Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Menn forteller
Innsamlingsleder:Knut Ottem
Utgitt i 1995
(Klikk her for å lese Forordet til boken)

Mysteriet i Trondheimsfjorden

Intervjuobjekt:    
Arvid Myran (1934)

Intervjuer:
Annette Lyshaug

Åsly skole

I enden av en svingete, bratt og på vinterstid nesten ufremkommelig vei ned fra «Skogen» på grensa mellom Rissa og Stadsbygd, ligger Vikan idyllisk nede ved vannkanten. Der levde de av sjøen og med husdyr til eget bruk. Vikan var en av de plassene hvor privat eiendom ble skadet under krigen, og det på grunn av noe som egentlig er et mysterium.

Et kjempebrak

Været var stille og pent, og skumringen var begynt å gjøre seg gjeldende. Et tysk slagskip gikk ut over noe det trodde var en trygg fjord. Røde signalraketter ga utrykk for at noe snart kom til å skje, og folk søkte dekning hvor dekning var å finne Etter noen fa minutter braket det løs; Noen granater for innover bygda for så å slå ned i bakken, mens andre traff fjellsidene og kraftige drønn hørtes. Så kom et kjempebrak, med et påfølgende lufttrykk som fikk møbler i hus langt unna til å flytte på seg. Deretter stilnet det verste bråket, sammen med en hul buldring fra sjøen. Folk som våget seg ut, kunne se at sjøen kokte ca 700 meter borte fra der hvor skipet sist var sett, akkompagnert av en dyp buldring som etterhvert avtok. Slagskipet var ikke å se, derimot satte to destroyere kursen innover i retning Trondheim.

Dette påstås å ha skjedd ved 11- tiden den 10. april 1940, dagen etter krigsutbruddet. Og det synlige beviset på at noe hadde skjedd, fant familien Myran. De bodde i Vikan, og der var hovedhuset på gården pulverisert. Tilfeldigheter gjorde at ikke de selv led samme skjebne: Borghild og Martin MyranMyran, Borghild og Martin hadde vært i fjøset da de oppdaget faretruende skipstrafikk på fjorden, og etter et forslag fra Borghild evakuerte alle, bortsett fra Martin, deriblant en liten gutt på seks år ved navn Arvid. Arvid bor fortsatt i Vikan. Mange forandringer er skjedd på den plassen, men den er fortsatt like idyllisk «Vi evakuerte opp til en gård som lå litt sikrere til», minnes Arvid.

Det var meningen at min far skulle overnatte nede på gården i Vikan, men ved åttetiden om kvelden kom han overraskende opp til oss. Det reddet nok livet hans. Og det var flere som tenkte på Heggli, som gården het, som en sikker plass, for den natten lå det 20 stykker utover stuegulvet.

Ødeleggelser

Morgenen etter ble vi varslet av to unge menn som hadde sett hva som hadde foregått. De var unge og dristige og hadde stått på en haug litt lengre vekk fra sjøen. På den tiden var det ikke engang hestevei nedover til gården, så dagen etter måtte skiene tas i bruk. Det synet som der møtte dem, var ubeskrivelig. Det eneste som var gjenkjennelig i huset, var ei blå seng, komfyren og murpipa. Den blå senga hadde vært spikra til veggen og derfor ikke blitt totalvrak. I komfyren ble det funnet et bakstykke av en granat på 22 cm og som hadde pulverisert huset deres. Granaten hadde gått gjennom tømmerveggen og en stol og deretter eksplodert mot murpipa. Eksplosjonen hadde forårsaket et lufttrykk som sendte blomsterpotter til sjøs og ei stakkarslig katt 320 meter oppover åsen. Utrolig nok ble bare mønet på fjøset, som inneholdt en gris, noen kyr og den nevnte katta, ødelagt.

Så startet oppbygningen av gården, og det var ikke lett under krigen, særlig ikke med 300 kr i erstatning. Heldigvis hadde vi slektninger i Buvika som skaffet oss tremateriale. Arvid, som under hele oppbygningen bodde på en nabogård, husker fortsatt godt hurtigbåtene som kom med tømmeret i flåter. Huset ble satt opp igjen i juli og august, og med bare papp på veggene, flyttet mora, faren og bestemora mi inn. Jeg ble på nabogården litt lenger og flyttet ikke hjem før i november. Under byggingen måtte selvsagt noen stelle dyrene, og det gjorde bestemor til Arvid. Hun flyttet inn i et uskadd stabbur som stod mellom huset og fjøset. Der hadde hun det nødvendigste, men livet ble ofte tøft med ensomheten, det harde arbeidet og den konstante redselen for nye angrep. Nye angrep kom det ikke, men den dag i dag strides det om hva som virkelig skjedde den mørke kvelden i april 1940. Folk fra nærtraktene mener med sikkerhet at et tysk slagskip ligger på ca. 300 m dyp, midt ute i Trondheimsfjorden. De mener at det tyske skipet, sannsynligvis av «Deutschland-klassen», kom gående med kurs rett til havs. Plutselig ble det beskutt av to franske destroyere. Disse lå mørklagt og helt inntil landet på Rissa-sida av fjorden. Det tyske skipet registrerte hvilken side destroyerne lå på, men kunne ikke få øye på dem. Derfor begynte det å skyte ukontrollert i den høyden det antok de franske skipene lå. Etter ni minutters kamp skal de to franske destroyerne ha dratt sin vei, mens det tyske skipet var vekk. Den eneste forklaringen de kan finne, er at skipet ble senket. Av en eller annen grunn skal både soldater og hester ombord ha vært innelåst, og derfor var det ikke mye vrakgods å finne Allikevel hevdes det at soldater skal ha drevet i land i Selva, ei lita bygd litt lenger vest, på andre siden av fjorden.

Til tross for disse påstandene finnes det ikke, verken i norske, britiske eller tyske rapporter, noe som kan bekrefte at et tysk slagskip virkelig sank den aktuelle kvelden. Heller ikke Forsvarets krigshistoriske avdeling kan finne ut om historien er korrekt. Men Arvid er sikker i sin sak.

Hva skjedde?

Det bestrides av enkelte, men jeg er ikke i tvil. Og jeg har flere bevis å vise til. Jeg husker blant annet at på tyske høytidsdager lå det bestandig mange mindre båter i ring rundt der skipet antas å ligge. Derfra hørtes ofte musikk, og de hadde flagget på halv stang. Det var deres form for minnegudstjeneste over de som døde den 10. april 1940.

Den 12. april, to dager etter episoden, satt en mann og hørte på radioen. Tilfeldigvis fikk han inn en fransk stasjon hvor det ble meldt at et tysk slagskip var senket to mil ut for Trondheim. Det har lenge vært spekulert i hva som virkelig er sannheten bak dette mysteriet. Folk fra øst og vest har prøvd å fa klarhet i hva som skjedde. Ja, til og med fylkesagronomen fra Rustkammeret i Mosjøen har prøvd å nøste opp sannheten, men om vi noen gang vil fa en løsning på «mysteriet i Trondheimsfjorden», det vil tiden vise.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *