Internt referansenummer: 20.08.2011 – BOK
Kilde:
GJEMT, MEN IKKE GLEMT!
(Fortellinger om bygdeskikkelser, liv og levnet på Tjøme i gamle dager)
Abraham Johansen
Gjenfortalt av HAAKON BJERKØE
Utgitt av TJØME KOMMUNE
Trykt i Tønsbergs Aktietrykkeri i 1977
Klikk her for å lese ”Forordet”.

Skomaker Lars Lundberg

En mann ved navn Søren Larsen fra Sandbekk var gift med Anne Marjæ, datter av Marthe på Nordistua. Min mor og Søren Larsen var naboer, og engang fortalte han henne hvorfor faren hans, Lars Lundberg, hadde måttet forlate Sverige, og om hvilke vanskeligheter han hadde møtt da han kom til Norge. Under ufredsårene 1808-1814 tjenestegjorde Lars Lundberg som korporal ved Aksvalla regiment i Västergötland. Han kom imidlertid i klammeri med sin oberst, og det fikk så dramatiske følger for korporalen at han ikke lenger fant det tilrådelig å bli i Sverige. Han flyktet til Norge. Her var han imidlertid ikke velkommen noe sted, for nordmennene hadde som rimelig er, ikke mye til overs for svenskene akkurat da. Men han hadde da kommet seg over til Vestfold og befant seg en dag i Stokke. Nesten hvert eneste hus var han innom der, men noe arbeid til ham hadde ingen. De vendte ham bare den kalde skulder. Motløs, sliten og sulten tok han landeveien fatt igjen. Da kom det en kjørende. Han stoppet ham og bad om å få sitte på. Og det fikk han. Lundberg var straks frempå etter arbeid. Det kunne han ikke svare på, mente kjørekaren, før han hadde fått rede på hvem han var og hva han kunne. Lundberg fortalte hvem han var, og at han var utlært skomaker. Kjørekaren, som viste seg å være lensmannen i Stokke, hadde meget god bruk for en skomaker. Han skulle ha sydd opp en hel rekke par sko, både til familie og til tjenere.

Lundberg hadde arbeid nok hos lensmannen i lang tid. Til lensmannen sydde han bl.a. et par nydelige såkalte krave-støvler, dvs. støvler som rakk til knærne og som hadde forskjellig sorter skinn til krave.

Disse fine støvlene hadde lensmannen på til kirke en søndag, og de vakte alminnelig oppsikt. Alle ville ha rede på hvor han hadde fått dem fra.

Alle som hadde råd til det, skulle nu ha tak i Lars Lundberg, og han fikk nok å bestille i Stokke i lang tid.
På sin videre vandring havnet altså Lars Lundberg på Tjøme, hvor han endelig kunne slå seg til ro sammen med en enke fra Sandbekk.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *