Internt referansenummer: 30.11.2014 – BOK
Kilde:
Bjørn og varg i Selbu og Tydal
Utgitt av Selbu og Tydal Historielag
Illustrert av Kolbjørn Lien
I kommisjon hos F. Bruns Bokhandel Forlag
Trondheim 1963
Klikk her for å lese ”Forordet”
Klikk her for linking til Selbu og Tydal Historielag

 

Petter skremte tassen

Nedskrevet av PEDER SÆTHER

Som et eksempel på hvor liten respekt folk hadde for rovdyr før ti tia kan nevnes følgende:

Petter Jøsås ruslet en høstdag inn på Lånke Almenning og satte opp snarer. Det var ikke så lettvint å tjene penger i den tia som det er nå, og derfor var det mange som senhøstes satte opp snarer og fallstokker for å fange litt fugl, som de kunne selge og derved tjene noen skillinger til livets opphold.

Petter hadde strevet hele dagen, og nå tok det til å bli litt mørk-skumt. Han slengte den lille øksa på nakken og begav seg på heimvei. Han gikk etter en sti der de hadde kjørt tømmer vinteren før.

Da han kom til en bratt kneike, fikk han se en bjørn som satt på en granrot og lente hodet mot granleggen. Han snorka og sov så det dura lang vei. Det var en liten bjørn. En slik bjørn kalte de tasse i gamle dager.

Jeg har snakket med mange om bjørnen, og alle har hevdet at bjørnen blir ikke helt voksen før den er omkring 4 år. Denne bjørnen var 21/2 år så den var ikke mer enn 3/4 voksen.

Petters første beslutning da han fikk se bjørnen, var at han skulle liste seg tyst og stille helt ned til grana. Der skulle han lange ut med øksa av all sin makt og plante øksehammeren i skallen på bjør-nen. Å få livet av en bjørn var i den tia holdt for å være en meget lønnsom fangst. Bjørnekjøttet skulle være god kost, og skinnet hadde også en ikke så liten verdi. Men da han kom nesten bort til grana der bjørnen satt, fikk han betenkeligheter. Når han betraktet den lille øsa med et skaft som ikke var lengre enn 3/4 alen langt, forsto han at det var liten sjanse til at han greide å slå bjørnen i hel. Men å gi bjørnen en skrekk i livet, det kunne han ihvertfall greie, og så listet han seg helt bort til grana. På andre sida av granleggen, rett over for bjørnens hode, var det vinteren før hugget av en stor grankvist. Mot denne kvisten langet Petter ut med øksehammeren av all sin makt. Bjørnen hoppet rett i været, og da den kom ned igjen, rulla den seg sammen som et nøste. Slik for den nedover den bratte bakken. Nede i myrkanten kom den seg på beina, satte opp en veldig fart og forsvant.

Petter fant det klokest å fordufte han og, og så ruslet han heim.

Ikke fullt en uke senere var han inne på Almenningen igjen for å se til snarene sine. Da han skulle til å gå heim, kom han til å tenke på den historien med bjørnen sist han var her. Så la han veien slik at han kom forbi den samme grana der han fant bjørnen sovende forrige gang.

Nede ved grana kunne han nesten ikke kjenne seg igjen. Da sinnet, hadde tatt bjørnen, hadde den gått tilbake dit hvor den ble skremt. Der hadde den revet istykker en stor halvråtten stubbe. Den hadde revet opp svære granrøtter, gravd opp svære steiner av jorden og kasta dem nedover bakken. Petter gjorde sikkert klokt i at han skyndte seg heim den kvelden.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *