Internt referansenummer: 13.05.09 – A
Kilde:
”NÅR VI SITT’ HER OG PRATE’”
Folk i Laksefjord forteller
NORSK FOLKEMINNELAG SKRIFTER 122
Av:Richard Bergh
Oslo 1980
ISBN 82-03-10187-9
Klikk her for å lese føreordet

Når dæm høre’ det kommer folk ombord…

«Ja, dæm bruke’ nu å fortelle det dæm gamle sjøfolka at når dæm høre’ det kommer folk ombord, skal dæm ta sæ i akt og passe på. Og æ har vært med og opplevd det sjøl. Det va en gang æ va med han Ole Kones. Han skulle til Dyfjorden med skøyta og ha den på slippen, for den skulle repareres. Det der va straks før jul i den mørkeste tia.

Ja, det bar utover med oss, og vi kom vel fram til Dyfjorden. Der torna vi opp og fant den høveligste havna. Og akkorat da så begynte han å øke nokka vind da vi slapp jernan’.

Så sier kameraten min, han Ole Kones — det va nu en koselig gubbe, gamlingen! — at vi koke’ nu kaffe. Så sa han det at når vi har fådd kaffemat, så skal vi føre varpet på land. For det øke’ med vind, vi kan ikke lite bare på ankeret. Men det haste’ ikke med det! Vi skal først drikke og spise.

Og mens vi holdte på med det, så høre’ vi at det kommer en båt roandes til oss. Vi høre’ tydelig at båten kommer nærmare og nærmare, og vi høre’ tydelig åreslagan’ i sjøen.

Ja, kameraten min sier at nu e det ikke lenge før gamle kjenninga kommer og snakke’ med oss. Og da høre’ vi tydelig at båten la til sia av skøyta så at båten banka i sia. Og vi hørte at dæm heiv fanglina på dekket. Og vi hørte at to manna hoppa på dekket og begynte å trampe og gå slik dæm bruke’ i båta.

Men så forsvant lyden, og vi begynte begge toan å snakke: «Kor ble det av dæm folka?» Vi høre’ ikke nokka til lyden mer, og kameraten han går med fart opp på dekket! Da ble æ også nysgjerrig — selvfølgelig — og æ la ette’ kameraten. Vi hadde jo begge to interesse av å se kor det ble av dæm to folkan’.

Når æ kommer på dekk, da e Ole Kones alt bak styrehuset, og han visitere’ der for å se ka det ble av dæm — for å få en forklaring. Nei, det va ingen folk å finne. Båten va borte, og stilt og rolig va alt sammen.

Så kommer Ole Kones fram. Æ spør kor det ble av folkan’ som kom ombord, men han svare’ ingen ting. Han sa nu bare til mæ at nu skal vi først føre varpet på land, så får vi heller drikke kaffe og spise når vi kommer ombord igjen.

Og akkorat da vi står med varptauet på land i fjæra og skal til å finne stein å belegge varpet i, da ser vi på Dyfjordfjellet at det e en svær snefokk som kommer nedover.

Og da den snekoven kom ned, så va været så hårdt at det la bare rokk utover havna. Vi hadde nok med bare å belegge varpet! Ja, han va så sterk — vi hadde liten spissbåt — at vi måtte begynne å bre ballast i båten for å være sikker på ikke å bli slengt rundt.

Og der måtte vi sitte lenge i fjæra til begge toan begynte å fryse. Da måtte vi til slutt ved hjelp av varpet lense oss ombord. Vi torte ikke slippe tauet til varpet! Og hade vi ikke fått varpet på land, så hade han revve ankeret løs.»

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *