Internt referansenummer: 29.04.2011 – B
Kilde: norske sagn
Redigert av: DR. PHIL. R. TH. CHRISTIANSEN
Forord av: PROFFESOR DR. KNUT LIESTØL
Samlet ved ALLERS FAMILIE-JOURNAL
H. ASCHEHOUG & CO (W.NYGAARD)
OSLO 1938
TEGNINGER AV ASLAUG TRANHEIM OG SVEIN BURAAS
OMSLAGSTEGNING AV HENNING GRAN
Klikk her for å lese “Forordet”.
Klikk her for å lese “Innledning”.

Sagn fra Ytre Namdal

Illustrert av Aslaug Tranheim

 

Dette sagn er fra gamle dager om et taterpar, som kom til bygds og røvet og stjal. Det lever ennu på folkemunne i bygden.

Det blev snart spurt over hele bygden at folk rundt på gårdene mistet matvarer fra stabburene sine og verdisaker med, og ingen spor efter det var å finne noe sted; det var som sunket i jorden. Men så en dag blev det spurt at man hadde sett et taterpar oppe i skogen, og straks mistenkte folk at det var disse taterne som for og stjal. Men det var ikke råd å finne hvor de holdt til.

Det var om høsten dette her, og omtrent på denne tiden blev det borte en ung jente fra en av gårdene. Folk lette overalt og gikk manngard; men det hjalp ikke hvad man søkte.

Så var det julaften samme året, og jenten var fremdeles borte. På en av nabogårdene var der kvelden før stjålet noe halm, og morgenen efter kunde en se faret efter tyvene av halmstrå som de hadde mistet. Det var nemlig ikke sne. Mannen fulgte da disse halmsporene, og kom like op i ville fjellet, op til en hule. Han som fulgte, skjønte at her var det røverne holdt til, og gikk hjem.

Men i skumringen julekvelden gikk han igjen op til hulen, listet sig forsiktig borttil og kiket inn. Han fikk se at det var tre derinne, en kall, en kjerring og en jente. Jenten var alvorlig og blek og satt og rørte i en grøtgryte, mens kjerringen   lusket kallen ren i hodet til julekvelden.

Sagn_fra_Namdal

Det var tre der inne, en kall, en kjerring og en jente.
Illustrert av Aslaug Tranheim.

Mannen la børsen op til kinnet og tok sikte på kallen. Det klikket i det samme han spente hanen.

– Hysj, sa kjerringen, — jeg synes jeg hørte en børse klikke!
– Å, det spretter bare i varmen, mor! sa kallen.

Mannen trykket av, men børsen klikket, og da tok kallen øksen sin, sprang ut av hulen og kastet øksen efter mannen utenfor; men han fikk i siste liten kastet sig til siden og undgikk hugget. Nu siktet han for tredje gang, skuddet gikk av og kallen stupte overende. Kjerringen kom forskrekket efter, men fikk øksen i skallen da hun stakk hodet ut av hulen, og så var det slutt på henne også.

Så gikk mannen inn til jenten, som var storlig glad at hun endelig var funnet. I hulen fant de igjen størsteparten av det som var blitt borte, og snart var blitt borte, og snart var det igjen fred i bygden.

Oppskrevet av Reidar Ingemann-Wedde, Nærøy.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *