Internt referansenummer: 25.08.2011 – BOK

Kilde:
SKUVVANVÁRRI
(Det susende fjell)
Richard Bergh
NORSK FOLKEMINNELAGS SKRIFTER 116
Universitetsforlaget 1976
OSLO – BERGEN – TROMSØ
ISBN 82-00-27128-5
Utgitt med tilskott fra Norsk Kulturråd
Klikk her for å lese ”Innledningen” til boken.

 

Noaidekunster

Noen karer kom over vidda fra Válljåksuolo (Valjokholmen) til Skuvvanvårri. De hørte hjemme i Rafsbotn, og skulle neste dag videre over fjellet til Alta. Det var sent på høsten. Marka var frossen, og det var kommet snø.

Karene tok inn hos Pikku-Jussa. De var nesten sluppet opp for høy til hestene. De ville kjøpe høy av Pikku-Jussa, men han ville ikke selge. De tilbød seg da å sende høy fra Alta hvis han bare ville gi dem nå så de fikk nok til hestene. Men Pikku-Jussa ristet på hodet. Han hjalp dem ikke!

Og han hadde nesten ikke plass til hestene deres. Men de fant plass til dem i en av småstallene hans. De trengte slede også. Men nei, Pikku-Jussa hadde ingen slede å unnvære.

De ble innlosjert på loftet som skikken var. Om kvelden hørte Pikku-Jussa dem prate sammen. Det var lytt i huset, og han hørte hva de sa. Han som snakket var sint i stemmen og sa at Pikku-Jussa skulle vel få det igjen på en eller annen måte. Ja, sinte var de alle sammen, de hadde måttet gå over til fjellstuen etter både høy og slede.

Det ble natt. Alle la seg til å sove. Det ble stilt i huset. Da det led over midnatt, følte Inga seg urolig og stod opp. Hun så ut av vinduet, og hun syntes hun så noen nede ved fjøsen. Hun skyndte seg ut — hun trodde det var tyver på ferde. Og der ser hun en hvit skikkelse komme bærende på en tung bør fra fjøsen og ned mot isen.

Inga inn og vekker Pikku-Jussa! De skynder seg ned i fjøsen for å se om noen har stjålet sauer. Men ingen mangler. Og alt er stilt og rolig i fjøsen.

Neste morgen drar altaværingene hjem over fjellet. De er ikke blide da de sier farvel.

Pikku-Jussa skal til Læv’dnja etter varer. Det er tre sleder i følge, og Pikku-Jussa kjører sist. Det er kaldt og tykk is på vannet. Men før de kommer over Bajit Læv’dnjajåv’ri, brister isen under Pikku-Jussas hest, og den faller igjennom.

De andre kjørekarene stopper, og med slit og strev får de hesten opp. De fortsetter ferden, men Pikku-Jussa er ikke kommet langt før isen igjen brister under hesten hans. Den blir liggende i vannet og plaske. På ny sliter og strever karene for å få den opp av råken. Men det er for tungt, de klarer ikke å holde hesten over vannet engang, den drukner. Men isen var sterk, allerede neste dag kjører andre hester over råken uten at isen får en sprekk engang. Da undrer Pikku-Jussa seg. Kunne karene fra Rafsbotn gane? Hevnet de seg på denne måten?

Folk kom og folk for. På fjellstuen i Skuvvanvárri var det alltid liv. Hans Klemetsen fra Bil’lavuodna brukte om vintrene alltid å bestille planker hos Pikku-Jussa til å reparere båten med. Han var ofte helt i Kárášjåkka på handel. Da hadde han alltid to hester med fiskelast med seg. Av fiskelever kokte han tran som han også solgte i Kárášjåkka. Det var ikke vanlig at handelsmennene der førte fisk, så han fikk alltid god avsetning på varene.

Han overnattet alltid hos Pikku-Jussa når han tok inn i Skuvvanvárri. Men om kvelden pleide han å gå over til fjellstuen for å få seg en prat.

Han og Anders Opdahl satt og drakk kaffe. Henry var der og hørte på. Og Hans Klemetsen rister på hodet og forteller om folk i Bil’lavuodna: «Dokker skal tro dæm e ussel, folkan’ der ute! Dæm har ikke så mye som et bord når et barn dør. Dæm må kom’ til mæ og be om bord til å lag’ kiste av.»

Det var kald vinterkveld. Frosten bet i ansiktet. Trærne i Skuvvanvárri var hvite av rim. Henry var gått over til almuestuen for å høre på praten der. Kanskje var det nytt å få høre, for det var kommet en del kjørekarer fra Kárášjåkka. De hadde — som de pleide — tatt inn i almuestuen, og Henry likte å sitte og høre på praten.

Han finner seg en stol og blir sittende og lytte. Praten går livlig. Da går plutselig døren opp. Der i frostrøyken står selveste Johan Kaaven i pesk og loslue. Det glimter i de kvasse øynene hans, og han sier skarpt. «Her sitter dokker og prate og tøve, og æ har logge under fellen i slæden og bedt for dokkers syndige sjæle.»

Så går døren igjen, og Johan Kaaven drar videre. Han er på vei til Kárášjåkka for å helbrede en syk kone.

Men i almuestuen er det blitt stilt. Praten kommer ikke i gang igjen. Og om litt går Henry tilbake til fjellstuen. Det ble likevel ikke noe nytt å høre.

Dombjeller klinger etter den frosne Læv’dnja. Det er hesteraidene som drar til Kárášjåkka med varer. På fjellstuen i Skuvvanvárri er det livlig. Her overnatter de fleste. Bitende kulde ligger over vidda, og hestene har rim i pelsen. I sledene sitter kjørekarene godt nedpakket i skinnfeller.

Johan Kaaven er ofte i Kárášjåkka. I Skuvvanvárri pleier han å ta inn hos Pikku-Jussa.

En dag kommer Kaaven og sønnen Maloma til Skuvvanvárri. De er på tur til
Læv’dnja. De har vært i Kárášjåkka og handlet og har stort lass med kjøtt og skinn. På grunn av den sterke frosten er føret dårlig.

De svinger inn på tunet til Pikku-Jussa. Og Pikku-Jussa selv står nettopp og spenner hesten for sleden. Han skal også til Læv’dnja. Kaaven blir glad da han ser det, og sier det er fint de skal samme vei, så får de kjøre i lag. Og kanskje Pikku-Jussa er så snill at han tar to, tre sekker for Kaaven, så hesten slipper å dra så tungt lass nå som det er så mye snø og frost.

Men Pikku-Jussa er mutt og svarer ikke. Han setter seg bare til rette i fellen og kjører av gårde med tom slede. Kaaven og Maloma blir igjen. Kaaven sier ikke noe. De går bare inn og får seg kaffe.

Pikku-Jussa er kommet til nordenden av Bajit Læv’dnjajáv’ri. Der under Storberget er det alltid blank stålis og ypperlig føre, for vinden blåser isen ren for snø. Men det blir allikevel tyngre og tyngre for hesten å dra, og til sist stopper den helt. Den klarer ikke mer — den tomme sleden blir for tung! Og det akkurat her hvor føret er godt!

Men Pikku-Jussa blir ikke forundret. Han kjenner jo Kaaven godt, og vet hvem som holder hesten igjen. Han går derfor på land og skjærer seg bjørkeris. Det legger han i bunnen på sleden, og så legger han seg rolig ned og venter.

Det går en stund. Der kommer noe mørkt til syne ute på isen. Det er Kaaven og Maloma som kommer kjørende. Kaaven stopper hesten da han kommer opp på siden av Pikku-Jussa. Han smiler og sier det er pent av Pikku-Jussa å vente for å hjelpe ham med lasset.

Så lesser de halvparten av lasten over på Pikku-Jussa sin slede og kjører uten uhell ned til Læv’dnja.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *