Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Niårsdag og flystyrt


Intervjuobjekt:    
Olov Marie Børsting (1931)

Intervjuer:
John Arne Aarhoug, Christian Skare og Mbamba Mwiliam

I mars 1940 flyttet familien min til Singsaker, men jeg gikk fortsatt på Kalvskinnet skole. 9. april 1940 gikk jeg som vanlig til skolen, men elevene ble sendt hjem med en gang fordi tyske soldater hadde okkupert skolebygningen.

Evakuering

Dagen etter evakuerte jeg sammen med min mormor til Stadsbygd. Min far var derfra, og jeg hadde flere tanter og onkler der. Vi tok først inn hos tante Serina og onkel Trygve som bodde nær kirka, men om natta ble det skyting på fjorden, og vi måtte reise videre med en gang. Vi tilbrakte resten av natta på gården til en fetter av far, og neste dag kom vi «oppi bygda». Vi skulle være hos tante Anna og onkel Ole på Hermstad, men jeg var ganske ofte på besøk i Børstingen der onkel Johannes bodde. Det var fredelige forhold der oppe.

En spesiell fødselsdag

Plutselig en dag i juni hørtes skyting og flydur, og alle styrtet ut for å se. Vi så bare glimt av skytinga. Men den 13. juni var det skyting på nytt, og noen som bodde i nabolaget, hadde sett at et fly styrtet, og det måtte være like i nærheten. Søndagen etter fylte jeg 9 år. Tante Anna hadde bakt bløtkake. Onkel Johannes var buden sammen med barnebarna og søskenbarna på gården. Da vi satt rundt bordet og spiste, banket det på døra. Det var en mann fra nabolaget som kom. Han hadde fatt beskjed om at ordføreren var her for øyeblikket, stemte det? Jo da, onkel Johannes var der. Han satt akkurat og puttet bløtkake i munnen på vesle Harma. Mannen kunne fortelle at han hadde funnet et engelsk fly som var skutt ned. De to flygerne var omkommet, og den ene var nokså ille tilredt, men mannen hadde funnet merkene med navna deres.

Så var det altså sant det de voksne trodde. Det var skjedd noe uhyggelig i nærhet. Fødselsdagen ble med ett forandret. Onkel måtte gå. Noen av de voksne forsvant også, alle skulle opp å se på flyvraket. Det lå oppe i marka ikke så veldig langt unna. Ungene fikk ikke lov å bli med, og det var vi glad for. Vi hadde ikke det minste lyst til å se maltrakterte engelskmenn. Vi hadde aldri sett noen som var død, og dette hørtes ekstra fælt ut.

Det var derimot mange andre som var nysgjerrige. Ryktet spredte seg i grenda, og det var stadig noen som gikk gjennom gårdsplassen på veg oppover. På tilbaketuren kom noen innom. De fikk kaffe og bløtkake så langt den rakk, og de fortalte hva de hadde sett. Nå var spørsmålet hva de skulle gjøre med begravelsen. Tyskerne måtte vel varsles. Det var kommet en gruppe tyskere til bygda, men de holdt til nede ved fjorden. Var det noen her som kunne snakke med dem? Kunne ikke lærerfrua tysk? De måtte få tak i henne. Astrid Buhaug snakket med dem. Først ville tyskerne grave ned engelskmennene der de ble funnet, men lærerfrua sa at vi brukte ikke å gjøre det slik i Norge. Enten det var venn eller fiende, skulle folk begraves på kirkegården.

Tyskere begraver engelskmenn

Da slo tyskerne om. Nå skulle det bli gravferd med tyske militærer til stede. Tyskerne skulle komme oppover. Det skulle bli sørget for kister til de døde, og kistene skulle stå på gardsplassen til tante og onkel før begravelsen, det var mest praktisk. Dagen etter sa ei av kusinene: «Nå ser jeg de tyske bilene oppå Løkka». Alle sprang til vinduet. Jo, der kom det et par store, grønne lastebiler. Da kunne de være her om fa minutter.

Det visste Oddrun, min minste kusine også, så hun la på sprang opp loftstrappa og gjømte seg under et bord på loftsgangen. Det hang et sidt plysj-teppe ned fra bordet, så ingen kunne se henne der. Hun var 7 år. Jeg sprang etter for å trøste henne. Jeg sa at tyskerne ikke var farlige på den måten, jeg hadde gått forbi dem på veg til skolen, og de gjorde meg ingen ting, enda de stod med gevær på begge sider av Elgeseterbrua. De hadde marsjert forbi og sunget også. Oddrun var ikke overbevist, men hun kom da fram fra skjulestedet, og så stod vi i loftsvinduet og så på at tyskerne gikk oppover mot marka.

«Jeg vil ikke være her når de kommer med de døde», sa jeg. Oddrun var enig. «Vi går til Børstingen». Hennes søster Åse, litt eldre enn oss, ble også med. Vi ble der til langt på dag. Fikk visst både middag og nonsmat før vi kom ut og så to hvite kister bak låven. Endelig, nå kunne vi gå tilbake uten å risikere at vi kom før de døde lå i kistene.

Prost Olav Frid holdt talen og forrettet ved begravelsen. Det var sangkor fra Stadsbygd der, og tyske soldater og offiserer møtte fram. Den tyske overkommandanten ved Agdenes holdt en tale på tysk. Gravene ble fint stelt under hele krigen, det var ofte blomster der. Etter krigen kom mor til den ene soldaten fra England. Hun lurte på om hun skulle flytte sønnen til hans hjemsted, men da hun så hvor pent det var på gravstedet, bestemte hun seg for å la ham hvile i fred der han lå. Det er reist ei støtte på grava til Lennard Gallagher og Wallac Gowford.

På den samme kirkegården ligger det også andre som fikk en grav langt hjemmefra. Da Finnmark ble brent, kom nemlig beboerne fra Lebesby gamlehjem til Stadsbygd og bodde ei stund på prestegården. Noen døde mens de var der. Presten var arrestert og satt på Helgøya, og familien hans bodde da hos min tante og onkel på gården Bjørklund som ligger ved kirka.

Mange av elevene mine i barneskolen bad meg ofte om å fortelle fra da jeg var lita, og for noen år siden skrev jeg en beretning om barndommen min fra jeg var 5 år til jeg var 14 (1936-1945). Jeg har lest dette for noen klasser. Siste kapittel i historien min handler om da freden kom, og her kan du lese om den. Navnene er endret i denne beretningen, men det er jeg som er «Øylov».

Fred

Det gikk stadig rykter om at tyskerne snart kom til å overgi seg, og folk begynte å spekulere på hvordan det ville gå i Norge da. Ville det bli kamper her først?

Ingen kunne si noe sikkert ennå, men at krigen nærmet seg slutten, var de fleste overbevist om. Så fikk de høre at Hitler hadde tatt livet av seg den 30. april sammen med Eva Braun, som han giftet seg med dagen før. Øylov lurte på hvorfor i all verden de giftet seg når ekteskapet skulle være så kortvarig. Det var en lettelse at Hitler var død, tenkte Øylov. Men han var jo et menneske han også, så hun skulle vel ikke være glad for det, men hun kunne ikke la være. Nå måtte da vel krigen fa en ende

Var det blitt fred i Danmark? Mange trodde det, og far mente det var på tide å reparere flaggstanga. En mann de kjente, en som lyttet så ivrig på London, skulle komme og hjelpe dem. Lørdag ettermiddag passet, sa han, men han kom ikke lørdag. Søndag morgen derimot, ringte han på. Det var kommet noe i veien dagen før. «Men vi kan da ikke begynne å legge ned flaggstanga nå,» sa mor. «Det er søndag og kirketid, det passer ikke å arbeide da. Kan vi ikke vente til i morgen»? «Jeg kan ikke komme før om ettermiddagen, og da er det for seint», svarte mannen De satte i gang, og folk som gikk forbi, smilte til dem og delte optimismen deres. Snart var flaggstanga klar for det norske flagget som hadde ligget på loftet og ventet i fem år.

Neste dag var Øylov på skolen som vanlig, og da hun kom hjem, vasket hun håret. Akkurat da hun stod og tørker det, kom far stormende inn fra hagen og ropte: «Hvor er flagget, vi må heise flagget, det er fred!» «Er du sikker på det?», spurte Øylov. «Tenk om det er for tidlig». «Se ut av vinduet da», sa far, «se oppover mot Byåsen». Øylov så det. Det var norske flagg overalt! Hun fikk tårer i øynene av bare glede. Hun hjalp far å finne fram flagget. Det lå pent sammenlagt i trekant på militært vis slik far hadde lagt det sammen før de flyttet hit. Han var nøye på hvordan flagget skulle legges sammen og at det ikke skulle berøre jorda. Man skulle vise respekt for flagget. Øylov slengte det våte håndkledet fra seg, og med det våte håret daskende rundt ørene, skyndte hun seg ut for å være med på flaggheisinga. «Så godt at vi fikk reparert flaggstanga i går», sa hun, «det ville faktisk blitt for sent i dag». De så det ene flagget etter det andre komme opp, og to unge jenter stoppet utenfor hagegjerdet og leste opp nyheter for dem. Tyskerne hadde kapitulert på alle fronter. De fikk høre at det hadde gått rykter om at byen skulle sprenges i lufta tidligere på dagen. Folk trodde tyskerne ville hevne seg på den måten, men heldigvis gjorde de ikke det. De var kanskje lei av krigen de også?

Hvite armbind

De soldatene som var kommet i det siste, var enten svært unge gutter eller menn som så ut til å være for gamle til krigstjeneste. Nå måtte de bære hvite armbind til tegn på at de hadde overgitt seg. Om kvelden bad de opp familien i første etasje. Mor hadde greid å få til eggedosis, og en av søstrene som bodde nede, kom med ekte kaffe som hun hadde holdt unna, så nå ble det fredsfest. Det var 8. mai og ganske lyst om kvelden, men likevel var det godt å se utover en by uten blendingsgardiner De kunne tenne lys uten å dra for vinduet! Det var over fem år siden sist. Øylov takket Gud da hun bad kveldsbønna, takk for at det var fred, for at de var i live og hadde sluppet unna krigen uten å få noen av sine arrestert eller drept. «Denne dagen kommer jeg til å huske så lenge jeg lever»,tenkte Øylov for hun sovnet.

De møtte opp på skolen dagen etter, men fikk straks fri. Ingen gikk hjem, de ruslet rundt i byen, og alle mennesker var så glade. Folk gratulerte hverandre, flere forretninger solgte flagg og 17. mai sløyfer, ja, det var som en 17. mai på forskudd. Politiet overtok Misjonshotellet, som tyskerne hadde gjort til et fryktet sted. Nå så jentene at det norske flagget ble heist der. De så også noen nazister som ble arrestert og ført inn på politistasjonene. Faren til Gretha ble vel også satt inn nå, men det virket likevel som om Gretha var glad for at det var blitt fred. Nå syntes de andre litt synd på henne, hun kom nok til å få en annen tilværelse med faren i fengsel.

Radioen

Øylov skulle møte sin far i byen, nå var han vel snart i uniform igjen. «Blir du med og henter radioen?» spurte han. Øylov ble med, og da de tok trikken hjem, satt de med radioen åpenlyst på fanget og fikk mange misunnelige blikk fra medpassasjerene. «Det er da noen som har greid å berge den,» sa ei dame som satt ved siden av dem.

Fest og sang

Ella kom innom om ettermiddagen, og så gikk de ned til Vollan og så flere fanger som ble satt fri. Folk stod utenfor og jublet til dem. Dagen etter så de også utenlandske krigsfanger som kom marsjerende. Det var visst jugoslaver og russere. De var utmagret og fillete. Tyskerne gjikk stille omkring med sine hvite armbind, og de grønne uniformene virket ikke det spor fryktinngytende lenger. På Nordre var det fullt av folk, for Adresseavisen hadde satt opp høyttalere så folk kunne høre nyheter fra radioen. Det var jo de færreste som hadde radio hjemme. Noen. begynte å synge, og snart sang hele folkemengden både «Ja, vi elsker» og «Kongesangen». Så fulgte fedrelandssalmen, og det siste verset passet ekstra godt: «No er det i Noreg atter dag med vårsol og song i skogen». Det var vår både i naturen og menneskesinnene. Øylov tok en tur nedover Nordre. I NS-butikkene var rutene knust, ja, i en butikk var til og med alle NS-uniformene brent opp.

Neste dag var Kristi himmelfartsdag. Far og Øylov gikk i Nidarosdomen. Der var det helt fullt. Etter gudstjenesten traff de flere kjente som hadde vært i kirka, og blant dem var presten i Stadsbygd. Han var kommet fra fangenskapet på Helgøya, og nå gledet han seg til å møte familien igjen. Den kvelden kom det norske tropper til byen, og folk vinket og jublet og hilste dem velkommen. De norske soldatene skulle bo på skolene så elevene hadde fortsatt fri.

Et par stykker fra klassen skulle konfirmeres, og Ella og Øylov var i kirka den dagen. Neste år ville det være deres tur. Tro om de fikk tak i kjoler til da? Mor mente det ble rasjonering lenge ennå.

Øylov fikk beskjed om at 16. mai skulle alle de som hadde hatt skole i Klostergata den første krigsvinteren, møtes der. Tenk at fruen i huset der husket det! Hun mente det var bedre å møtes den 16. enn den 17, for da hadde jentene sikkert andre ting fore sammen med familiene sine. De fikk eggedosis slik hun hadde lovt dem. Hun måtte ha strevd lenge for å få tak i så mye egg og sukker, – tenkte Øylov. Det ble en hyggelig ettermiddag, og det var moro å være sammen med den folkeskoleklassen igjen. De fikk til og med gå inn i dokkestua nå, og det var litt gøy, selv om de var så store at de ikke ville innrømme det. Neste dag var Øylov tidlig oppe. Alt var som der skulle være en 17. mai: Musikk i gatene, russ som ropte, folk som gikk forbi iført bunader eller speiderdrakter. Speiderne måtte også innstille under krigen, men nå dukket de opp igjen.

17. mai-toget.

Den skolen Øylov gikk på, skulle gå sist i barnetoget. Det gjorde ingen ting om det ble lenge å vente De hadde jo ventet i 5 år alt, så hva gjo’rde et par timer fra eller til? Gleden ved å gå i 17. maitog oppveide ventetida. Så ble det endelig deres tur, og de kunne svinge med flaggene og rope hurra som aldri før. Nede i Olav Tryggvasons gate måtte de passe på å gå utenom togskinnene som tyskerne hadde lagt der i det siste. Det hadde til og med vært noen tog der, men linja var ikke ferdig, og nå skulle den vel graves opp igjen.

Det var ikke lenge til neste tog skulle gå denne dagen heller, og det var en militærparade som var så lang at hun aldri trodde den skulle ta slutt. Folketoget var også langt. Hele 10 nasjoner var representert der. Mange av deltakerne var frigitte krigsfanger. Far gikk også i folketoget sammen med en del av dem som hadde vært militærer i 1940. Far så kjekk ut i den grønne uniformen sin med røde render. Den var mye penere enn de nye kaki-uniformene som soldatene hadde på da de marsjerte inn for noen dager siden. Uniformer var visst penere før i tida. Øylov husket de morsomme luene som politikonstablene hadde da hun var lita. Det var en sånn fin knopp oppå dem.

Etter toget gikk Øylov opp på kontoret til mor, de skulle spise litt der før de så russetoget. Russen hadde hatt kort tid på seg til å lage plakater, men det var mange morsomme innslag. Ofte gikk vitsene ut over tyskere og nazister. De som skulle ha vært russ i krigsåra gikk også i toget, men de hadde duskeluer. Øylov og foreldrene ble gående lenge i byen. Det var en egen feststemning denne dagen også. Alle mennesker virket så blide og glade. Først ved 21-tida om kvelden dro de hjemover. Øylov hadde vært ute i 12 timer, men så var det «freds-17. mai» også da!

Skolen

Skolen kom i gang igjen i slutten av mai. Lærere som hadde vært arrestert var på plass igjen,
og elevene fikk vite at rektor, som underviste dem i matematikk, hadde vært en framstående
motstandsmann. Han unngikk arrestasjon, men elevene angret at de av og til snakket seg imellom om hvor trøtt han alltid virket Ikke rart om han var trøtt, han hadde sikkert brukt mange netter på illegalt arbeid.

Kongefamilien

Kronprins Olav var kommet til landet, og 1. juni skulle kongen og resten av kongefamilien gå i land på Honnørbrygga i Oslo. Da var det akkurat 5 år siden han forlot landet på grunn av den tyske invasjonen. Nå satt Øylov sammen med mor og bestemor for å høre på overføringen i radio. Det var et høytidelig øyeblikk da kongefamilien steg i land og ble ønsket velkommen av en rekke talere, blant andre hjemmefrontens leder, Paal Berg, stortingspresident Hambro, statsminister Nygaardsvold og ordfører Gerhardsen.

Kronprinsen og kongen talte også. Øylov syntes det var fint at Nygaardsvold snakket trøndersk, og det var hyggelig å høre kong Haakons stemme igjen, denne gangen i et fritt Norge. Nå var krigen endelig over. 9. juni skulle kronprins Olav komme til Trondheim, og skoleelevene skulle stå oppstilt i gatene og møte ham. 9. juni, tenkte Øylov, det var jo prinsesse Ragnhilds 15-årsdag. Fikk ikke prinsesser heller ha faren sin hjemme på fødselsdagen bestandig? Og nå som de ikke hadde sett hverandre så ofte, for kronprinsessen og barna bodde jo i USA og kongen og kronprinsen holdt til i England under krigen.

Klassen til Øylov skulle møtes i Olav Tryggvasons gate klokka 16. Det silregnet, men heldigvis kunne de stå under tak utenfor en av forretningene. De sang og pratet, og det gjorde de ikke så mye om ventetida ble lang. Det oppstod forsinkelser, så klokka ble 19.30 før bilen med kronprinsen passerte. De hadde trodd at han kom i lukket bil når det regnet så fælt, men det gjorde han ikke Han satt smilende og blid i en åpen bil full av blomster, og de fikk sett ham riktig godt. Han måtte da være klissvåt! Han hadde på kakiuniform han også og «Monty-lue» på hodet. Etter at bilen var passert, tok jentene raskeste veien til torget, der var det taler, og jentene fikk se kronprinsen en gang til.

Det var første gang de så en kongelig person, så de fikk gjøre mest mulig ut av det. Han skulle bo i kommandantboligen i Øvre Alk, for Stiftsgården var ikke pusset opp etter tyskernes herjinger. Det passet Øylov bra at kronprins Olav skulle residere like nedenfor dem, og sammen med Ella stod hun utenfor hagegjerdet til kommandørboligen og fikk se det fine følget flere ganger. I august ble det nytt besøk, av kong Haakon denne gangen. Øylov hadde vært på Stadsbygd, for det var ferie ennå, men denne dagen, 24. august, hadde far fødselsdag, så hun ville reise inn og feire den. Hun syklet på en gammel herresykkel som far hadde fått tak i, og nå trillet hun den ombord på «Stadværingen». Hun hadde regnet ut at hun skulle komme hjem med sykkelen og ryggsekken og så gå til byen og se på kongen. Far kom jo likevel ikke hjem før om ettermiddagen.

Det ble ikke akkurat slik som hun hadde tenkt. Alle båtene på fjorden skulle vente på «Stord», skipet som hadde kongen ombord. Selv lille «Stadværingen» skulle være eskorte. Det var jo hyggelig det også, men da den endelig la til kai, var kongen for lengst gått i land. Øylov kunne ikke dra hjem hvis hun skulle få se ham, så hun forsøkte å kjempe seg opp Munkegata med sykkel og ryggsekk midt i folkemengden. Det var ikke lett, for folk stod tett i tett alle steder, men omsider nådde hun fram til torget. Hun så ikke kongen særlig godt når hun stod så langt bak, men hun fikk noen glimt av ham, og hun hørte talene før hun slengte foten over sykkelstanga og drog hjemover.

Hun tenkte på at krigen var slutt i Japan også nå, det hadde de fått vite tidligere denne måneden, men dessverre måtte det en forferdelig bombe til, en atombombe, som ødela voldsomt og etterlot få i live. De som overlevde, fikk visst skrekkelige sår og sykdommer Enn om det hadde hendt her! Hun grøsset ved tanken, men slo den fra seg igjen.

Nei, nå ville hun bare være glad. Snart skulle skolen begynne, og da måtte hun arbeide godt så hun kunne gå direkte over på gymnaset neste år. Nå var fredssommeren slutt, alt var normal igjen. Det var fred, kongen var på plass. De hadde fatt brev fra tante og onkel i USA, far var militær igjen, og det var ingen tyskere i gatene. Rasjoneringen var ikke slutt, men en gang ville de vel bli kvitt den også, tenkte Øylov, mens hun drog sykkelen opp Lillegårdsbakken.
Så godt livet var når man var 14 år og det var fred i verden!

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *