Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Samfunnsåkeren – gratis leie av jord

Intervjuobjekt:    
Gerd Eide (1923) f. Solbue

Intervjuer:
Hanna E. K Lund

Gerd bodde på en gård, og hun kan fortelle at samholdet mellom ungdommene var sterkt. Som ungdommer flest likte de å gå på dans, men det var forbudt under krigen. En ungkar brukte å ha dans en gang i blant. Han var naturligvis nervøs for å bli oppdaget ettersom han bodde like ved den okkuperte Grande-skolen. Men tyskerne tok han aldri, selv om de nok visste om festingen i nabohuset, sier Gerd. Hun tror at de tyske soldatene skjønte at ungdommen ville danse og ha det gøy.

Hvordan kunne fikk dere merke at krigen hadde begynt? spør jeg nysgjerrig

– På den tiden var jeg på sykehuset i Trondheim fordi jeg hadde brukket foten min. Jeg skulle hjem den 9. april, men hadde hørt at noe var på gang. Tanta mi dro ned til Ravnkloa for å høre. Før hun kom så langt, ble hun stoppet av en tysk soldat som fortalte at Ravnkloa var forbudt område. Krigen hadde startet, og Trandheim ble evakuert.

Gerd ble i Trondheim til sommeren. Så dro hun hjem til Beian for å hjelpe til hjemme på gården hos søsknene sine.

Hva med klær? Det var vel ikke så lett å få tak i moteriktige klær til ungdommen? spør jeg med tanke på dagens motehysteri.

– Nei, vi kunne ikke være så kresne på den tiden. Vi brukte det vi hadde og utnytta det til minste bit. Vi sydde om gamle plagg, og skrapte kaninskinn som ble til pelskraver. På Beian var vi heldige fordi den omtenksomme bestyreren av Grande handelsforening fikk skaffet et par sko til alle som bodde der. Etter krigen fikk vi også tilsendt pakker med klær fra Amerika, noe som kom godt med.

Hadde dere nok mat alle sammen? spør jeg og ser opp fra notatene.

– Jeg bodde på gård, noe som gjorde at vi alltid hadde en melkeskvett og noen poteter. Rent mel
var meget sjelden vare. Det måtte males på Dalebakken mølle, og når noen hadde hvetemelsvafler, var det stor stas.

Nå kom jeg på noe…., sier hun med glimt i øyet og smiler. – Broren min hadde et jordstykke der han lånte bort jordlapper til fiskere og andre som trengte det. Der fikk de dyrke grønnsaker til eget bruk uten å måtte betale for det. Broren min kalte jordet for samfuimsåkeren.

Opplevde du noe som virkelig skremte deg?

– Engang hadde et fly styrtet i sjøen, og den tyske flyveren fløt i land i fjæra, gjennomvåt, med blå-lilla lepper og et øye som nesten hadde falt ut. Da tenkte jeg på moren hans.

Gerd sukker og foreslår til slutt at flere ressurser bør bli brukt for å finne årsaker til krig, og til å få mennesker til å bli mindre voldelige. Noe å tenke på for oss unge?

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *