Internt referansenummer: 13.08.2011 – BOK
Kilde:
Sagn og halvglømte navn.
(Fortellinger om folk som satte farge på bygdemiljøet)
Reidar Blokkeskar
Tegninger: Otto Lie
Nidaros forlag 1983
Utgitt i samarbeid med Meldal Historielag
ISBN: 82-990804-2-8
Klikk her for å lese ”Forordet” med bilde av forfatter Reidar Blokkeskar.

Oldemors juleferd

«Dokk må ha løkk på rena no da, og vårrå ihaulaus for det som e att hem». Det var mannen på Ry, han Andreas, som sa disse avskjedsorda. Han stod med ei sjålykt i handa og hadde nettopp spent «Musen» for langslåen. «Oss æ nå ventan att åt nyårshelgen om alt går bra. Dokk må berre låvvå så vel». Mannen i slåen grep tømmen og Musen med dombjell-kransen over manken, svinga ut gardsleet og dilta sørover mot Losgrenda.

Det var grytidlig om morgenen torsdag den 22. desember 1864. Og det var oldeforeldrene mine, ho Kari og han Ola Røsbakken og dattera ho Randi på 14 år som hadde lånt hest og kjøredoning av naboen og no reiste ut på kjøretur. Målet var oldemors fødested Lien eller Jehansplassen i Lilleelvdal. Det var tre dagers kjøretur dit om veret og føret holdt så noenlunde. Det hadde vært linnver, men no hadde det kjølt på så det var lett føre. En halv måne hang over Resfjellet, og det blenkte i skarsnøen bortover Losgjerdene. På Utstuggun donka det alt på låven. Det var drengen som sluggutrøska et «tramlag» før han dro til skogs. Ellers var folk oppe på de fleste gardene de kjørte forbi. Folk hadde tendt opp på åren så det skein ut av grøne glasruter. Over Grefstadfjellet lyste det av en ny dag.

Det hadde lenge vært snakk om denne turen, men det var ikke så godt å komme seg heimafrå. Ho mor hans oldefar, ho Randi som var født på Ås-reiten i Rennebu, hadde lenge vært blind og låg for det meste til sengs. Ho var søster til Jo Skule på Opstuggu på Lo, men no hadde slekt og granner lovt å stelle med det som var heime, slik at oldemor skulde få ta turen heim og sjå att mor si og barneheimen enno ein gong. Det var no 25 år sia ho som 14 års jente kom Vårstigen frå fjellet ned til Drivdalen. Ho hadde farsøstra si, ho Marit, i Rennebu og det var dit ho tenkte seg. Det var tinga plass for ho på Håmmåra hos han Jo. Ho vart der i elleve år til ho vart gift med oldefar og flytta til Meldal.
På turen frå Lilleelvdal til Rennebu bar ho en laup med nistmat i den ene handa, i den andre en pank med klede. Attåt kleda hadde ho ei matskål av tre som faren hadde gjort da ho var fire år. Bokstaven K A D (Kari Andreasdatter) 1828 var skåret under botnen. Og salmeboka – Thomas Kingo – som ho fikk da ho gikk for presten på Ramsmoen. Presten hadde skrevet så fint på permen: «Denne Bog tilhører mig Kari Andersdatter Lind ved Lovise Hytte-plass i Lilleelvdal, født i året 1824, den 11 mai. Skrevet på Ramsmoen den 19 October 1838.»

Far sin fikk ho ikke sjå senere. Han døde i 1843. Det var «støngen», lunge-betennelse, som tok han. Han hadde frosset for mye da han var til fjells etter et moselass. Han vart berre 50 år. No var det eldste søstra, ho Gisken og mannen hennar, Blostrup Brynjulvsen Brønjølson, som dreiv gården. 25 år var det sia ho flytta heimanfrå og no var ho på heimtur att. Satt på ein langslåa med karm sammen med mann og eineste barnet, ho Randi. De var godt inntulla i vadmelsklede og sauskinnsmudd. Føttene holdt de i kvar sin høysekk.

Første kvilested var på Håmmåra, der oldemor hadde tjent i 11 år. Oldefar var gode venner med mannen der. De var oppvokst i lag og var fra samme grenda. Etter en times kvil gikk ferda videre til Berkåk. Det var på Skamfersetra de skulle overnatte. Det var skysstasjon der den tida.

Den neste dagsreisa gikk gjennom Innset til Kvikne, der bror hans oldefar, han Stor-Lars bodde. Han arbeidde på smelthytta på Kvikne. De drog derifrå grytidlig julekvelden. Det ville bli en drøy tur over Tynsetkjølen til Lilleelv-dal. Det var komme ei lita snøskur om natta og det fauk omkring hesteleggene da de kjørte over Tynsetkjølen. Best som de kjørte, fikk de høre et håst varg-hyl oppe i åsen. En annen varg svara lenger unna. «Huff, fins det enda att av de styggbeista», sa oldemor. «Sist eg var heime såg vi 14 stykker ovafor husa i nabogarden» «E får vel løse repet og la det drangle etter slåen», sa oldefar. Han gjorde så, men ingen varger viste seg.

Det var mørkt julekvelden da de svingte opp mot Jehanshaugen, men oldemor kjente seg ikke att. Husa var flytta til ny tuft og alt såg fremmed ut. Men da de kom til gards, møtte ho svogeren, han Blostrup, på trappa. Søstra ho Gisken og sonen deres han Anders kom og ut. Karene tok seg av hesten og fremmedfolket vart bedt inn. Det var pynta til helg i huset med ener på golvet. Et talglys brann på langbordet og det var god varme på peisen.

Så fikk oldemor treffe att mor si. Ho var dårlig i føttene og bruka stav. Ho måtte opp i augo med forklesnippen. «Nei men er det du Kari? Alt eg har tenkt på deg disse åra. Og her er mannen din, og her ho Randi som eg har haurt om. Å nei, at eg skulde få opplåvvå detta». Det vart en uforglemmelig kveld på Jehanshaugen, først og fremst for oldemor, men og for oldefar og bestemor som var der for første gang.

Ei lita småjente gikk og stabba på golvet, ho hette Marit. Ei som var nesten nyfødt låg i vogga borte ved peisen. Ho hette Gudlaug. Det var barna til Anders og kona Kari.

Det hadde gått framover med folket på Jehanshaugen. I frå å være et småbruk fødde de nå hest, åtte kyr og 18 sauer. Ville berre smelthytta fortsette å gå bra, så såg det ikke så verst ut. (Smelthytta stoppa to år seinere).

Fjerdedagskvelden i jula var det selskap på Jehanshaugen. Søster til oldemor, ho Marit som var gift med Håkkå Langodden, og barna deres var på besøk. Sammen med bestemor var det 14 søskenbarn samla den kvelden.Han Lars Jonsa frå Svarvarhaugen, naboen, kom med fela, så det vart både dans og julelek for de som unge var. Bestemor, som var 14 år, hadde denne kvelden i minne og snakka om den så lenge ho levde.

Det vart ingen heimreise før annendag nyttår. Det var så mye som skulle snakkes om og slekt og venner skulle gjestes. Men om morgenen andre nyttårsdag stod «Musen» forspent utafor trappa og de som skulle fare gikk rundt og bau farvel. Ho gamlemor Anne reiste seg opp attmed åren og stødde seg på stokken. Så tok ho omkring oldemor med den eine handa. «Takk for du kom no, Kari. Det er siste gongen eg ser deg i dette livet. Men me må tru me møtest på andre sia -»

«Me må tru det mor. Du må berre låvvå så vel».

Da skyssen kjørte ut og de yngre husets folk stod att på tunet, stod ei gammel mor attmed glaset inne i stua og stirde gjennom de grønne rutene til skyssen kom bort nedafor Lia. Ho tørka augo med forklesnippen og satte seg att¬med åren og vogga veslejenta som låg og venta på morgenstellet. «Ja ja,» sa ho for seg sjølv, «slik er livet, somme reise og somme kjem. Det skal vel slik vårrå».

Da de skulle ta fatt på Tynsetkjølen, og det kvitkledde Tronfjellet kom bort i synsranda, var det som lokket vart stengt for det som batt oldemor til fødestedet. Ho var glad for at ho fekk sjå att mora og fekk ta avskjed med næreste slekta, men no gledde ho seg til å komme heimatt og ta opp kvardagsstrevet sammen med dem ho hadde gjeve sitt liv og sitt hjerte. Heimen i Meldal der ho hadde fått rotfeste på ny.

Nå tråva en heimhuga, musgrå hest nordover Tynsetkjølen. Bak på slåen satt tre mennesker som hørte sammen. De var på veg heim til et nytt år med arbeid og kvile, med sorg og glede, båret fram av dombjelleklang og stort følge av gode minner.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *