Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Menn forteller
Innsamlingsleder:Knut Ottem
Utgitt i 1995
(Klikk her for å lese Forordet til boken)

Serberhytta

Intervjuobjekt:    
Daniel Rødsjø (1918)

Intervjuer:
Trine Aakvik

Mælan skole

Daniel Rødsjø og kona Audhild bor i ei lita, trivelig bygd i Rissa som heter Rødsjø. Daniel var en av de som hjalp jugoslaviske fanger som rømte fra fangeleirene Austråt og Hovde under 2. verdenskrig. Han var 22 år og hadde nettopp avtjent militærtjenesten da han hørte om krigen og elendigheten som herjet nede i Europa. Tross dette hadde han ingen anelser om at den snart ville komme til lille Norge, men tidlig om morgenen den 9. april var det akkurat det de fikk beskjed om over radioen. Krigen hadde nådd Norge, til og med Trondheim. Daniel forteller:

Rødsjøgrenda

Det første året var det forholdsvis rolig i Rødsjøgrenda, selv om vi selvfølgelig merket at det var uroligheter på forskjellige vis. Så begynte disse jugoslaviske fangene å komme farende fra Ørlandet. De kom til fots, og de hadde nesten ikke klær på kroppen, selv på kaldeste vinteren. Mange av dem var forslått og torturert, og de hadde nesten ikke smakt mat i løpet av den tiden de hadde vært i fangeleiren. En nabo til leiren kunne fortelle at fangene noen ganger gikk gjennom gården deres. En dag lå det et råttent, veldig gammelt kalvehode, fullt av mark ved siden av veien. Da fangene kom gående, hoppet en av dem til sides og glefset i seg kalvehodet! Det forteller vel litt om hvor sultne de var. Den første vinteren døde 60 fanger av sult i leiren, så vi kan vel trygt si at det ikke var idylliske forhold disse serberne rømte fra. Da fangene kom hit til Rødsjø, fikk de straks hjelp av innbyggerne. De fikk overnatte i hjemmene våre og mat og klær til reisen som lå foran dem. Dette pågikk en stund, men så begynte det å gå rykter på Ørlandet blant tyskerne om at folk i Rødsjøgrenda hjalp fangene som hadde rømt. Kåre Nesset, en sentral person i motstandsbevegelsen på Ørlandet, kom til Rødsjø og advarte grendafolket.

Serberhytta

Det var da vi ble enige om å bygge ei hytte som kunne fungere som skjulested for jugoslaviske

fanger på flukt. Planene ble straks satt i verk, og i alt var ti menn fra Rødsjø med på å bygge opp tømmerhytta på tre ganger fire meter, som lå en halvtimes gåtur fra bygda. I begynnelsen av 1943 stod hytta ferdig. Det største problemet nå var mat til serberne, siden det var rasjoneringskort og umulig å kjøpe mer enn akkurat det vi trengte selv. Men også for dette visste vi råd. Det ble gjort avtale med Bernhard Berg, eier av matvarebutikken i nabobygda, om at han skulle gi mat til serberne og at prisene skulle skrives ned og betales tilbake etter krigen. Men det må også understrekes at Berg og kona brente hele boka etter krigen, uten å legge sammen summene engang. Så var det bare for fangene å komme De kom som regel en eller to i gangen, og de kunne ikke gå på veien, for da ville de bli oppdaget av nazistene. Noen fikk skyss av bøndene, gjemt inne i høylass o.l., men de fleste måtte gå. Når de rømte, visste de bare retningen der Sverige lå og gikk for det meste på måfå.

Daniel forteller videre at han og de andre som var engasjert, var jevnlig oppe i hytta med forsyninger av mat, klær og andre nyttige ting. De fleste fangene var der opptil en uke, men noen var der enda lenger. Enkelte ganger var det så fullt at noen av dem måtte legge avgårde, selv om forholdene ikke tillot det. De fangene som var der lengst, var de tre jugoslavene Miladin, Vidoije og Petsovic, som var der i to måneder. Det er også disse tre Daniel har hatt kontakt med i ettertid. Den ene av dem, Miladin, var dødsdømt tre ganger. Den første gangen var i Jugoslavia i 1942, hvor han skulle skytes. Det fortelles at da tyskerne hadde talt til tre, begynte automatgeværene å skyte. I det samme skytingen startet, lot Miladin seg falle bakover og havnet i bunnen av graven. I neste sekund ramlet døde kamerater over ham og grov ham ned. Miladin greide på denne måten å rømme, men ble tatt til fange igjen og sendt til Norge. En annen gang skulle han henges for ulydighet, men greide igjen å rømme.

Daniel kan fortelle at tyskerne flere ganger prøvde å avsløre dem, men de greide det aldri. De hadde forskjellige knep. For eksempel lot de som om de var serbere på flukt, og spurte etter mat til turen over til Sverige, og på denne måten ville de avsløre dem som ga noe. Det var nære på noen ganger, men i ei lita bygd som Rødsjø sprer ryktene seg raskt, og de greide å plukke ut de som var serbere og de som var tyskere. Det hendte også at serberne ble mistenkelige overfor nordmennene, spesielt om de bar våpen. De var redde for at de kunne være nazister som ville melde fra om at de hadde rømt. Men det skjedde ikke noe dramatisk. På spørsmålet om de noen ganger var redd, svarer Daniel: «Det eneste vi tenkte på var om vi kunne hjelpe, og det var også det eneste som betydde noe.»

Forståelsen mellom nordmennene og serberne skulle vel egentlig ha vært lik null, men merkelig nok greide de ved hjelp av kroppsspråk og forskjellige tegn å forstå hverandre. Etter hvert lærte begge partene seg et og annet ord av den andre partens språk. Etter oppholdet i Serber-hytta gikk turen videre over fjellene til Sverige. Også her var rødsjøfolket behjelpelig. Fangene ble fulgt et stykke av et par nordmenn, så de ikke skulle gå seg vill. Hele turen over til Sverige var 20 mil, og det var med livet som innsats de satte avgårde.

Vi vet at det var 72 fanger som rømte fra Ørlandet, og av dem ble 56 tatt og henrettet på Falstad. Bare 16 nådde Sverige. «Det var som å komme til himmelen, » beskrev en av fangene Sverige. Alle de 72 fangene som rømte fra Hovde og Austråt var innom Rødsjøgrenda, og vi forstår da at de virkelig har stått på og virkelig ofret det som ofres kan.

Restaurert

Serberhytta ble i 1992 grundig restaurert, delvis fordi den begynte å bli forfallen, og delvis på grunn av at det skulle komme jugoslaver for å gå Serbermarsjen og minnes alle de fangene som rømte under 2. verdenskrig. Samtidig fikk alle de i Rødsjøen som hjalp serberne, i alt 33 stykker, den jugoslaviske stjernen og en hedersdiplom som takk fra det jugoslaviske folket.

Hytta står i dag, en halvtimes gåtur fra hoved- for jugoslaviske fanger, som under krigen veien, akkurat slik den stod da den ble oppbygd prøvde å berge livet ved å rømme.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *