Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Også en barndom

Intervjuobjekt:    
Agnes Hovin (1929) og Asbjørn Berg (1929)

Intervjuer:
Lisa Emilie Hoven, Even Langmo og Eli Figenschow

Angst og usikkerhet

Hva husker dere fra de første dagene?

– Vi var jo små, svarer Agnes. Da krigen brøt ut, var vi slik som dere er nå. Jeg husker jeg var redd flyene, men likevel måtte jeg ut og se på dem den 9. april. Jeg husker det kom store, svarte fly som slapp ut flyveblad med «Skutt blir den…». Disse sprang vi rundt og samla opp. Jeg kan også huske at det var tyskere på gårdene, med hester, ellers var det jo rolig her i Buvika.

Det vi opplevde, var luftkampen den 11. juni. Flyene kom rett over husene. Da ble vi sendt i kjelleren, men lurte oss opp for det var så spennende å se på. Vi ble sendt ned igjen, men lurte oss opp enda en gang og så fallskjermene med dem som hoppa ut, og flyet som styrta. Kan også huske at tyskerne dreiv og leita etter han som kom fra det med livet i behold.

Asbjørn sier at de var ikke redde akkurat. Det gikk en del rykter om bombing av Pienes mølle, og de voksne ville ha barna unna. Foreldrene hans var fra Hovin, og de reiste dit. Men da ble det kamper på Lundamo og Støren, så det var enda verre. Dermed dro de hjem, med hest til Ølonda og lastebil derifra. Asbjørn kan fortelle at de som bodde nærmest mølla, leide seg inn hos folk på Buvikåsen om natta. Så gikk de ned på skole og arbeid om dagen. Men dette varte bare en kort periode.

Men jeg husker en gang jeg var redd, kan Agnes fortelle. Da var det unntakstilstand fordi noen hadde gjort noe sabotasje mot tyskerne, og det var forbudt å gå ute mellom 22.00 og 06.00. De over 15 år måtte ha legitimasjonskort, og en kveld mamma hadde vært ute, hadde ho mista kortet sitt ved samvirkelaget. Ho ville ut og leite det opp, selv om klokka nærma seg 22. Da var jeg så redd at jeg gråt. Men ho fann kortet og kom hjem i god behold like over 22.
De to forteller at de egentlig ikke visste hvorfor det var krig. De voksne snakka ikke med barna om det, men prøvde å skjule ting om krigen. Dette for at barna ikke skulle bli redde, men også for at de ikke skulle ha noe å fortelle bort. Det kunne være farlig hvis nazistene fikk høre om ting. Nå var det heller ingen av de voksne som visste hvor ille det var ute i verden, tror Agnes og Asbjørn. Gasskamrene f eks. fikk folk høre om først etter krigen.

Soldater i Buvika

Det var ikke så mange soldater i Buvika, forteller Agnes. Tyskerne hadde hester rundt på gårdene, så det bodde soldater der for å passe på dem Senere bygde de staller til hestene og brakker og flytta dit. Men de var stadig på mølla, der passa de på.

Vi syntes dette var ganske spennende også, mener Asbjørn. Vi var med og så på hestene, og vi så soldater som marsjerte etter vegen. De sang kamp sanger så det ljomet.

Agnes kan huske at de hadde et brukbart forhold til de soldatene som var i Buvika. – De var vanlige folk, ikke alle var nazister, men soldater som var utkommandert for å være med i krigen. Det var også mange østerrikere. Mange av soldatene hadde sikkert barn heime og savna dem, for vi merka at de ville snakke med oss. Det var vel i 1940 – 1941 vi hadde kontakt, men det var jo vanskelig når vi ikke forsto hverandre.

Barna i Buvika kom også i kontakt med krigsfanger, forteller de. På Øysanden var det en tysk leir, og der var det russiske og serbiske fanger. Barna dro dit med mat til dem. De var flinke med hendene og lagde mye fint som ungene kunne bytte til seg. Noen av vaktene var «snille» og snudde ryggen til, mens andre var sinte og slo til fangene over ryggen med geværene. Krigsfangene var også her i Buvika og arbeidet, bevoktet av tyske vakter. Bl.a. holdt de på med en telefonledning, og da var det noen også der og lurte til dem mat.

Det bodde mye mindre folk her da, fortsetter Asbjørn, – ca. 800 kanskje. Og det var mange flere som arbeidet på gårdene. Så det var ikke på langt nær så mange hus, men det var de samme husene som står her i dag. Nå er det bare kommet mange flere, nyere.

Strøm hadde de. De kunne ikke reise fritt som de ville. Til utlandet var det helt umulig, for grensen var stengt Innenlands måtte de søke, og ungene var f eks. aldri i byen. Det var ikke noe å handle heller, så de hadde ikke noe å gjøre der.

Skolegang

Skolen lå der barnehagen er nå. Den var stengt noen dager like etter krigsutbruddet, ellers gikk de på skolen hele tida. Lærer Ola Aksnes bodde på skolen med flere barn, og det var to skolerom. Nå ville tyskerne også bo der da de kom, men det var helt umulig. Men det var tysk kontor der noen dager. I 1942 ble lærerne arrestert og sendt nordover, for de ville ikke undervise slik tyskerne ønsket. Men skole var det likevel.

Vi fikk gulrot på skolen, kan Agnes fortelle. – Da fikk to og to gå i kjelleren og renske. Vi fikk tran også, men da måtte vi ha skje med oss, og det var bare å «glemme» den hvis vi ikke ville ha tran. Skolesaker hadde vi, men det kunne bli knapt med blyanter etterhvert. Det ble i hvertfall lite fargeblyanter. Vi hadde ikke kulepenn da, men penner med splitt og et blekkhus som vi dyppa i.

Jeg leste mye bøker, fortsetter Asbjørn, og noe av det artigste på skolen, var når læreren leste høyt. Vi hadde skolebibliotek, det var masse bøker inne i et stort skap på det ene klasserommet Folkebiblioteket var vel i kommunelokalet. Jeg kan huske jeg leste «Den ensomme vaktpost» av Bernhard Stokke.

Mat og klær

Vi hadde niste med oss på skolen, og da måtte vi ta det vi fikk, for det ble mindre og mindre mat å få tak i butikken. Det kunne hende vi skreik når vi fikk «transmør» på brødskiva, det var margarin blanda med sildeolje. Men de voksne ville at vi skulle La i oss fett, for det var viktig. Det var bedre for dem som hadde gris, de kunne noen ganger fa fleskefett på brødskiva. Ellers kunne vi lage noe vi kalte «oppkok», det var noe slags ost vi kokte av melka. Dette var godt å smøre rett på brødskiva.

Godterier fantes ikke, og heller ikke frukt. Det var epletrær på noen av gårdene, men de hadde ikke noe å selge. Etter krigen kom det en båt med korn fra Amerika til mølla. Den hadde også frukt med seg, og da fikk ungene komme ombord for å a Agnes husker godt hvordan det var å måtte velge mellom et eple og en appelsin.

Vi kunne ikke fa begge deler, sier ho. – Det var vanskelig å bestemme seg, og mannen som delte ut frukt, ble nesten sint. Han syntes nok også det var fælt at vi ikke kunne fa begge deler. Jeg tok det fine, røde eplet, og gjemte på det i mange dager før jeg spiste det opp.

Klær var det også lite av i butikkene. Ja, vi hadde i hvertfall ikke olabukser! sier Asbjørn. – Det var «vømmøl,» eller vadmel, det gikk på. Undertøyet var verst, særlig for oss guttene. Det var laga av noe slags kunststog og det var kaldt og ble stort og ekkelt etter noen dager.

Ellers hadde de klær som var sydd om. De hadde også store labber sydd av tøy som de kunne bruke ute når det var kaldt og tørr snø, ellers gikk de helst med tresko, og berrføtt om sommeren. Til sengetøy var det vattepper og ulltepper. Det kunne være veldig kaldt, og noen varmet opp mursteiner og la i senga før de la seg. En gang vet jeg det var 13 kuldegrader på soverommet, forteller Agnes.

Lek og fritid

Hva drev dere på med ute? Hadde dere noen leker?

– Vi var flinke til å finne på ting, men noe særlig med leker hadde vi ikke. Vi hadde noen gummiballer i starten, husker Agnes, men de ble snart ødelagt. Ellers hoppet vi tau og paradis, vi bada i rein, fin sjø, og vi fiska. Dette var matauk også, og båt kunne vi få låne hos den som hadde.

Asbjørn forteller om en lek som de kalte «Hakke hodet av hanen». Den var slik at det var en som sto og telte til 100. På en kasse eller en hoggestabbe lå ei vedskie, og alle hadde hver sin pinne. Alle gjemte seg, og den som sto, måtte leite. Da var det om å gjøre for de andre å lure seg fram å slå ned vedskia. Så måtte den som sto, fram og legge vedskia på plass igjen.

Vi guttene sparka fotball også, forteller han, men det var vanskelig å få tak i ball. Så vi reparerte og sydde på de vi hadde, og skomakeren hjalp oss. Fotballbane var der det nå kalles «Hågån.» Vi kunne også bruke lørveballer å sparke med.

Om vinteren gikk vi på ski og skøyter, mest slike som måtte reimes på. Vi hadde spark og hjemmelagde kjelker, ikke noe akebrett da. Men vi hadde en slags «mini-ski»: Tønnestaver som vi festa reimer på.

Det var veldig kaldt om vinteren, mye kaldere enn nå, tror begge to. Det lå på 20-30 minusgrader i dagevis. For dem som bodde på Ilhaugen, kunne det være strabasiøst å komme seg på skolen, sier Asbjørn. Vegen ned var ikke brøyta, og ei stund hadde vi ettermiddagsskole fordi tyskerne hadde tatt det ene klasserommet Da var vi på skolen fra 13.30 til 19.00 tror jeg, og for en tredjeklassing var det nokså ekkelt å gå hjem. Da hendte det at de voksne kom og møtte oss hvis det var uvær.

Ellers gikk de klasseturer i marka både vinter og sommer, om sommeren gikk de ellers bare for å plukke bær. Nå var det jo ikke sukker, de hadde noe kunstig søtningsstoff, så det ble ikke godt syltetøy akkurat

En annen ting som var vanlig, var munnspill. Det hadde mange, og det brukte de å spille på. De fleste var gode venner, vennskapet og samholdet var nok ofte sterkere enn nå. Kjæledyr var det lite av. Noen hadde kaniner, men de måtte de jo spise opp etter en stund. Det kunne være at noen hadde hund også.

Kassettspillere fantes ikke, og radio var forbudt, som kjent. De måtte leveres inn, men noen gjemte dem unna og lytta i smug. Lærer Aksnes hadde radio i kirketårnet, for det var ikke rart at han, som også var klokker, gikk opp i tårnet av og til. Han lytta, skreiv opp det han hørte, og sendte dette på rundgang til folk.

Jeg husker en gang jeg kom over mor mi mens ho leste på et papir, sier Agnes. Dette måtte jeg ikke si til noen, og papiret skulle sendes videre. Vi hadde ny, fin radio, husker Asbjørn, og jeg var veldig lei meg for at den flotte «nyradioen» måtte leveres inn.

Gassbiler – da som nå

Vi vil gjeme vite om det var mange biler i Buvika, og får høre at det var det ikke. Snart ble det lite bensin også, og de som hadde bil, måtte finne på andre ting. Da begynte de å fyre med noen små vedbiter, knott, og hadde noe de kalte generator på bilene. Disse generatorene laget gass når knotten brant, og fikk bilene til å gå på det i stedet for bensin. Dere vet kanskje at det finnes biler som går på gass i dag også, det er mer miljøvennlig enn bensin.

I Buvika stoppa bussene ved Samvirkelaget. Da måtte sjåføren opp på taket og fylle etter med knott. Han brukte ei jernstang til å stappe det nedi med.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *