Kilde:
Namdal Historielag (link til hjemmeside)
Årbok for Namdalen 1977 side 19
Skriftstyrar: Kolbjørn Gåsvær
Av: Hans Bjørnes

På skogarbeid i Bognsjø statsskog

Det var i åra mellom 1910 og 1915 vi to vintre var ved Bognsjø. Det var et stort areal som skulle drives på begge sider av sjøene, så det skulle være to lag. Et lag lå i Walker-stua på nordre sida av midtre sjø. Det andre laget sør for sundet (Midt-Bogna) mellom østre og midtre sjø. Til hogsten ble det til dels store avstander, så det kunne ta opptil en time.

Skogen var stygg, og det var ikke store betalingen. Det ble ymtet frampå om pålegg, men det var det umulig å få. Omsider ble det likevel en ordning at vi skulle sikres 3,00 kr. pr. dag, minus kost. Men da måtte vi hogge også ja, var påbudet. På disse vilkår skulle vi så fortsette til jul. Det var jevnt bra hoggere, men det ble bare en som kom over den sikringen som var lovt.

Jeg husker at det ofte var nokså sterk vind, og sjøene med mange undervannsskjær, kunne være farlig enkelte ganger å krysse med båt. Vi hadde en båt som hadde et stort hull i den ene sida like under ripebordet. Det var en farlig farkost i storm. Jeg husker en kveld at to Stodbygger og jeg var de siste som forlot hogsten. Vi skulle ta denne båten å ro heim. Det var bortimot en meter med laussnø, og nokså langt til stua. Det hadde blitt ganske mørkt, og det var sterk vind. De to nevnte karene skulle ro, noe som de forresten var noe uvant med. Jeg satt og stirret ut i mørket forover, da jeg plutselig så det brøt stygt rett foran oss. Det var utent farvann like foran, noe som var lite hyggelig i den sterke vinden, med dårlig båt og uøvde rorskarer. Jeg kom meg selv til årene i siste liten, slik at vi kom oss unda de urene farvann og tillands. Men dette var ikke den eneste gangen det var fare på ferde, verken i båt eller på dårlig is. Det var ”å ut” når folk og hester trengte mat og utstyr.

DA vi skulle heim til jul, ble en kamerat og jeg enige om å legge turen over til Heia, da dette var den korteste fjellveien. Det var bortimot en meter med laus snø, så det var et dårlig føre, og vi hadde ikke ski. Men ski måtte vi ha, så endskapen ble at vi tok bord fra en skillevegg i stua og lagde oss ski. Bindingene var jerntråd, sekkfiller og snøre. Jeg foretrakk smale ski, slik at jeg kløv bordene, men kameraten brukte bordene slik de var ubeskåret. Da det ble et nokså dårlig føre med kladd, ble ikke de breieste skiene noe lett framkomstmiddel. Vi drog av sted en morgen. Isen var svært dårlig, men vi hadde intet valg da, føret på land var aldeles umulig. Vi ble enige om at vi skiftet på med å gå foran, en et stykke foran for å føle seg fram. Vi kom til sundet der den andre skogstuen lå. Der ga vi oss god tid, i håp om at føret skulle bli bedre mot kvelden. Det ble det imidlertid ikke, og vi måtte dra videre. Jeg rente først, stappet nu og da med staven for å undersøke isen, men den så ut til å være like god, eller dårlig, overalt. Men plutselig for begge stavene gjennom isen. Jeg våget ikke å snu, men trakk meg baklengs tilbake. Vi hadde kommet for nær Lillebergselva. Så var det å gå å stappe seg fram til vi igjen nådde land der vi skulle ta opp over mot Heia. Vi ble enige om å legge kursen over et høydedrag som går fra Bognsjø mot Heia gård. Da hadde vi Bjørndalen på høyre side, og ei legd på venstre side som vi benyttet da vi drog innover. Føret var fortsatt håpløs stokk-klabb. Vi håpet på en bedring oppe i høyden. Oppstigningen var lang i et slikt føre, og omsider kom vi oss opp til vannskillet. Kameraten min hadde blitt noe etter. De brede bordskiene hadde tatt på kreftene. Han sa senere at hadde det vært lengre, så hadde han måttet gi opp.
Han var forresten heller ingen ”kraum”, men en sterk og godt trenet kar.

På andre sida av vannskillet ble føret noe bedre, men vi fikk mørkre og skodde, så det ble snart lite å se. Det var et lite vinddrag fra vest, som vi trodde var så noenlunde stabil oppe i høyden i hvert fall. Vi måtte forsøke å ha vinden i ryggen for å holde retningen. Han som gikk bakerst skulle så passe på at det ble holdt stø kurs. Skodda ble tilslutt så tett at vi så ingenting mot snøen. Det ble til dels å bare føle seg fram med stavene. Vi visste ikke noe om terrengforholda mot Bjørndalen. Det kunne være bratte ura, for alt det vi visste. Mer på nordre sida følte vi oss mer kjent. Det gikk ikke fort på denne måten, og to ganger trodde vi vi hadde kommet for langt mot Bjørndalen, slik at vi måtte svinge mer mot nord. Vi stoppet flere ganger og bløytet pekefingeren, for å få en kontroll på om vi hadde vinden i ryggen. Dette var vårt kompass. Min kamerat hadde 6 brødskiver bundet utenpå ryggsekken. Han spurte flere ganger om de var der, noe som vel også var nokså viktig i vår situasjon.

Jeg ble til slutt lei av å gå slik å karre med staven foran meg, så jeg tok mer og mer sjanse på at det ikke var noen stygge fallgruber. Men plutselig i en svak helling, dumpet jeg utfor en tverr trapp, men heldigvis var ikke fallet på mer enn en 2 – 3 meter. Min første tanke var skiene, for et ”skibrudd” i en slik stund hadde vært en alvorlig sak. Vi hadde brukt til nå mer tid enn hva hele turen skulle ha tatt fram til Heia. Med ett kom også månen tilsyne gjennom skodda. Jeg husket noenlunde hvor den stod på samme tid kvelden før, og vi forsøkte å orientere oss deretter. Vi fikk igjen etter en times gåing, et glimt av månen. Dette var nok til at vi fikk litt støtte for hvor hen det bar, men vi syntes det begynte å bli langt, etter alle de timene vi hadde brukt. Kameraten stoppet rett som det var. Han var helt rangsnudd, og trodde vi var på avveie. Men vi kunne ikke til å legge oss for der vi var, da det enda var bare snaufjellet. Litt om senn lettet skodda, og det så ut som vi kom ut på en spiss tange med stup på begge sider. Det ble igjen en stopp, med ny akkordering. Jeg ville bare fortsette i samme retning ned hellingene som jeg mente var øst. Vi satte utfor, og plutselig kom vi helt ut av skodda, og det var klart måneskinn.

Nå så vi landskapet ganske godt, og det viste seg at det var skogranda der oppe i skodda som hadde sett ut som et stup. Herfra som vi nå stod, trodde jeg vi skulle ha sett Heia gård, noe som den andre betvilte når vi ingen lys så. Jeg mente å kjenne igjen hvor Røsjøen lå, og at gården skulle være på den andre sida. Det kunne ikke være vindu som vendte mot vest, når ingen lys var å se. Kameraten ristet bare på hodet. Han var fortsatt i tvil om hvor vi befant oss, men han var kanskje også mer sliten enn han ville være ved.

Om litt kom vi så ned til en sæter som lå i lia litt vest for Heia gård. Vi fant litt flatbrød, og åt resten av den maten vi hadde med oss. Vi fortsatte så til gårds, og kom dit ved 11-tida. Der fikk vi både mat og seng for natta.

Neste morgen fortsatte vi. Da vi kom til Bergsmo, ble føret så skralt at vi kastet skiene under buret til Ole Heggum. Som en kuriositet burde de ha vært på Namdalsmuseet.

Under den videre tur heim, var vi enige om at en slik tur ville vi nødig ha opp igjen uten kompass. For min del ble det likevel ikke lengre enn til påske. Da ble det en ny tur over Skarefjellet i tjukk-skodda. Men dette ble en ny, og en annen historie.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *