Av P.A. Rosvold
Hentet fra Årbok for 1971-72
Nord-Trøndelag Historielag
Steinkjer Trykkeri AS 1972

Sagn fra Leksvik

Da styggmannen nær hadde tatt

Gammel-Finbuen

Det var i den tid da man hugg en øks i veggen over stalldøren, og satte en skarpslepet ljå som var brukt tre somre over fjøsdøren, og holdt tollekniven sin foran sig når man skulde ut i stallen og fore hestene juleaften. I den tiden hendte dette at et stort troll en julenatt nær hadde tatt Gammelfinbuen.

Det var juleaften, og både Gammelfinbuen og drengen hans hadde strevet svært før juli dette året, og derfor syntes Garnmelfinbuen at de måtte smake på juleølet nu, for det hadde ligget en måned i gjæring i kjelleren og måtte nu være fullgodt.

Drengen blev med en bolle sendt ned i kjelleren etter øl, og Gammelfinbuen og drengen drakk skiftevis av bollen, og de blev enige om at bedre juleøl hadde det aldri vært brygget på
Finbuen. Når det led på ettermiddagen så fant Gammelfinbuen fram den gamle pottbutulen, fylte den med byggbrennevin og skjenket først i til sig selv og så til drengen, som han bad forsyne sig riktig dueligt i dag, for det var jul bare en gang om året på Finbuan. Det gikk time for time utover kvelden, Gammelfinbuen og drengen forliktes godt, og når pottbutulen og ølbollen var tom, så blev de atter fylt. Da det led utpå senkvelden, fikk Gammelfinbuen den ide at de skulde kjøre til skogen og hugge på lass. Han befalte drengen å bli med og kjøre med en av hestene, men da sa drengen for første gang nei til sin husbond.

Gammelfinbuen tok da begge hestene og kjørte alene til Smørlia den julenatta. Han begynte å hugge på lass, han arbeidet og arbejdet av ytterste krefter, men mørkt var det, og tellene var store og dryge å felle for en mann. Han gav sig dog ikke før det var lass pålesset til begge hestene. Han spente da for, og begav sig på heimvei. Kommet frampå øilla stanset hestene og vilde ikke gå lenger. Gammelfinbuen søkte på alle mulige måter å få dem til å gå igjen, men det nyttet ikke, så går han framom for å se om der er noe i veien. Der ligger et stort digert loddent troll tvers over veien, trollet var fælt å se til, stort som et høylass, og hadde øine som tinntallikker og det rørte sig ikke av flekken. Gammelfinbuen, som nu næsten hadde arbeidet rusen av sig, så demringen av den hellige julemorgen i øst og visste hvor han tilbunns hadde vanhelliget denne julenatt, og derfor var han med ett sikker på at det var hinmannen sjøl som nu lå i veien og vilde ta ham straks.

Gammelfinbuen var nu blitt så redd at han skalv som et aspeløv over hele sin kropp. Han visste ikke sin arme råd. Samvittigheten, som hittil hadde sovet innerst inne, våknet i dette øieblikk.

Framfor hesten lå styggmannen sjøl og kunne slå kloa i en før en fikk sukk fra sig. Da ranns det for ham at stål skulde vær godt middel mot troll og styggedom i julen. I sin nød griper han øksen, springer fremom hestene og løfter den til hugg mot hinmannen, men denne rikker sig ikke, bare ser Gammelfinbuen rett i synet med de fryktelige store øinene der lyser som en ildmørje. — Gammelfinbuen vakler tilbake uten å hugge til, så kom han på at der kanskje var forlite stål i den hjemmegjorte øksen og så tar han sagen, går framom hestene og vinker med denne, da flytter endelig ubeistet sig litt tilsides såvidt at hestene kan komme forbi.

Gammelfinbuen slenger sig på lasset, gir hestene et rapp av tømmene og det bærer avsted på livet løst så snø og isklumper flyr unna hovene og rett i fjeset på kjøreren. I en sving tar lasset en overhaling så Gammelfinbuen blir liggende i snøen ved siden av veien. At styggmannen sjøl var etter ham i helene, det var han sikker på, for han så hvor det lyste fra klørne hans borti veien da han stupte av lasset. «Ikke ta mig straks!» ropte Gammelfinbuen, men fra åsen svarte det : «Ta’n straks !»

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *