Hentet fra Årbok for 1971-72
Nord-Trøndelag Historielag
Steinkjer Trykkeri AS 1972

Sagn fra Leksvik –

Drengåsen ved Måvatnet

Stedet hvor sogneprest Isak Johansen

i 1643 drepte sin dreng Peder.

Av alle de prester som har virket i Leksvik prestegjeld, har ingen efterlatt seg et sådant minne som Isak Johansen. Visstik var han en samvittighetsfull og trofast prest, men samtidig førte han en dobbelttilværelse, som gjorde sitt til at hans livshistorie ihvertfall som prest fikk en mørk skygge.

Når han kom til Leksvik vites ikke, men i kirkeregnskaper fra 1646 er han nevnt etpar ganger. Han virket som prest visstnok til 1655. Han var gift to ganger. Hans første kone het Anna, datter av sogneprest Ole Jonsen, Meldal.

I kirkeregnskapene er hans enke nevnt for Karen Sal. Isaks.

Sagnet om at han skulde ha drept sin tjenestedreng er gjengitt av sogneprest Andreas Erlandsen, Sparbu, i hans verk «Biografiske Efterretninger om Geistligheten i Trondhjems stift», som utkom heftevis 1844-1855.

Erlandsen angir ikke noen kilde for dette, men har antagelig hørt det fortalt som sagn. Hvis han har hørt det fra folk her i Leksvik, hvilket jeg neppe tror, har disse fortalt sagnet på en misvisende måte.

Erlandsen gjengir det således at presten skulde ha drept drengen i vrede over at han veltet ham i en li ovenfor Ytterdal – Øverland. At dette ikke er riktig, bevises ved at der er ca. 2,5 km fra de to nevnte gaarder og til den li som heter Drengaasen, og som har sitt navn etter dramaet.

Her skal gjengis sagnet slik som det lever på folkemunne i bygden den dag i dag.

Sogneprest Isak Johnsen var en mann, som ble godt likt av alle både i Leksvik og Stranda sogn. Gavmild var han, og når noen var i nød, hjalp han dem så langt det lot seg gjøre. I sine prekener var han en sann evangeliets forkynner, men han undsaa seg heller ikke for å refse der hvor han syntes det behøvdes.

En tid efter han kom til Leksvik, kom der en tjenestepike til prestegården. Hva hun het, sier sagnet intet om, men det gikk så til at hun ble prestens elskerinne. I lang tid gikk dette uten at noen forstod det, men tilslutt begynte det å hviskes så smått om presten og hans forhold til piken.

Først i prestegårdens «bårstue» når gårdens folk kom inn efter dagens arbeide, og siden når bygdens folk før gudstjenesten kom inn for å varme seg, da ovner ikke fantes i kirken på den tid.

Så en dag om høsten 1643 skulde drengen Peder op på kontoret for å spørre presten om noe angående gårdens drift, og da han hadde tresko på satte han dem igjen ute på dørhellen.

Tjenestepiken var da inne hos presten, og drengen overrasket dem i en sådan situasjon at alle måtte forstå at ryktene om presten og tjenestepiken måtte være sannhet. Presten forstod også at nu kom han ut for bygdesnakket for alvor og tenkte, at på en eller annen måte måtte han få drengen til ikke å røpe hva han hadde sett på kontoret.

Som en skjæbnens tilskikkelse laget dette seg snart. Fra Leksvik markabygd kom der bud fra Jonas Gangstad om presten vilde komme til ham i sognebud. Presten gjør sig istand til å reise nordover Leksvikskogen til Gangstad, og ber drengen være med. Veier var det smått med i den tid. Fra Kroen og op til det sted hvor Røstad skole nu står, var det en slags kjørevei, men derfra og helt til Solligaardene i Leksvik markabygd var der bare kløv- eller ridevei. Ved «gjelan» ved Røstad skole var det et «le» som helt til våre dager er blitt kalt «Kløvleet». Presten hadde en stor brun hingst som han brukte som ridehest, og det var drengens plikt å leie den hvor det var mindre fremkommelig, samt å holde følge selv om presten red i skarp trav. Veien gikk opover Røstadlien, om Dahlgaardene, Øver-land, Aasbakken forbi Måvassoset, nordigjennem Langløften, på ytre side av Lille-Grønsjøen, innover om Arntseter og over vadestedet ved Stor-Grønsjøoset til Gangstad i markabygda.

Presten var etter endt sognebud på Gangstad på hjemveien og var kommet til åsen ovenfor Måvatnet, hvor veien ennu tydelig sees nedover noen svaberg til bekken som kommer fra Måvatnet. Her nedover bergene gikk drengen og leiet hesten, mens presten med prestekjolen i en vanntett skinnsekk foran seg på sadelknappen, satt høit bakenfor ham med mørke planer.
Plutselig reiser presten seg i stigbøilene og slår av all kraft drengen i bakhodet med sin jernbeslåtte ridepisk. Drengen stupte fremover og blir liggende ved en gran, mens presten rider videre fremover til Øverland. Da det nu begynte å skumre overnattet presten der, og folkene på gården lenge og drev frem og tilbake på soverummet før han la seg. Han forstod da at han hadde drept drengen, når han ikke kom efter, og tenkte med forferdelse på følgene av sin gjerning.

Hvem som fant drengen, sier sagnet intet om, men sannsynligvis har presten sendt folk efter ham. De fant ham ved granen, og et kors ble hugget på granleggen mot den side hvor han lå.
Treet ble ut igjennem årene så godt som fredet, og stod til det rauset overende av alderdom. I stubben vistes det hugne kors helt til 1890-årene.

Nu tok fogden Christoffer Nilsøn saken op, og den ble innberettet til kongen, Kristian den 4. som efter et bønneskrift fra presten, påla ham å bekjenne sin «brøde» for menigheten, «hvis han skulde få beholde sitt embede og slippe for videre tiltale».

Presten som nu forstod at dette var hans eneste redning, erklærte fogden at han var villig til dette.

Første søndag i advent 1644 var menigheten møtt tallrik frem i Leksvik kirke.

Fogden kom frem i kordøren med presten ved sin side. Da fogden hadde lest kongens skrivelse, spurte han presten om han hadde drept drengen. Herpå svarte han ja, og bad om at ingen av menigheten måtte tro at han ikke angret sin ugjerning. Jeg står, sa han, som David, og kan bare si med ham:

– ”Gud være mig nådig efter din miskunnhet, utslett mine overtredelser etter dine store barmhjertigheter. Fri mig fra blodskyld, Gud min salighets Gud, så skal min tunge synge med fryd om din rettf erdigh et.”

Dypt grepet forrettet presten gudstjenesten, og da folket strømmet ut av kirken, gikk presten med blottet hode op til prestegården, mens menigheten blottet sine hoder da han gikk forbi.
Dramats siste akt var forbi, og presten virket etter Erlandsens beretning, helt op i en høi alderdom.

På folkemunne lever det sagn at to menn måtte hjelpe ham op på prekestolen, så skral var han før han sluttet som prest. På sine gamle dager ble han helt blind, men når han døde og hvor han er begravet, sier de gamle kirkebøker intet om.

Bare sagnet om ham som falt for fristelsen, og som sonet sin brøde i et virksomt liv som prest, vil leve gjennem tidene.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *