Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Menn forteller
Innsamlingsleder:Knut Ottem
Utgitt i 1995
(Klikk her for å lese Forordet til boken)

Samholdet hjalp oss

Intervjuobjekt:    
Alf Nebb (1915)

Intervjuer:
Anne Kamps

Botngård skole

Da krigen brøt ut i 1940 var jeg fjøsmester på Storfosen gods, og reiste derfra for å delta på nøytralitetsvakt i Nord-Norge. Det var i påvente om det skulle skje noe i vinterkrigen i Finland. Vi kom inn til Steinkjer og skulle egentlig gå derfra med båt fra Nord-Norge den 9. april. I mellomtida brøt krigen ut. Vi ble vekt om natta den 9. april og måtte Ide på oss for å reise framover til litt sør for Steinkjer, for der kom tyskerne, fikk vi rede på. Jeg var inne i krigen til vi kapitulerte den 4. mai, og jeg kom hjem den 16. mai. Jeg ble dimittert for å hjelpe til på gården hjemme. Broren min var nemlig også ute i krigen som underoffiser. Vi visste ikke hvor han var på det tidspunktet, og dermed ble det til at jeg fikk slippe hjem fra den tyske fangeleiren.

På det tidspunktet sa jeg opp jobben på Storfosna gods. Han som eide godset var medlem av NS og ble utnevnt til statsråd, et verv han sa fra seg ganske omgående slik at han ble fyl¬kesmann i Sør Trøndelag. Jeg kom altså hjem og var hjemme under hele krigen. Riktignok hadde jeg en liten tid som kontorassistent på Ørlandet, og da traffjeg min kone.

Så kom hverdagen

Vi giftet oss i 1942, Henriette og jeg, og deretter bodde vi hjemme på gården. Det var lite med mat, i alle fall skikket matmel. Vi hadde forresten hveteåker på gården, men høsten det året gjorde at kvaliteten ikke var så bra. Derfor husker jeg godt den kaka vi hadde. Det var ikke så enkelt. Vi lånte klær da vi giftet oss, for vi eide omtrent ingenting privat. Men vi bodde jo hjemme og brukte jo det mor og far hadde på gården. Etterhvert fikk vi også en del av deres.

Det verste for mange, ikke for oss som bodde på gård kanskje, var nettopp maten. Men vi var jo også mange på den gården som skulle spise. En måtte nøye seg med det en hadde, og vi fikk  også kjøpt en del. Jeg mener dessuten at dess større familie en hadde, dess bedre var det faktisk, fordi vi skifta litt på det. Jeg tror vi hadde mer å rutte med enn to som bodde sammen. Det er så rart med det, samholdet osv. Det vi levde på det var sild, potet og fisk. Det hadde vi rikelig av langs kysten. Dette var god kost. Grøt og potetkake var det det gikk på. Vi bønder måtte male kornet på mølla bortenfor gammelskolen. Den ble nedlagt en stund etter krigen.

Det var også viktig å hjelpe kjente i byen; smugling med båten var slettes ikke uvanlig. Det er nok atskillige kilo smør som reiste svart inn til Trondheim under krigen. Etter at vi giftet oss, prøvde vi å få tak i ting som kunne være våre egne. Da var det om å få noen matvarer hjemme på gården og dra til byen for å bytte. Det var ofte kontroll på båtene. Jeg var ute for det en gang, men berget bra.

Ellers hadde vi melk og smør. Det brukte vi også delvis i bytte med de mest nødvendige ting med byfolk, kjenninger som ba om hjelp. Hvis du hadde forretningsforbindelser, kunne du f eks bytte i tøyerstatninger. Det ble brukt mye cellulose i klær. Faktisk fikk også kyrne cellulose under krigen.

Tyskerne

Det første krigsåret i Bjugn var det ikke vesentlig tysk innblanding i bygda, men det kom mer etter hvert. Vi fikk blant annet bygd sperringer, og masse brakker ble bygd. Det var festningsstillinger rundt om, bl.a. i Botngård. I Botngård sentrum ble det bygd opp en kanon som skulle ta all transport som kom fra Ørlandet hvis det ble nødvendig. Den ble selvfølgelig revet etter krigen. Videre var det sperringer med piggtråd og grinder. Etter hvert ble det også miner i jorda. Nedenfor huset her var det miner på begge sider av veien. Hele Botngårdsfjæra var minelagt, og det var farlig å ferdes. Et par gutter som gikk utpå et minefelt, mistet livet. Ellers må en vel ha lov til å si at vi i Bjugn ikke hadde så stor røynsle på den tyske okkupasjonen. Men selvfølgelig merket vi det ganske godt likevel. Det ble for eksempel etter hvert ganske stor utbygging på Ørlandet.

Tyskerne bygde ut det lille kraftverket Bjugn hadde oppe i lia. Det vannverket hadde 80 kw året rundt. Av og til frøs det til så vi måtte bruke parafinlamper, men vi hadde i det store og hele elektrisk kraft. I 1939 begynte utbyggingen i Brekkavannet. Der hadde de 200 kw, men dette var bare et flomvannsverk. Vi fikk likevel bruke svært lite strøm. Det ble i det hele tatt ikke brukt på elektriske apparater, som feks. komfyrer.

Dyr og folk over alt

Hvis du skulle inn til Trondheim, hadde vi en båt som het Fjalir. Den båten brukte 12 – 15 timer fra Frøya og inn. Herifra brukte den 8 -10 timer. Vi reiste stort sett fra Høybakken eller fra ett av anløpene langs Bjugnfiorden. Det var både dyr og folk overalt i båten, og en hel masse tyskere dro ut og inn til og fra distriktene – så hyggelig var det ikke å reise.

Jeg var bl.a. med og fraktet en liten transport med våpen fra Bjugn som kom på land på Bjugnholmen. Det var broren min og jeg som tidlig under krigen, i september 1940, fikk beskjed fra kompanisjefen hans Johann Arnt at vi skulle prøve å fa dette innover. Og det gjorde vi. Vi kjørte det med hest ut til Ervika og derifra ut på Bjugnholmen for å laste det over i en båt som kjørte det til Høybakken. Derifra reiste vi til byen med det. Vi satte det ifra oss på båten, ingen av oss så mer på det før vi kom til Trondheim, og der stod det en masse tyskere. De så ikke på det som lå bak på båten under presenningen. Det visste vi for så vidt, for tyskerne var ikke i den grad så ivrige etter å etterforske i den første tida. Det kom mer etter hvert.

Ellers var ikke jeg ute for noen morsomheter med tyskere under krigen. Det var bare en gang like ved mølla da jeg møtte en tysk bil. Hesten min ble lett skremt av biler, men vi berget med bare å ta skjermen på bilen. Men dette kunne lett gått galt.

Sjåfør

Det var heller ikke biler, skjønt noen få fantes. Legen vår hadde en bil som kjørte på treknott, ikke på bensin. Den hadde en slags forbrenningsovn hvor det skjedde en gassutvikling av knotten når en fyrte. Det var nok ikke den farten og den krafta i en sånn bil, men en kom jo fram – delvis.

Ellers kjørte jeg legen under krigen. Du har kanskje hørt snakk om Dr. Sauer. Det var han som var lege hos oss fra 1938. Han hadde besøk i Stjørna og Råkvågen på den andre siden av fjorden. Jeg kjørte ham som regel til Høybakken for derfra å ta båten over. Det var en motorbåt som kjørte der den gangen. Jeg kjørte ham også andre steder i distriktet her, Lysøy-sund, Vallersund og litt om kring. Jeg må si at vi holdt oss veldig friske under krigen. Det tror jeg skyldtes det primitive, men næringsrike kostholdet. På gården hjemme hos oss var vi friske alle sammen alle de fem årene. Da jeg fikk giftfeber i 1944, fikk jeg acitylsalisyl tabletter som virket veldig bra.

Det var flere som ble utkommandert til å kjøre for tyskerne, varer, bygningsmateriale i forbindelse med oppsettinga av brakker. Vi for vår del var ute bare et par ganger i den sammenheng. Jeg hadde jo dette med doktorkjøring og postkjøring. Det var jo trivelig å tjene seg noen kroner på såpass fin kjøring. Jeg kjørte også post mellom Bjugn og Brekstad på den tida, med stopp på Opphaug og Ervika postkontor. Men denne kjøringa var vi flere om. Dr. Sauer kjørte jeg alene, i alle fall et par år.

Post og presse

Illegale aviser forekom helst i byene. Det hendte vi fikk noen slipper med «nyttige» opplysninger, men jeg tror folk var forsiktige med å sende ut sånt. Aviser kom, om enn ikke hver dag. Blant annet var det ett blad som het Nasjonalbladet som gikk en stund. Ellers var det en del publikasjoner og forordninger som vi fikk gjennom posten. Osloaviser var nok nazistproduserte, men også de øvrige bar preg av å være under streng kontroll. Det var svært magert det som kom. Det stygge var når vi hørte om folk som var skutt eller tatt til gisler. Det var nok sensur på både aviser og post. Jeg husker bl.a. at da broren min satt i fengsel, prøvde vi å sende pakker og post ned til ham. Vi sendte pakker uten å ane om de noen sinne ville komme fram. For det meste kom de frem, tror vi, men det var svært sjelden vi fikk sende noe. Og når de fikk pakker, delte de med medfanger.

Radio og arrestasjon

Ellers så hørte vi jo fra London da. Det gjorde vi stadig under krigen. Vi visste det var illegalt, men det var nødvendig for å holde ut disse årene. Radioene ble jo tatt inn, men de radioene som ble levert til lensmannen i Høybakken var ofte defekte radioer som folk hadde dobbelt. Dermed fantes det flere radioer rundt omkring som gav oss gode muligheter til å høre på London. Jeg husker at vi for vår del hørte på radioen til naboen. Han hadde gjemt den under krybba til sauene, men trakk den fram omtrent hver kveld – så vi var godt orienterte.

Dette gikk inntil 1944, pinseaften, da flere fra Bjugn og Ørlandet ble fengslet, først på Falstad så på Grini. Blant disse var broren min, Johann Arnt Nebb, presten, Løge, legen på Ørlandet, flere Solem og Guttorm Lien. Flere ble arrestert p.g.a. misforståelser og andre fordi våpenlageret ble oppdaget og de fant sendere i miljøet her. Det var angivere innen Rinnanbanden som anga dette. Han hadde medarbeidere ute over alt og dermed fant de det til syvende og sist. Vi visste ikke hvordan det gikk med dem. Det var snakk om både Tyskland og Polen, men heldigvis var vi i Bjugn ganske forskånet for det. Bare Einar Furunes satt i fangenskap i Tyskland til 1945.

Ellers gikk livet sin gang ved at vi hjalp hverandre, fortalte Alf. Sammen med prestefrua, Løge og han som senere ble prest i Bjugn, Vigeland, samlet han sammen mat og delvis klær til de som ikke hadde slektninger. Det var sånne ting som satte sitt preg på miljøet på den tida, og slik var det under hele krigen.

Sosialt liv

Under hele krigen så hadde vi sanggrupper, fortsatte han. Jeg var med i en slik sanggruppe med 4 – 6 mannfolk som kom sammen. Det var han lærer Brandvik, Jørunn Solem, Jakob Johansen, et par til og meg. Vi var da sammen og øvde. Så vi hadde litt underholdning. Men det var ikke mange fester eller lignende tilstelninger under krigen. Tyskerne så på sammenkomster der mange folk var tilstede som lite heldige.

Vi hadde vel under krigen et sterkere religiøst innslag enn det vi har nå. Det skjedde på det viset at ungdommen møttes og hadde kristelige kvelder. Også de eldre hadde møter bortover gårdene. Det var også sangkor med kristelige sanger. Det var det som var det sosiale samværet en hadde. Ellers var det jo mye mørklagt om kveldene, det var mørke vinduer og lite lys.

Det var stort sett bare søndagsskoler. Ellers treffes vi på de fa juletrefestene som var. Idrettsaktiviteter o.l. måtte vi selv ordne med hjemme Da gikk det på høydehopp, spydkas-ting og andre friidrettsaktiviteter. Ballspill var det lite av.

For lokalsamfunnet var krigen en stor påkjenning. Det er klart at det setter sitt preg. Samfunnet var oppdelt i to fraksjoner; norske patrioter og tyske sympatisører, NS. Det var veldig viktig å backe opp familiene til de som satt i fangeleirer under krigen. Det var en stor oppgave å fa dem til å få tro på at det en dag skulle bli fred og at de som var tatt kom tilbake.

Fred og fødselsdag

Vi var glade den 7. mai i 1945. Da fant vi frem radioen og lyttet til langt utover kvelden for nå skjønte vi at det var slutt på krigen. Og den 8. mai var det stor stas. Frigjøringsdagen var virkelig en stor dag som jeg husker godt. Jeg fylte jo 30 år den dagen. Så da kom folk for å feire. Flere hadde gjemt bort litt hvetemel til denne dagen. Så da Henriette og jeg kom hjem den kvelden, var det masse folk på gården som ville feire bursdag og frigjøringa. Det ble en morsom og trivelig kveld. Forståelig nok var det et veldig godt miljø mellom de som følte seg som ”gode nordmenn”.

Den nye hverdagen

Etter krigen var det om å gjøre å bygge ut det som var og det ble oppnevnt en ordfører, Hyllmark, et par dager etter at krigen var slutt. Jeg tror det var den 12. mai. Han ble oppnevnt av fylkesmannen, som selvfølgelig også var ny. Jeg husker det første, meget amputerte kommusestyret. Noen var gått bort, mens andre faktisk ikke kunne møte p.g.a. sin stilling under krigen. Den 14. mai var det første kommunestyremøtet. Da ble jeg formann i noe som het fattigstyret, oppnevnt av kommunestyret ut det året. I tillegg ble jeg formann i jordstyret og også planlegger i jordstyret. Så jeg fikk nok å holde på med, selv om jeg ikke hadde noen gård enda på den tida. Den var det faren min som hadde. Men vi bodde enda hjemme på gården.

Den høsten ble jeg valgt inn i kommunestyret og ble ordfører fra januar. Den første oppgaven jeg fikk sammen med varaordføreren, Løge, var å granske det som var skjedd under krigen. Men vi fant ikke ut at det var noe vesentlig vi kunne slå ned på av kommunalt styre og stell. Det var nemlig veldig godt tilpasset de forhold vi hadde hatt. Vi fant ikke ut at det var noen problemer med det i det hele tatt. Og dermed gikk krigssituasjonen ganske lett forbi. Du kan si det ikke ble satt i gang represalier overfor noen. Det var vel et par som fikk bøter, og noen ble innkalt til noen uker i fengsel, men utover det var det ikke noe. Dermed ble det veldig rolige forhold etterpå,

Fellesskapet var viktig under og etter krigen. Selv om noen holdt seg utenfor det fellesskapet og ble straffet for det etterpå, ble fellesskapet styrket. Alt i alt syns jeg vi kom oss godt gjennom krigen selv om det merket oss.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *