Internt referansenummer:B-15.04.2013
Kilde:
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY
Av: C. BORCH-JENSSEN
2. OPPLAG (Forøket utgave)
TH. FJELLANGERS BOKHANDEL (I KOMMISJON)
ANT. ANDERSSENS TRYKKERI
LARVIK 1944

Sett og hørt

 

Jeg kan sitte en kveld foran mitt radioapparat og fange inn musikk og sang fra alle de riger og lande.

De gamle mesteres tonedikt – som sent vil dø – tolkes av nutidens fornemste kunstnere.

Orgelet eller orkesteret bruser som mange vannes lyd, snart som det stormpiskende hav, snart som den skummende elv. Men så kan celloens bløte toner, eller et harmoniums spede melodi føre tanken hen til den vindstille bukt, eller til det drømmende tjern…

Nu burde man jo være takknemlig, tilfreds og lykkelig i en så ophøiet stund. Men vi mennesker jager efter forandring. Og eteren er full av toner, og radioen er villig formidler.

Men dreier jeg en millimeter på knappen, kan jeg være temmelig sikker på å bli møtt av den mest øredøvende larm, utført av sorte og hvite eksekutører med gnide- og pusteinstrumenter, falske klokketoner og iltre slag på blikkemballasjen. Det er den moderne musikk, nutidens takt og tone, hørt idag og – glemt imorgen.

Nu være det langt fra mig å ville innlate mig på et gebet på hvilket jeg ingen som helst forutsetning har til å kunne bevege mig; jeg er ingen musikkskjønner, kun et hverdagsmenneske, men jeg elsker vakre toner, og vurderer dem på min måte.

Det tør nok hende at både den ene og den annen vil smile medlidende når jeg sier at et trekkspills snøvlende toner fra en skjekte under seil kan føre mine tanker hen til en slørende fullrigger i passaten, og at en lirekasse i april kan hensette mig til det fjerne lyden, det skjønne Spanien, og illudere min vandring under cypressen og kastanjen som suser mildt ved Ebros strand…

Vi har hatt megen musikk i Larvik. Fin musikk og mindre lødig. Og vi må vel kunne trylle frem gedigne ting enda, bare man kunde bli enig derom. Igrunnen så er vi vel fødte musikere alle tilhope.

Hvem kan si sig fri for å ha klunket litt på den femøres munnharpen fra Jørgensen, og hvem har ikke gnidd leppene såre langs et lite munnspill til femogtredve øre, og banket instrumentet i den hule hånd, når tonene blev altfor slørte og skjelvende av den megen fuktighet?

Kan du huske den gang christiansandsmusikken var her, ved jernbanens åpning? Uniformerte musikere med sabel ved siden marsjerte gjennem gatene. Det blinket i kornetter, i tubaer og i basuner der brigaden drog frem, og tonene rørte de følsomme strenger i ditt unge hjerte. Skarptrommen hvirvlet og stortrommen med dens bekken drev en uforklarlig gysen og fryd inn over dig. Vi trodde det var dommedag. Ja så trodde ialfall jeg, liten som jeg den gang var…

Og så fikk vi verkens-musikken og den evigglade kobbersmed, og smedjen i skoven, vi fikk glassverk-musikken og janitcharene, og ikke å forglemme byens eget korps, som ennu lever.

Og så snart og så lenge bakken var bar hadde vi besøk av tyskerane og Schønemanns trio, og ikke å forglemme den lattermilde genueser med lire og sin — o, Susanne! greder ikke for din venn!

Men det var ikke alene øret som fanget de skjønne kunster. Også ølet fikk sin del.

Omstreifende akrobater, knivkastende kinesere og bjørnetrekkere øvet sin kunst ved hvert gatekryss, menasjerier med sin boa constrictor, vokskabinettets kronprins Rudolph og baronesse Vetsera — 35 øre for voksne og 15 øre for barn — Værs’go stig på! — og karusellens fyrige gangere lokket og drog på barn og ungdom.

I middelskolens gymnastikksal viste professor Nathan sin fenomenale magi, og dér stiftet vi for første gang bekjentskap med den primitive talemaskin, fonografens forløper.

Men la mig ikke glemme cirkus! med sin klovn og sin dummepeter, og sagmuggen og hestene med de dristige ryttere og — musikkapellet.

Cirkus Busch for eksempel! Og Madigan! og Glauert! Det kunde hende at trangen til å se all denne herlighet ikke kunde dekkes av hjemmets tillatelse eller av dets kontantbeholdning, derfor var der vel dem som på slemme gutters vis kunde fristes til å bane sig adgang til teltets indre gjennem «ei til inngang bestemt åpning» som det heter i rettssproget.

Direktøren hadde bekjengjort for de ærede herskaber at han utlovet 50 kroner til den som kunde stå på hesteryggen manesjen rundt tre ganger.

Under uhyre spenning ble stallens godmodigste hest ført inn. Den hadde på ryggen et stort platå på hvilket publikumsrytteren skulde stå mens hesten luntet rundt.

Gutten fikk om livet et belte med krok i ryggen. Herfra løp et tau gjennom en ring i teltets tak. En stallknekt holdt slakken, så rytteren ikke behøvde å være engstelig for å falle ned i manesjen.

Det hendte visst alltid at hesten travet litt hurtigere enn det var forenlig med balansen hos den unge rytter, så om ikke i første så dog i tredje runde svevet han fra podiet, og blev hengende og dingle i tauet, til sin egen beklemmelse og til pulikums ubarmhjertige applaus.

Men en gutt fra Lia klarte det, nesten. Han var betenkt. Han dro til sig en forsvarlig bukt av tauet før han sartet, for han stolte på sin balanse, og vilde verge sig for en eventuel stramning av tauet med derav følgende hestens undvikelse. Men tross disse forebyggende anstrengelser greide han ikke helt tredje runde, men blev hengende og dingle, og formelig nød publikums bifall.

Og så hadde man nesten fast teater i byen. Jeg mener ikke bare det lille lokalet på Feyerrønningen, hvor dukketeatret ga sine gjestespill med svensk-dansktalende Kasper og statister, og som var beregnet på den yngre gene-rasjon, men jeg mener vår lokale scene, Festiviteten, med den eiendommelige og besnærende lukt fra gassblussene og med det skjønsomme utvalg i kulisser til ex- og interiør: Man hadde det grå værelse, og den røde sal. Og man hadde den yndigste birkeskov med drømmende tjern i bakgrunnen!

Danske skuespiller-trupper som Lewy, Warming, Jensen & Heilesen, og det norsk-danske Olaus Olsenske med frøken Marquard, gjestet ofte her i Thalias hall.

Sven Dyrings Hus, Axel og Valborg, En Søndag på Amager og Fruen fra Havet var mest i skuddet. Warmings selskap med den lille vevre frøken Ambrosius og hr. Malmgreen opførte sogar et skuespill som var forfattet av en litterat her av staden.

Det blev fremkallelser av såvel agerende som av forfatteren, og touch fra pianoet.

Her sang også Knut Tivander sine viser, og her gikk Wiers Jensens uovertrufne revy Tutti Frutti over tilje, et knitrende fyrverkeri over dagens begivenheter, og harmløs satire, uten tvetydige og plumpe hentydninger.

Jeg må nevne et pussig, tilfeldig og ufrivillig innslag i revyen:    

Det var midtsommer, og kvelende varmt. Salen var fullpakket. Klokken 8 skulde teppet gå op. Den blev 8, 8 1/4. Folk trampet utålmodig. Så gikk inngangsdøren op for ennu to publikummere, en dame og en herre, begge med regnkapper på. De sto litt og så sig om. Så sier den fremmede herren: — Det er da for galt! Klokken er jo snart halv ni, og enda ikke tegn til begynnelse! Det er nesten en skandale!

Ja det sier sannelig jeg også! lød det fra en verdig byens borger, i fullt alvor og i dypeste indignasjon.

Og av publikums holdning fikk man det inntrykk at man var tilbøielig til å støtte taleren.

De to fremmede fant ikke noen ledig stol, hvorfor de likeså godt beveget sig opover mot scenen, besteg til publikums bestyrtelse trappen, gikk foran teppet — som gikk op! Revyen var begynt!

Nu ja. Man smilte reservert til denne uventede og misopfattede innledning, men snart bølget den umiddelbare munterhet gjennem salen.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *