Internt referansenummer: 13.08.2011 – BOK
Kilde:
Sagn og halvglømte navn.
(Fortellinger om folk som satte farge på bygdemiljøet)
Reidar Blokkeskar
Tegninger: Otto Lie
Nidaros forlag 1983
Utgitt i samarbeid med Meldal Historielag
ISBN: 82-990804-2-8
Klikk her for å lese ”Forordet” med bilde av forfatter Reidar Blokkeskar.

 

Råkin (dokter Kint) og ho Stor-Kirsti

Da han Nils og ho Gunhild måtte reise frå heimen sin, flytta det inn et søskenpar frå Holråka. Han hette Ola og ho Kirsti. Begge var store og kraftige, særlig ho Kirsti, som var mere høg og førlagt enn de fleste mannfolk. Ho var bestandig kalla Stor-Kirsti. Ho var borte på gårdene på all slags arbeid. Om det så var tungt kararbeid som møkk-kasting, så blunka ho ikke for det heller. Og var ho grov og manndomsam i kropp og fasong, så var ho det ikke mindre i «snakk og tal». Grove og uhøvlede ord og setninger hørte liksom med der ho Kirsti ferdes. Men dyktig var ho til å arbeide, og ho tok som regel svært lite betaling. Så kunne ho til gjengjeld få en bra pank med mat med heim, til vederlag.

Broren, han Ola, var alltid kalla Råkin. Ungdommen kalla han for «Doktor Kint». Jeg vet ikke av hvilken grunn, men en grunn var at Råkin hadde en egen evne til å oppspore når det var «framundtause» på en gård. Han var levende interessert i ungdommen og deres adferd. Og var han til kirka en søndag, såg han godt etter om det var noen fremmede ungjenter å sjå, og hvem de var i følge med. Hadde de pakke i handa, var det nesten sikkert at de skulle overnatte på gården. Og de ungguttene som fikk disse informasjonene, reiste i veg om natta som «framundtaus-måg». Det var litt av en ære når en var framundtaus å få mange «friere». Det viste at de sto høgt i kurs. Det er ganske rimelig at Råkin måtte påskjønnes med en tobakksbit eller lignende for slike hemmelige opplysninger. Det vart ganske vanlig at Råkin måtte konsulteres av ungdommen i slike fortrolige spørsmål.

De sanitære forhold stod ikke svært høgt hos disse søskena. Ho Kirsti var ikke særlig huslig anlagt. Lorten var det ingen som tok så alvorlig på den tid. Men verre var det at lusa fikk innpass, og nekta plent å forlate plassen igjen. Det å være lusåt var holdt for ei skam, mens derimot loppe og vegglus fantes i de fleste heimer. Vegglusa holdt til i sprekkene på tømmerveggene og fant veien bort i sengene nattens tid, og kunne bite både små og store. Etter endt tokt reiste de tilbake til veggsprekkene igjen. Det vart drevet krig på vegglusa med ei vingefjør av ei høne, som var dryppet i lysol. Ellers vart veggsprekkene tetta, eller «rappa», med ei blanding av lim og tørka hestemøkk og grovmalt rugmjøl.

Loppa derimot holdt til huse i senga eller skjorta, døgnet rundt. I senga gjømte den seg enten i fellen eller mellom lakenet og «sengstaven» (sengkanten). Etter ei urolig natt vart det drevet jakt på den om morgenen. Når dette spreke dyret tok et nedslag på lakenet, måtte en være snar, væte pekefingeren på tunga og rulle opp loppa både vel og lenge før den vart lagt på en stol og knust mot neglen. Den eksploderte med et tydelig knepp. Ellers var det vanlig at kvinnfolka, når de kom inn frå fjøset, tok av seg serken og «løska» den for lopper før de la seg om kvelden.

Det er fortalt om en kramkar som kom inn på en gård og spurte om hus for natta. Kona var ikke særlig glad for dette, men syntes ikke hun kunne si nei heller.

Kramkaren spurte om det var loppe i senga, og da svara kjerringa: «Nei, etter at dinna velsigna lusa kom, er vi aldeles kvitt loppa». Mannen tok skreppa og gikk på dør. Men det var de som i fullt alvor syntes lusa var å foretrekke framfor loppa. «Når lusa har ete se mett, så gje ho se i ro, men detta oros-nøste, dinna loppa, er det aldri fred tå», var det en som sa. Oppi bura hos Ola og Kirsti var det lusa som rådde grunnen.

De to oppi bura tente aldri lys når det vart mørkt. En ting var det at de levde så enkelt og spartansk som vel mulig, og trivdes med det slik. For det andre så var de levende interessert i ungdommen og alt som for etter veien. De satt på kvar sin krakk ved vinduet og fulgte nøye med.

I skumringa en vårkveld var det et par gutter som ville finne på litt moro. Den ene kledde seg ut som kvinnfolk, og så gikk de forbi arm i arm, stoppa opp rett som det var og tok ikring kvarandre. Til slutt gikk de oppunder en ripsbusk utafor glaset og la seg ned. Da syntes Råkin det gikk for vidt, og kakka på glasruta åt dem. De lo bak ripsbuska, reiste seg opp, og sprang sin veg. Men ho Stor-Kirsti lika seg ikke og satte i: «No din tosk, kå du skoil gjårrå ta for?» Det vart mye snakk etterpå om kva for ungdom det kunne være som for ute på vift den kvelden. De to ungguttene «tagd» muse still.

For folk i nabolaget var de to i bura svært gilde å ha. Dyktige arbeidsfolk og fredelige naboer som de var. De var nøysomme og tilfredse, og gjorde sin jobb i det samfunnet livet hadde satt dem. Da de døde, i ganske høg alder, vart buret solgt til nedriving. En fattigslig liten heim vart borte. En heim som hadde gitt rom for noen særmerkte, men arbeidsomme og nyttige mennesker.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *