Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Minner fra krigen


Intervjuobjekt:    
Anna og Harry Sørum (1934 og 1929)

Intervjuer:
Maria Rikstad

Vi hørte smellene langt borte. Nå var øvelsesskytingen i gang igjen. Jeg og kameraten min spente på oss skiene, og la på vei innover åsen opp mot Tiller. Det var flere dager siden vi hadde hørt luftvernkanonene fra byen. Flyene drog en ballong etter seg som luftvernet skjøt på, men det var sjelden de traff. Dette var underholdning for oss guttene. Det duret nesten ikke et fly på himmelen før vi var ute og sjekket om det var tyske, engelske eller amerikanske. Vi var jo så desperat nysgjerrige. «For en tretten års gammel gutt var dette spennende», sier Harry Sørum, i det han bøyer seg fram og griper tobakkspakken.

Jeg sitter nå i Sjøla i Klæbu sammen med Anna og Harry Sørum. Ute suser vinden rundt hushjørnene, mens inne er det godt og varmt i den koselige stua til Anna og Harry. Gjennom vinduet kan vi se ned til barndomshjemmet til Harry. Han var bare 11 år da krigen brøt ut i 1940.

Tyskerne måtte bruke telt

Vi fikk meldinga den 9. april om at tyskerne hadde kommet til Trondheim, og det syntes vi ungene var litt tøft. Den første gangen det kom tyske soldater til Klæbu, var i midten av april. De kom kjørende i en lastebil rett forbi huset vårt. Senere på våren kom det et helt kompani til bygda. Tyskerne kom marsjerende fra Flå, og det var utrolig mange av dem. De slo leir ute på Torgården• Der satte de opp telt og var der hele sommeren. Tyskerne måtte bruke telt, for det fantes jo ikke brakker det første året av krigen. Tyskerne kom på besøk om kveldene for å låne f. eks. ei fyrstikkeske. Dette gjorde de bare for å komme i kontakt med sivilbefolkningen. Derfor stiftet vi bekjentskap med dem ganske tidlig. De tyske soldatene oppførte seg ordentlig, men det ble noe annet da Gestapo og SS kom på besøk.

Vi hadde bare noe sprengstoff

Harry hoster, ruller videre på sigaretten og fortsetter:

Gestapo og SS var av en råere sort. Det var ikke så mange av dem her i Klæbu, men vi hadde SS her under unntakstilstanden. Under husundersøkelsene var også folk fra SS med av og til. De snudde opp ned på hele huset, så det var ikke så veldig gøy. Men de fant aldri noen skytevåpen eller radio i huset vårt. Vi hadde det ikke heller. Vi hadde bare noe sprengstol som vi hadde gjemt veldig godt. «Men det var jo folk i nærheten som hadde radioer, så vi fikk vite hvordan det gikk med krigen», smiler Harry.

«Ja, bare spring du»

Anna er litt yngre enn Harry, og hun bodde på en gård like ved kirka under krigen. Anna fortsetter samtalen: Det er spesielt en husundersøkelse jeg husker godt. Jeg var vel ca. 10 år, og jeg visste at naboen hadde gevær, og det visste jeg var ulovlig. En dag kom tyskerne til oss, og de gikk gjennom hele huset. Jeg gikk bort til far og hvisket: «Du, ska æ itj spring over dalen å si at de e husundersøkelse?» «Jo, bærre spring du», svarte han. Jeg sprang det forteste jeg kunne til jeg kom fram. Andpusten fortalte jeg hva som foregikk. Og naboen gjemte geværet bak et kuskinn, som han hadde hengt opp til tørk. Vi ungene forstod at slikt var ulovlig, men vi holdt kjeft. Vi fortalte det ikke hjemme og heller ikke til noen venner.

Harry fortsetter ivrig: Vi kunne ikke stole på avisene, fordi de var tyskkontrollerte. Der var det for det meste bare skryt. Derfor måtte vi høre mye på radiosendinger fra London. Men i 1942 måtte folk levere inn radioene sine til lensmannskontoret, men det var ikke mange som fikk igjen apparatene etter krigen. «Tyskerne tok radioer med seg ut i brakkene, og noen radioer ble lagret slik at de ble ødelagt», sier Harry, mens han rister på hodet og tenner røyken. Så fortsetter han: Det var ikke tyskere fast i Klæbu. Det var for det meste under unntakstilstanden det var tyskere her.

«Men det var forskjell på boforholdene», legger Anna til og fortsetter: Vi hadde vel ca. 7-8 tyskere som bodde hjemme på loftet, altså befal, mens soldatene lå i høyet. Vi ungene var ofte i fjøset og så på hestene. Men det var en ting vi ungene reagerte på, og det var lukten av soldatene. Soldatene hadde jo bare en uniform, som de også lå i. De fleste røykte tobakk også. Det luktet heslig sur tobakk og bløte klær, som hadde vært bløte og tørket mange ganger.

Merket dere mye til krigshandlingene her i Klæbu?

– Det var ikke noe særlig med krigshandlinger her i Klæbu. Det var skyting, men da var det kanonskyting på mål. De hadde også øvelser ute fra Tordgårdsletta, og de skjøt mot enden av Sjøla. Da måtte vi evakuere. Vi måtte av og til ta med oss dyra også. Vi måtte jo evakuere i tilfelle det kom blindgjengere, og da gikk vi bort til Tanem. Blindgjengere var kanonkuler som ikke kom fram til målet. Det var jo ingen som ble skadet, og bra var jo det. Vi hadde også et annet problem. Når det kom fly over byen og det tyske luftvernet begynte å skyte, hendte det av og til at granater sprengtes her oppe i lufta. Harry ser ut, mens han peker opp. Da måtte vi gjemme oss slik at vi ikke ble truffet av splinter.

Harry fortsetter ivrig: Det hendte også at det var luftkamper. Tyske jagere var oppe og skulle skyte ned engelske fly. Det var ganske spennende syntes vi ungene. Harry smiler når han tenker tilbake på en del av opplevelsene fra krigen. Mye har han nok glemt i løpet av femti år, men det han husker lever han seg inn i når han forteller. Så fortsetter han: Jeg var i byen en kveld under et flyangrep. Vi pleide å sykle til Heimdal og ta toget til byen. Akkurat den kvelden var jeg til byen for å gå på kino og se filmen Titanic. Vi gikk inn på kinoen. Men midt i filmen gikk dørene opp, og vi hørte flyalarmen. Kinoen tømtes i en fart, og jeg regnet med at hvis jeg fortet meg litt, ville jeg rekke å komme ned til torget, til det underjordiske tilfluktsrommet Jeg la på sprang nedover Prinsengata i bekmørket. Det var bare noen blå lyspærer som lyste opp. Tyskerne hadde røyklagt byen slik at engelskmennene og amerikanerne skulle få vanskeligheter for å se hvor de tyske stillingene var. Jeg kom meg jo ned til tilfluktsrommet, og da satte luftvernet i gang med å skyte. Dette var egentlig en blindmanøver, for det var akkurat den kvelden allierte fallskjermsoldater ble sluppet ned oppe ved Løkken.

Hvordan stod det til med for eksempel arbeid, skolegang og sammenkomster under krigen?

– Arbeidet gikk som vanlig blant folk, både på gårdene og ellers. Skolen til barna var stengt den første uka etter at krigen startet. Etterpå gikk den som vanlig. For det var ingen tyskere som okkuperte skolen her i Klæbu, så her var vi heldige. Lærebøkene på skolen var ganske brukbare, og kladdebøker fikk vi kjøpt i butikken. Vi hadde også søndagsskole under krigen, som foregikk på prestegården. Prestefrua leste, og det var sang. Det var gudstjenester i kirka under hele krigen, men når det var begravelser var vi bare ute på kirkegården. Ellers var det ikke lov for folk å samles. Det kunne tolkes som sabotasje mot tyskerne. Dansefester var heller ikke lov, så derfor lurte vi oss til noen dansefester inne i skogen, spesielt om sommeren. På vinteren kunne man kanskje lure seg til en låvedans. «Misjonsforeningene blomstret derimot, og basarene var populære sammenkomster», smiler Anna og Harry.

Hvordan feiret dere høytidene?

– Vi prøvde jo å lage til en julekveld med juletre og ekstra god mat. «Ja, vi som bodde på gård kunne slakte en gris, men de som bodde i en villa hadde det visst ikke så godt», forteller Anna alvorlig. Harry fortsetter: Ja, jeg som ble konfirmert i 1943, hadde det ikke så flott som det er i dag. Da var det ikke bare å springe til butikken og kjøpe en svinesteik. Nei, da måtte vi dra til Byneset og fiske sjø-ørret. Så da vi kom hjem fra kirka på konfirmasjonsdagen, var det stekt sjø-ørret i rømme som var konfirmasjonsmiddagen vår. Jeg fikk meg en ny dress og ei skjorte, og det tror jeg faktisk var det hele. Kanskje en tikroner eller to, men det var ingen som gråt for det. Harry tenner nok en røyk. «Du må ta deg et lefsestykke til», sier Anna. Jeg tror ikke jeg har smakt bedre lefser enn de hjemmelagde til Anna.

Når forstod dere at krigen gikk mot slutten?

– Forhåpningene om at Norge skulle stikke av med seieren var store, og vi trodde ikke at den skulle vare så lenge. Men vi var ikke redde for å vise motstand. Vi gikk med rød lue, selv om det ikke var lov. «Vi gikk også med binders på jakkeslaget», sier Harry og smiler. «Det med rød lue var ikke så veldig utbredt, men det var bindersen», legger Anna til. Da kapitulasjonen skjedde 8. mai 1945, ble det feiring kan du tro! Flaggene gikk til topps med en gang. Folk ble helt ville. «Ja, det var en herlig opplevelse», sier Harry. Begge to nikker og ser på hverandre. De har levd sammen i over 40 år, og ser ut til å være enige om det meste.

Tror dere at en slik krig kan oppstå igjen her i Norge?

– Det blir helt sikkert ikke en slik krig, hvis det skjer igjen. Den blir helt sikkert mer brutal. Du kan bare se hvordan folk har det nede i Europa nå, det er forferdelig! Anna ser bort på fjernsynet. Det er der hun får dagens krigsinntrykk fra. «Krigen i Norge kan ikke sammenlignes med krigene nå til dags», sier hun. Det faller plutselig en stillhet over stua. Det har tydeligvis vært godt å la tankene få gå tilbake Minnes krigsåra – på både godt og vondt.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *