Internt referansenummer: 14.03.2011 – Mail
Kilde:
”Gamalt og nytt frå Nissedal”
Nissedal Historielag

”Renhårig slusk.”

Av Frank E. Lien.

Det var 7-8 anleggsbrakker på Åmli-Tveitsundbanen. Det var mellom 250 og 300 anleggsbusar som skulle ha husrom i den mest hektiske tida. Ja så mykje aktivitet har det ikkje vore verken før eller seinare i grenda. Bygginga av Aust-Agder kraftverk gjekk føre seg på om lag same tida. Om ikkje det var så mange som hadde familien med seg, så var det  nokre av dei og. Fleire bonn blei fødde i dei uisolerte brakkene, dei aller fleste voks opp. Det var ikkje alle som fekk plass i brakkene, men dei aller fleste gjorde nok det. Det var mange som fekk leige seg husvære hjå dei som hadde litt plass å avsjå i heimane attmed jernbanen. Det høyrte til ein skjeldanhet at nokon fekk eiget rom, dei måtte bu saman med dei familiane  dei leigde seg inn hjå. Men det og få seg husrom var ofte ikkje så lett.

Det var mangel på husvære, så prisane slusken måtte betale var ofte svært høg. Så høg at det var mange avisinnlegg der sluskane beklager seg yve høge prisar. Dette blei for utleigarane ein god ekstraforteneste. Mange av utleigarane hadde ofte store båneflokkar, så korleis dei fann rom som dei kunne leige ut, er i dag for dei fleste eit lite under.

Dei brakkene som var på strekningen Åmli-Tveitsund var: Liabrakka, Bjorevjabrakka, Gaukåsbrakka, Espebubrakka, Espebuhytta, Illekleivbrakka eller Rauaabrakka som den og blei kalla. Det var brakke oppe i Lisle -Åsen. Og det var brakke oppe på sletta ved Baremsland. Det må vere denne brakka som Karl her kaller for Langvassbrakka eller Tveitsundbrakka i boka ”Renhårig slusk.” Dei aller fleste av desse brakkene kan ein i dag sjå tuftene etter. Liabrakka ser ein godt fara etter, den stod på yvesida av jernbanen.

Bjorevja brakka veit eg ikkje med sikkerhet kor var henne, men desse sluskane handla i Haugsjåsund hausten 1912. Gaukåsbrakka ser ein veldig godt kor var henne. Dei stod ein hundre og femti meter ovanfor Gaukås stasjon. Det ein ser i dag er to-tri holdesteinar og restane av jordkjellaren. Espebubrakka stod heil oppe med Espebu. Der er bare fjellknattar så der er ingenting å sjå i dag.

På sandmøane nedanfor Espebu stod der ei anleggshytte, Espebuhytta som den blei kalla. Det var ei tid ein formann med kona som var blant dei som losjerte der. I Rauaabrakka var det Ole Dahl frå Gjerstad som var brakkesjef, kona Johanna var kokke. Dei rydda seg jord og slo seg seinare ned lengre oppe, midtvegs mellom der brakka stod og Tjønnefoss stasjon. Denne brakka stod om lag to-tre hundre meter nedanfor der banevoktar Reiersen budde.

Brakka oppe med Lisle-Åsen låg rett nedanfor der dei gamle husa stod. Rett nedanfor der vegen til Tjønnefossen kryssa jernbanen. I dag ser ein at det er mura ein veg på nedsida av jernbane sporet. Der på nedsida ser ein i dag bare tri av dei holdesteinane ho stod på. Men bekken som dei grov, og utvida, ser ein godt. Brakka som stod oppe ved Baremsland, må vere den som Karl her kaller Langvassbrakka eller Tveitsundbrakka. Denne brakka ligg i krysset inn til hyttefeltet ”Trytetjønn”, tett attmed jernbanen. Ein ser bare restane av jordkjellaren. Dette trur eg måtte ha vore den største brakka langs lina.

Når ein ser desse store steinfyllingane som er på strekningen, så skulle ein ikkje tru at dette kunne gjerast bare med handmakt. Begge desse to øverste brakkene handla det dei trong av varer i Tveitsund.

Det skjedde ikkje så mykje alvorleg i desse brakkene, i allefall  var det få alvorlege tilfelle der lensmannen blei tilkalla.  Men ein og anna blåveis må ein vel rekne med der blei . Av lensmannprotokollen ser ein at det var lite alvorlegt. Det som hende i Liabrakka var eit unntak.

Men mange andre skjebnar veit me om, og det kan kanskje vere ein ide ei gong seinare å skrive noko meire om det. Bl.a. dei som blei sendte heim med tæring. Dei fatige kommunane hadde ikkje noko ansvar for sluskane når dei blei sjuke. Eg veit dei gamle tala om ein finne som blei sendt heim med tæring. Dette var då dei heldt på i skjeringane før dei kom til Tjønnefoss. ”Nu resar jag hem for ock dø,” sa han, og med desse orda tok han farvel med arbeidskameratane sine i Rauaabrakka.

”Renhårig slusk.”

Utgjeven av Norsk Folkemuseums
Serie arbeidsfolk forteller frå 1961.
Tiden Norsk forlag.


Karl Sørum eller ”Hønefossen” som han blei kalla, er født på Ringerike i 1885, og blei gift med kokka i Liabrakka i 1909. Han hadde dette å fortelje om den tida han var her og bygde jernbanen.

”Om høsten 1908 begynte jeg på Arendal-Åmlibanen, men før jeg kom dit, hadde jeg hatt en jobb på Tinnfoss, Notodden. Vi var tre støkker som hadde tenkt vors til Arendal-Åmlibanen. De andre venta på at jeg skulle bli ferdig med jobben, for døm hadde ingen penger. Da jeg fikk oppgjør, reiv jeg i billetter med båten til Skien, og derfra til Arendal. Vi traska opp til Åmli, der anleggskontoret var, og kom dit om søndagskvelden.

Vi gikk rett til ingeniør Abrahamson og fikk arbeid. Han var kristelig og en kraftig snill mann. ”Jo, dere skal få arbeid”, sa han, og neste dag begynte vi i en tunnell ved Storebrua. – Her kalte Abrakamson seg for ingeniør Dag, og det vil jeg si: Han var en grei arbeidsleder.(ingeniør Knut T. Dag het opprinnelig Abrahamson.)

I tunnellen tjente vi fire kroner dagen, og det var på denna banen at jeg begynte som bas. Vi låg i brakker, og kjerringa blei kokke og jeg brakkesjef. Vi gifta vors, og sea har vi flakka sammens fra anlegg til anlegg. Vi kom godt overens med bygdefolket, og det var mange som tok arbeid på banen. Det var liten arbeidstrafikk der, så det kom mange fra Tvedestrand, Arendal og Gjerstad. En del setesdøler, som hadde vært på Setesdalsbanen, og noen gudbrandsdøler var også kommen.

I 1912 hadde vi streik, som varte i tre måner. Jeg fikk streikebidrag på ti kroner veka, og femti øre for kjærringa. Det var lite å leve ta, så jeg pelte blåbær og selte. Johan Fager låg hos vors hele streika, og jeg og han var mye ute å fiska. Da fikk jeg høre mange historier. Resultatet av streika var at vi fikk tre øre mer i timen på forskudden, men ellers var lønna den samme. Mange hadde reist, men de som hadde familie, låg igjen og venta på at streika skulle slutte.

Lite fyll var her. Det var sjelden vi så en gauk. Enten måtte vi reise eller skrive til Arendal, men det var ikke mange som brydde seg for å få tak i brennevin. Den brakka vi låg i der, var egentlig en bondegård, som anlegget hadde kjøpt og bygd om til brakke. Den gikk under navnet Liabrakka, og der hendte det ei episode, som jeg ikke så lett glømmer.

Det var ei brakke lenger oppe etter banen, og der var ei slugge som fordyra maten for gutta. En dag spørte døm om ikke jeg og kjerringa kunne overta brakka. Det sa jeg ja til. En svenske som hette Lindgren, skulle overta Liabrakka som brakkesjef, og kjerringa hass skulle vere kokke. Døm hadde en tre-fire småunger med seg.

Samme dagen vi skulle reise, kom Lindgren oppover, og uheldigvis kom også Herman Trondhjemmer fra Bakken i Skien med noe langesprit. Herman Trondhjemmer var sammen med en som hette Oskar Gudbrandsen. Han hadde noe utestående med ”Eidsvoll-Lasse” fra den tida døm arbedde i kvartsbruddet ved Tinnsjøen. Eidsvoll-Lasse bodde i Liabrakka.

Nå var det slik at i denne brakka sto køyene etter den ene veggen, like innafor døra. Det blei noe turing i brakka. Oskar Gudbrandsen hadde krabba opp i øverkøya like ved døra og låg der og drakk. Nå skulle Eidsvoll-Lasse ut en tur, og da han var en stor og svær kar, måtte han bøye huet for for ikke å stange opp i dørkarmen. Med det samme han bøyde huet, hogg Gudbrandsen til han i nakken med en tollekniv og skar nesten huet av han.

Heldigvis blei ikke de store hals-senene råka, og heller ikke pulsårene, men huet knepte sammen ner på brøstet til Eidsvoll-Lasse, og blodspruten sto til værs. Det blei et frøktelig røre, ungene til Lindgren skreik. Det var ikke fritt for at vi andre blei redde heller. Der satt Oskar i øverkøya og fekta med et par balberkniver og skreik at hvis det kom noen nær han, så skulle han skjære huet av flere.

Nå hadde jeg tatt inn en skjenebit på en 25-30 sentimeter, som jeg brukte til å banke læret på når jeg halvsulde sko. Denne biten tok Lindgren og dro til Oskar i huet så han datt sammen. Han var ikke dau, og da han liksom skulle reise seg opp, slo Lindgren ett slag til. Skjenestumpen satt fast i skallen på Oskar, og hjernemassa spruta til alle kanter.

Jeg kom meg av gårde etter doktor, ja jeg gikk nå bort på en bondegård og fikk ringt etter dokteren. Eidsvoll-Lasse kom på sjukehuset og klarte seg. Men det var fæl trafikk etterpå. Jeg måtte fly en to-tre ganger nerover dalen i snøhaugene og avgi forklaring. Lindgren blei frikjent for han hadde handla i selvforsvar.

Vi var vel en tre-fire år på Arendal-Åmlibanen – den siste tida var vi på Åmli-Tveitsundbanen. Kjerringa var kokke og jeg brakkesjef. Kosten var rimelig og jeg hørte aldri at gutta klaga. Og så blei det aldri noe leven der kokka var gift. Det hadde lett for å bli slagsmål og sjalusi og leven der kokka var ugift. Alle trudde at døm hadde sjans hos kokka, og var det så en som fikk lov å fri til henne, blei ikke det tålt, og så kunne gutta ryke opp i slagsmål.

Spøkeri har jeg ikke sett, men jeg har ajert det. Det var i ei brakke ved Åmli-Tveitsundbanen. Vi hadde en gutt i laget, som var så fordømt lat at`n ikke gadd gjøra noe, og vi andre var ikke så lite forbanna på`n. Å, vi sette`n til, lura han seg unna. Nå var han så redd for spøkeri, så jeg tengte at jeg skal finne på noe for å bli kvitt`n. Når døm andre var ute, tok jeg noen kramper og spikra døm i taket, fikk tak i noe muresnor og tredde gjennom krampene.

I den ene snora hengte jeg noen blekkbokser og i den andre et mjælkespann med noe skrammel og fa`n og hans mor i. Så fikk jeg gjømt snorene. Om kvelden la vi vors. Om ei stønd skramla jeg litt med blekkboksene. ”Hører dere noe?” sa gutten. ”nei, vi hører ikke noe,” sa vi. Om litt så lea jeg på boksene igjen, og da kom`n springende og kasta seg opp i senga til vors – vi var to støkker i senga. Han var da så vettskremt at tenna skrangla i kjeften på`n.

Jeg skramla litt med boksene, og da kraup`n nesten inni han som låg ved veggen. Nå skal du snart få nok, tengte jeg, og heisa opp mjælkespannet og slapp det på golvet med eit brak. Nå hadde`n fått nok, og neste dag strauk han sin kos. Jeg ble ikke stempla(ved enkelte anlegg var det skikk å ”stemple” nykommeren. Han ble grepet i armer og bein og dunket mer eller mindre hardhendt med baken mot en stein eller stubbe.)

Jeg kom i ett lag ved Hønefoss, og der var det ikke den skikken. Men det var enkelte bondegutter som vi narra til å eta snus, og vi sa døm ikke blei bus før dom brukte det. Vi hadde en ung, troskyldig bondegutt i Tveitsund-brakka, som vi en gang for leven sa til at han aldri blei slusk før han kunne legge inn en pris. Jeg hadde snus i brakka til salgs, og han kjøpte ei hel pakke. Så la han full kjeften, og blei så sjuk så sjuk!

På denne banen var det dårlig fortjeneste – omkring en fire-fem kroner dagen. Lønningen hadde begynt å stige litt, men der holdt den seg lågere enn på andre plasser. Jeg blei så lei, og reiste til Randsfjorbanen.”

Litt om ei kokkes kvardag. Olga er kokke, og gift med Karl, ho er født i Bergen 1 1890.

”I Oslo trefte eg Ka`l, og det ble bestemmende for min skjebne. Eg følgte Ka`l til Gransherad, og siden reiste vi til Arendal-Åmlibanen. I Åmli ble vi gifte.

Vi hadde et riktig sluskebrøllop i stor stil i Liabrakka, der eg skulle bli kokke. Vi rodde til kjerka. Foran i båten satt en spillemann, og bak satt eg og Ka`l, og så kom det båt i båt. Når vi kom i land, sto hesteskyssen og venta, og så kom vi til Åmli kirke. Vi var det første ekteparet, som blei vigde i den nyrestaurerte Åmli kirke.

(Åmli kirke var brent i 1907, og den nyreiste kirken ble viet av biskopen i 1909.)

Etter sermonien reiste vi tilbaake til brakka, og så festa vi til lyse morningen. Vi hadde bedt til oss noen kokker, arbeidslaget til Ka`l og andre kjendte. Ka`l hadde vært ute og kjøpt brennevin, og andre gode saker til mat. Så hadde gutta med seg litt. Men alt var stille og rolig, og det var bare moro alt sammen. Den kvelden fekk eg ødelagt brudekjolen min. Eg dansa med ein av gutta, han var full, så han tok en overhaling, og vi ramla opp i peisen – eg under og han over, og heile bakenden og ryggen ble full av sot.

Det betydde lykke, sa dei andre. Om kjolen var ødelagt, så gjorde ikkje det nokke – eg dansa heile natten, og det var veldig moro. Neste dag fortsatte gutta å drekke, og feste gjorde dei så lenge det var noe å drekke på. Men litt etter litt ble det slutt, etter et par dager ga dei siste seg, og satte kursen til sine brakker, og så var moroa over.

22. mai i år (1954) var det fem og førti år siden vi gifta oss, og på disse årene har vi vært mange plasser – eg som kokke og Ka`l som brakkesjef. Den første brakka vi hadde, var Liabrakka på Arendal-Åmlibanen. Det var en bondegård som staten hadde kjøpt og innredet som brakke. Anlegget tok meg inn og godkjente meg som kokke, men det var gutta som var min arbeidsgiver, og det var dei som lønte meg.

Eg hadde aldrigen vært kokke før, men det hjelpte meg at eg hadde gått på en fortsettelsesskole der det var skolekjøkken. Og så fekk eg god hjelp av Ka`l, for han hadde vært til sjøs og kokka litt, så det gikk veldig bra. Han hadde lært nokken finesser, som eg hadde stor nytte av, og etter kvert lærte eg. Eg lærte snart at det var bedre å kjøpe inn for mye mat enn for lite, og nytte all mat og ikkje kaste nokke i skuledonken, som så mange kokker gjorde.

Men det blei lange dager. Eg måtte opp klokka fem om morningen for å sette på den store kaffikjelen – det var tyve mann i brakka. Så skulle eg opp på rommet til gutta og fyre i spisesalen og smøre niste. Det var ikkje lite mat som skulle til, for det var storetere, som ville ha åtte-ni blingser til frokost. Når eg så syntes det var passe tid for gutta å stå opp, tok eg piasavakosten og dunka skaftet i taket. Så kom dei sigande, søvnige og larmande, ned trappa, fekk vaska seg, sette seg ved bordet og fekk mat. Så tok dei nistepakka og rusla ut.

Nå sette eg over middagsmaten, hvis det var slik at dei kunne komme hjem til middag, men arbeidde dei langt borte, så venta eg, og da fekk dei middagsmat om kvelden. Kunne dei komme midt på dagen, sette eg på grytene om morningen. Mens middagsmaten kokte, tok eg fatt på rengjøringen. Eg reide opp sengene til gutta, vaska rommet, trappa, spisesalen og kjøkkenet. Alt i alt måtte eg inn på kjøkkenet og passe på, få lagt i komfyren og se etter at ikkje nokke ble ødelagt.

Eg hadde oppvasken etter morrastellet. Så skulle eg kvitskure langbordet, hente inn ved og vatn, og etter kvert sette på bordet. Og så kom dei, fekk seg mat, og rusla ut igjen. Nå sette eg på kaffikjelen, for den skulle være kokt til dei kom om kvelden. Så hadde eg oppvasken frå middagen, og eg skulle bære to tønner full med vatn – å, det var et grusomt slit. Eg bar to bøtter i en vass-sele og hadde langvei.

Så skulle eg bære inn ved, for hvis det var vinter og kaldt, måtte eg fyre opp rommet til gutta og spisesalen. Eg dekte på bordet, og nå var det klart så gutta kunne få seg kveldsmat. Når dei hadde spist, hadde eg oppvasken og å rydde vekk. Men ennå var det langt til kvelden for meg. Eg skulle ordne med middagsmaten til neste dag. Eg tok fram erter og la dei i vann. Skulle vi ha ertesuppe, måtte eg legge kjøtt og flesk i vann. Skrelle poteter.

Var det slik at gutta ville ha kjøttkaker, stod eg på kjøkkenet og malte deigen på kvern, men da måtteKa`l hjelpe meg. Nå vil eg si det, at Ka`l var flink til å hjelpe, for det var ikkje så lite arbeid når det skulle stelles for tyve mann. Og meste arbeidet falt på meg. Eg hadde all vannbæringa, og det eneste eg slapp, var å hogge ved. Gutta hadde kver sin tørn, Ka`l hadde ei liste med navna på alle gutta, og han kryssa av for kver som hadde hogd.

Som eg nå satt i kjøkkenet og arbedde med etkvert, kunne en av gutta komme inn med et par strømper som eg måtte hjelpe han med å få stopt, eller det kunne være ei skjorte eller ei bukse som måtte lappes. Enkelte ganger kom eg ikkje i seng før ved ett-to tiden om natten, men som oftest var eg ferdig ved elleve-halvtolv tiden. Slik eg har skildret min arbeidsdag i Liabrakka, var det i alle brakkene der eg var kokke fram til 1917, da vi kom til Hakavika, men kossen det var der, kan eg fortelle om siden.

Det var ingen som klagde på kosten, og dei som eg har kokt for, har alltid vært fornøyde. Dei kaptes om å komme til vår brakke. Var det en som slutta, var det straks en fra en annen brakke som spørte om å få plassen. Ka`l holdt god orden, og det likte dei, og så var det om å gjøre å få kosten så billig som mulig. Mange jenter var så likegyldige, og dei kasta restene etter middagsmaten. Eg tok vare på alt, stekte opp poteter og kjøttrester så gutta fekk det til kvelden. Andre sette fram dyrt pålegg, og slikt fordyra kosten.

I den første brakka hadde eg åtti øre av kver mann i uka, men dei slengte til meg mer. Kostpengene holdt eg i femti øre dagen, men som regel kan eg si at dei ble omkring en krone – aldri over. Så eg gjorde mitt.

Ka`l sørga for innkjøp av maten, og han skaffa hele slakta. Da sto vi å skar opp og salta i tønner, og vi kunne stå over kjøttkværna og male kjøttdeig til langt på kvelden. Ka`l rekna ut matdagsverkene. Han laga til ei liste, og førte opp kor mange måltider kver hadde fått. Når det skulle gjøres opp, rekna han ut kor mye det ble på kver. Det var aldri noe bråk om betalingen, og dei gjorde greitt opp for seg.

I Liabrakka var det lite fyll, og slik har det også vore i dei andre brakkene som eg kokka i. Gutta tok seg drammer – det gjorde dei – men det var rolig. En dag ble vi spørt om vi ville ta ei brakke lengre opp – Langvassbrakka, eller Tveitsundbrakka som enkelte sa. Der var kosten blitt så dyr, og gutta klagde. Vi tok jobben, men samme dag vi skulle reise, ble det slik oppstuss at vi ikke kom oss av sted før neste dag.

I Langvassbrakka var vi da streiken brøt ut (streiken varte fra 1. mai til 14. august 1912.) og det var bare eg, Ka`l og gamle Fager igjen. Dei andre reiste. Ka`l og Fager fiska og pelte bær, og om kvelden fortalte Fager sine historier, som både var mange å lange.”

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *