Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Menn forteller
Innsamlingsleder:Knut Ottem
Utgitt i 1995
(Klikk her for å lese Forordet til boken)

Skøyerstreker og russiske barn

Intervjuobjekt:    
Arvid Leseth (1935)

Intervjuer:
Marius Nerland og Oskar Rostad

Ørland skole

Vi ringer på døren til Arvid Leseth for å høre hvordan han hadde det under krigen.

Hvor bodde du under krigen?

Jeg, foreldrene mine og åtte søsken bodde først på Utstrand til 1942. Da flyttet vi til Hårberg. Der bodde vi like ved der AWACS-hangaren er nå. Huset vårt var ikke særlig isolert. Det hadde bare et tynt blikktak, så det kunne være ganske kaldt om vinteren, men vi barna brydde oss ikke om det.

Som sagt bodde vi inne på flystasjonen, så det var mye anleggsarbeid rundt om som vi hadde det mye gøy med, legger han lystig til.

Ja, du var jo bare en guttunge under krigen, hva holdt dere barna på med?

Vi gjorde mange rampestreker, men vi hadde et fint forhold til de tyske soldatene. En gang tok jeg og noen venner og sporet av toget som gikk mellom fjellet Lerberen og flystasjonen. Det tok en hel dag å få det på plass igjen, men de fikk ikke tak i oss, for vi løp hjem og ble inne resten av den dagen, ler han.

Har du noen andre historier?

På flystasjonen jobbet det en sivilarbeider som hadde ansvaret for tyskernes hester. En dag lå han og hvilte på sengen da jeg og broren min, Torbjørn, fant på noe lurt. Vi tok et vannrør inn gjennom vinduet og spylte han blaut, forteller han ivrig. Etterpå løp vi, og han kastet en stor stein etter oss, men vi ble ikke tatt denne gangen heller. Vi barna brukte ofte å stjele kull fra tyskerne for å ha til brensel forteller han med et glis.

Kunne ikke det være farlig?

Nei ikke for oss barna, for oss brydde soldatene seg ikke om men hadde det vært en offiser som var på vakt, tror jeg nok det hadde blitt ei form for straff, legger han til.

Kan du fortelle litt om forholdet til de tyske soldatene?

Vi brukte å spille ball med de tyske soldatene fordi de var lei av krigen. Vi fikk ofte sitte på bilene deres som kjørte rundt om på Ørlandet. Tyskerne hadde bygd Yrjarshallen med kino så der fikk vi se tyske filmer helt gratis.

Like ved skytterhuset låg det en fangeleir. Dit ble det sendt russiske familier med barn. Barna jobbet ikke, og de fikk lov til å gå ut av leiren, men måtte være inne igjen til en viss tid. Disse russiske barna brukte også å være på kino, og det hendte ofte at det ble slagsmål mellom oss, men da ble alle hevet ut, smiler han lurt.

Hvor jobbet foreldrene dine?

Mange familier hadde gårder, men det hadde ikke vi. Mor var hjemme, og far jobbet på anlegg for tyskerne, noe også mange andre gjorde. Men det var ikke bare de voksne som tjente penger. Vi guttene kunne finne på mye rart for å få noen mynter. Vi brukte å samle sammen sneiper, og de satte vi sammen på et vis så det ble sigaretter av det. Det var lettjente penger, fordi folk som var avhengige av røyk fikk ikke kjøpt nok i forhold til behovet p.g.a rasjoneringskort. Pengene sparte vi, for det var ikke mye søtsaker å få kjøpt.

Mor pleide å lage vafler til oss, men de var ikke dagens vafler, for jernet ble smurt inn med tran i stedet for smør, sier han med et lite «æsj».

Som sagt var det lite å få kjøpt i butikkene, og alle fikk såkalte rasjoneringskort. Det var kort som bestemte hvor mye vi fikk kjøpe av hver vare, og kjøpmannen klippet i det hver gang vi handlet. Kortene fortsatte mange år etter at freden kom, forteller han.

Hva skjedde da freden kom?

Det var stor jubel og jeg husker folk gikk fredsmarsjen nedover Brekstad-gata. Vi ungene terget tyskerne, og de bare furtet, smiler han fornøyd.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *