Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Russerne

Intervjuobjekt:    
Brynhild Vik (1928)

Intervjuer:
Marit E.

Brynhild Vik bodde bare noen hundre meter fra fangeleiren på Austråt. Leiren ble bygget i 1940 av tyskerne Inne i leiren var det brakker som fangene sov i. Rundt leiren var det piggtrådgjerder slik at ingen skulle komme seg inn eller ut. Inne i leiren ble det bygget en galge til å henrette fanger som gjorde noe galt.

Først spør jeg henne om hvordan kontakten med fangene var, etter som hun bodde så nær leiren.

– Kontakten var ganske god, sier hun med et smil. – Det var vel fordi de kom til oss og bad om mat og klær. Jeg husker at vi brukte å koke store kjeler med poteter som vi gav dem. Fangene gikk rundt i grupper og gjorde forskjellige ting rundt om på Ørlandet. Da klarte noen å komme seg vekk uten at tyskerne så dem. Da kom de til oss for å fa seg mat og klær. Fangene hadde militærkapper med store lommer på seg. I lommene puttet de poteter.

Kunne fangene bare stikke seg vekk, ble de ikke straffet?

– Jo, prøvde de å rømme, ble de hengt. Mindre alvorlige ting ble de pisket for. Fangene brukte å ta neper fra åkrene når de var ute og gikk.

Jeg fortsetter med å spørre om hva arbeidet til fangene gikk ut på.

– De gjorde så mangt, og alt de gjorde var skittarbeid som tyskerne ikke orket. De bygde veier og var med på å lage jernbane fra Uthaug til Brekstad. Den ble laget for å frakte stein til bunkerser. Fangene laget også mange brakker og hus til de militære. Om vinteren stod de der og måket snø i tynne frakker, snauklipte og utmagret. De som ikke var såpass at de kunne måke snø, gikk i puljer og ble jaget rundt og rundt. En gang en slik pulje gikk forbi huset vårt, så jeg en av fangene falle død om.

Arbeidet fangene hele tiden, hadde de ingen fridager?

– De hadde en fridag, og det var søndagen. Da måtte de prøve å «lade batteriene». Noen av dem lagde orkester og spilte og sang. Noen danset folkedans også. De var veldig flinke med hendene sine. De laget instrumenter, ringer og økser som de gav til oss som betaling for mat. Hvor de fikk materialer fra, vet jeg ikke, men de skrapte vel sammen

Jeg spør om hun har en historie om fangene som hun husker på.

– Det var mange fanger som kom til oss, men det er en episode som jeg husker spesielt godt. Det var en sen vinterkveld det banket på døra. Jeg gikk og åpnet, og utenfor stod det en halvt ihjelfrosset fange. Jeg slapp han inn i stua. Han ga tegn til oss at han trengte nye klær. Mor og far tok han med seg ned i kjelleren for å lde på han. Etterpå ga de han mat, og fangen drog fram et bilde av ei pen jente. Tårene silte nedover kinnene hans, og vi skjønte at det var kjæresten eller kona hans. Han sa at han ville rømme og gikk ut.

Til slutt spør jeg henne hva som skjedde med fangene da freden kom.

– De ble fraktet i store lastebåter fra Ørlandet. Hvor vet jeg ikke, sier hun stilt.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *