Internt referansenummer: 16.04.2011 – BOK
Kilde:
Grensebeboerne
Av Thor Krog
Klikk her for å lese forordet til boka


Ola Taraldrud

Noe av det jeg husker best fra min barndom, er en av min fars læresetninger som lød slik: «Det er ikke noe som er helt svart, og heller ikke noe som er helt hvitt.» Jeg tror jeg husker dette fordi jeg ikke helt forsto hva han mente med en gang. Men etter å ha levd et langt liv, synes jeg å forstå det ganske godt. Etter krigen 1940-45, ble det så enkelt å male en del mennesker helsvarte. Dette gjaldt nazistene, og særlig frontkjemperne i Den norske legionen. Alle vi andre, vi ble malt hvite som snø. Dette er altså ikke riktig etter min fars læresetning.

Jeg greier ikke å fullføre min minnebok fra krigstiden uten å ta med noe om frontkjemperne. Det var tross alt ca. 10 000 av dem på landsbasis. Og vi i grensesonen hadde sikkert vår andel av disse. Jeg hadde to naboer, Torkel og Ivar Krog, og en skolekamerat, Johan Norderhaug, som meldte seg. Det var bare en av disse som kom tilbake, nemlig Ivar. De andre to ble drept i Russland.

Jeg har oppsøkt noen av dem som overlevde for å høre hvorfor de meldte seg som frontkjempere, og videre hvordan de hadde det i denne tjenesten.

Ola Taraldrud fra Rømskog forteller:

Han hadde hørt om bolsjevikenes fremgangsmetode helt fra han var smågutt. De tok eiendommene fra bøndene og la dem under staten. Han hadde hørt om Stalin, den forferdelige diktator som drepte sine politiske motstandere i millionvis. Nå hadde han gått til krig mot det lille, fredelige Finland. Taraldrud syntes han hadde plikt til å hjelpe Finland. Han meldte seg frivillig. Han ble imidlertid noe skuffet, da han ble sendt på øvelse til Tyskland. Øvelsen foregikk på Lyneburgheden. Her var det hard trening og lite mat. De fant en potetkjeller i nærheten av leiren. Her stjal de noen poteter. «Ellers hadde jeg neppe greid det,» forteller Taraldrud.

En soldat tok sitt eget liv. Det var trist å begrave ham i fremmed jord fordi han ikke orket å henge med. En annen gikk ned i vekt fra 98 til 48 kilo i denne tiden. Se på disse tallene, kjære damer. Er du overvektig, så ta et kurs på Lyneburgheden. Etter treningen ble de sendt til fronten i Leningrad-området. Her lå de to til tre måneder på hvert sted. Et av de store problemene her, var at det var så flatt. Det ville stadig samle seg vann i skyttergravene.

Taraldrud forteller videre:

«Mitt første møte med krigens alvor var at jeg fikk se tre norske soldater som lå døde rundt et granatnedslag. Da spurte jeg meg selv: Hva er det du har gitt deg ut på? Da begynte hatet mot krigen å melde seg. Vi fikk båret de døde bort i en jordkjeller bak fronten. Der ble de liggende, kanskje noen dager, til det kom forsyninger. Da ble de døde tatt med tilbake. Det ble brukt hester til denne transporten. I disse likkjellerne ble det en spesiell søtlukt som jeg aldri glemmer. En gang det eksploderte en granat i forreste linje, gikk det hardt ut over armer og bein til en soldat. Han ropte da til dem bakenfor: «Det er ikke noe å hente!» Det var det siste de hørte fra ham.»

Taraldrud kom seg uskadd gjennom krigen. Siden avtjente han fire års straffarbeid som han ble tildelt for denne krigstjenesten. Straks etter meldte han seg inn i Pinsemenigheten, med den faste beslutningen «ikke mere krig». Senere ble han valgt inn i kommunestyret i Rømskog. «Jeg vil gi min honnør til mine sambygdinger. I de 12 år jeg har sit¬tet som ordfører har jeg ikke hørt en eneste antydning om mine forhold under krigen, enda jeg vet at det var flere som led i denne tiden,» sier Taraldrud. På spørsmål om hvordan det har gått med nervene, svarer han: «Det har gått bra. Av og til bråvåkner jeg av ropet «alle mann til våpen!» Men når jeg skjønner at det ikke er alvor, sovner jeg så godt igjen. Dessuten tok jeg den tjenesten frivillig. Jeg har ingen å bebreide.»

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *