Kilde
Kilde
AGDER I MANNS MINNE
Daglegliv ved hundreårsskiftet
Frå Nasjonalforeningens landskokurranse for eldre
Bidragsyter: ”Old Timer” (anonym), Arendal
DET NORSKE SAMLAGET
OSLO 1974

Om bord i en steambåt

Gutten reiste ut. Han ble fyrbøter på første turen, der var mangel på folk. Han lærte fort nok: opp med fyrdøra, kjøre inn den lange, tunge stålsleisen, stikke opp i slaggen, lempe på kull, rake over fyren og tenne en røyk mens han stirret på nåla på manometeret, den duvet svakt kanskje, og endelig krøp den oppover mot den røde streken, Top steam! Så satte han seg, tørket svetten av ansiktet med svetteroggen, så tente han seg en sigarett. Han rullet den med rutinerte fingre, det hadde han lært av spanjolene. Han ble en rutinert fyrbøter, var med flere båter, mange båter. England og Middelhavet, England og Frankrike. Gutten fikk harde muskler, han ble ikke knekket av slit eller whisky, som så mange.

Harry var gift, han bodde et sted i North Shields. En god gutt, men liten og tynn, hadde heller lite krefter. Han hadde også en liten tulle som var med sin mor nede ved kaffen da D/S «Eagle» kastet loss. De vinket til oss begge to da vi seg ut fra kaia. Den tredje fyrbøteren var en finne, han var kjempesterk, og som de fleste sterke mennesker var han godmodig. Han hette Tapio, var født et sted inne i Finland. Vi tre kom godt overens, det kunne også treeges, for «Eagle» var et svin å fyre, så vi måtte ofte gi hverandre en håndsrekning, helst ved vaktskifte og når asken skulle hives opp.

Førstemesteren var et brutalt udyr, det var ikke for ingenting at han hadde fått tilnavnet «Jernneven», for i tillegg til sin brutalitet var han i besittelse av mer krefter enn vanlige folk. Jeg husker han kom ut på fyrdørken en gang, det var på Harrys vakt. Harry hadde nettopp slagget, nå satt han på en askepøs og tok en røyk mens han ventet på at nåla skulle krype oppover. Så kom «Jernneven» inn fra maskinrommet, skrek noe til Harry og pekte på manometret. Nåla stod og dirret, der manglet noe, noen pund for «Top steam». Harry svarte et eller annet. Da slo «Jernneven» og Harry falt, han ble liggende på dørken, noe blod rant nedover kinnet, det blandet seg med skitten svette.

«Opp med deg, din dævel !» skrek «Jernneven», han grep Harry i brystet og dro ham opp.

Han løftet armen og skulle slå på ny; da ble han grepet om håndleddet og holdt fast. Det var Tapio som var kommet. Jeg sto øverst i leideren og så alt sammen i det blafrende lyset fra lampene som svingte i takt med båten.

«Lugna er nu gubbe, låta Harry vara, annars –»

Tapio virket selv rolig, men jeg visste fra tidligere at nå var han virkelig farlig. Det ble en kamp mellom to kjemper, Tapio måtte nok legge alle sine krefter til for å holde taket, og «Jernneven» kjempet for å komme løs. Harry stod og tørket seg i ansiktet med en skitten svetterogg. Den ble rød av blod, våt av svette. Han pustet tungt, liksom de to kjempende. Jeg entret nedover leideren klar til å gripe inn om det trengtes, for «Jernneven» måtte ikke seire nå, da ville det bli helt umulig. Pusten gikk hardt hos begge de kjempende, de stirret hverandre i øynene, Tapio med grepet om den annens håndledd, venstre arm lot de henge. Jeg var spent. Så endelig, jeg syntes «Jernnevens» arm ble tvunget ned. Jo! den ble tvunget ned, så var den helt nede. Tapio var seier-herre. Han slapp taket.

«Och nu gubbe, nu skal Harry til køys, ni kan la donkeymann ta hans vakt. Och inte et ord om dette, gubbe, annars skal Tapio ta er på et annat vis.»

Harry gikk til køys, og lå et par dager. Og da vi kom opp til England igjen, gikk vi i land alle tre. Vi tok et glass sammen som en avskjed før vi skiltes. Jeg så dem aldri mer.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *