Internt referansenummer: 13.08.2011 – BOK
Kilde:
Sagn og halvglømte navn.
(Fortellinger om folk som satte farge på bygdemiljøet)
Reidar Blokkeskar
Tegninger: Otto Lie
Nidaros forlag 1983
Utgitt i samarbeid med Meldal Historielag
ISBN: 82-990804-2-8
Klikk her for å lese ”Forordet” med bilde av forfatter Reidar Blokkeskar.

 

Skul-Maret

Skul-Maret

Skul-Maret.
Tegnet av Otto Lie.

Marit Jonsdatter Resrønningen var født 3. juni 1816 og døpt 16. juni samme år. Mor hennes hette Valborg Olsdatter. Det er svært få fattigmannsbarn frå den tida som har fått et nærmest legendarisk ettermæle i heimbygda, men det har ho Marit fått.

Som andre fattigunger måtte også Marit reise bort da ho var berre barnet. Skolegang vart det smått med. Noen vekers omgangsskole og så var det i kirka når klokkeren «katekiserte» etter gudstjenesta. Men ho Marit hadde utvilsomt gode evner og lærte sikkert snart å lese på egen hånd.

Opplæringa var for det meste kristendomskunnskap, og på ho Marit satte dette sitt preg. Kristendommen vart noe av kvardagen for henne.

Som andre jenter for ho rundt på gardene som tenestejente, og var det barn på garden, så var ho Marit dem til stor hjelp i skolearbeidet. Mellom andre steder var ho også på Kvamsgjerdet. Jeg vet ikke om det var da ho var der, ho vart syk. Jeg vet heller ikke kva for sykdom ho fikk, men folk trodde ho kom til å dø. Ho drog seg til att og berga livet, men vart mest arbeidsufør etterpå. Og dette var alvorlig nok for ei fattigjente før i tida. Det vart så ho Marit for litt gardimellom. Ikke slik at ho kom på legd, nei, ho vart bedt om å komme på rommet. Ho kunne gjøre noe arbeid med hendene sine og så hjelpe barna på garden med lesing og skolearbeid. Ho Marit var velkommen kor ho kom. Det var kanskje slik at ho kom på Kvamsgjerdet. Han lærer O. E. Kvam var født og oppvokst på Kvamsgjerdet og hadde fått skolehjelp hos ho Marit. Han har fortalt om henne, og denne historia fins i Meldal Bygdesoge bind 1 side 260 (frå Martin Foss)

«I denne forbindelse skulde jeg have lyst til aa nævne en kvinde som tjente nogle aar hos os, men blev senere helseløs, saa hun ikke kunde arbeide noget videre. Hendes navn var Marit. Født paa en plads under gaarden Ree i Mel-dalen (f. 1816, d.1887).

Det var et merkelig menneske, hun øvede indflydelse paa mig i religiøs henseende, og tillige i dragelse til skolegjerningen. Hendes ligefremme væsen og troesfreidighed holdt hende merkelig oppe under hendes langvarige sygdom. Hun blev omsider saapas at hun kunde gaa, og saa besøgte hun venner her og der i bygden, og hvor Marit kom, var hun velkommen. Hun kunde ofte være lengere tid paa samme sted, og ingen følte nogen byrde eller besvær derved.

Senere da hun blev friskere, tok hun til at holde skole for smaabørn paa gaardene her og der, hvortil hun havde godt lag. De smaa blev glade i hende. Naar hun var paa et sted vilde hun gjerne faa med nogle fattige forsømte barn, naar saadanne fandtes i egnen. Hun forlangte ikke betaling for sit arbeide, men fikk dog gjerne noget. Da hun blev eldre, kjøbte hun sig en stue paa Syrstadmoen og havde saaledes et lidet, hyggeligt hjem i sin alderdom.

I dette sit hjem tog hun til sig forsømte børn og underviste dem. En høst hun havde faaet et lam og flere madvarer til foræring, tok hun til sig tre fattige børn for at lære dem at læse, og sa at hun vilde ha dem hos sig saalænge maden strakte til. Da mit søskendebarn Erik Lo, som i lang tid var ordfører og forligskommisær i Meldal og hvem ogsaa jeg har saa meget at takke for, fortalte dette i et skolestyremøde, blev sognepresten rørt og udbrød: «Dette er jo i lighed med hvad salig Frans gjorde». Fra den tid blev tildelt hende et aarlig bidrag av skoleklassen». Så langt lærer O. E. Kvam.

Ho bessmor snakka jamnt om ho Skul-Maret. Ho lærte henne å kjenne etter at ho flytta til Hove omkring 1870. Ho Skul-Maret var sikkert noe av en personlighet. Hennes bergfaste kristentro gjorde at ho ikke var redd for noen ting.

Det var særlig ei fortelling ho hadde fortalt åt ho bessmor, som vart nemnt mange gonger i min oppvekst. Det stod ei stuggu oppi Lerdala. Denne stuggu var kalla Ellen-stuggu. Denne stuggu var opprinnelig kommet frå Øverøyom. Ho vart flytta derfrå fordi det spøkte der. Det var en som drap bror sin der en gong, og etter det var det utrygt om natta. Stuggu var flytta flere gonger men så snart stuggu kom opp att på nye tufter, fulgte skrømtet med. Og særlig ille vart det etter at stuggu kom oppi Lerdalen.

Det var visst slektningene hennes Skul-Maret som bodde der, og ho Marit tykte det var leit med alle disse ryktene om skrømt, så ho ville få greie på korleis dette hang sammen. De som bodde der reiste bort noen dager, og ho Marit bød seg te å vårrå «heimmainn». Enten det no var vår eller høst har jeg glemt, men det var i alle fall mørkt om natta. Ho Marit hadde lagt seg oppe på loftet, slokt talglyset og somna. Men i midnatts-leite gikk døra opp og det kom ei kvitkledd skikkelse inn på loftet, gikk bortåt veggen og tok til å greie ti ei garnhespe som hang der. «Så snakka e åt ho e», sa ho Marit, «æ dæ nåkkå du itj tæ fre tær, du? Og dæ fikk e svar på, og dermed kom ho bort. E låg tart dæ tok åt å lysne om morgon’, da steg e opp å klædd på me å gikk inni prestgar ‘n og snakka mæ presten. Og deretter va dæ stilt fer skrømt borti Ellenstuggu. Men kva det va ho fortælt me, æ dæ berr e å presten så vet».

«Ja, e vet at ho Marit snakka sant», sa ho bessmor. «Ho strofa ailder sammen nå». Ja, kva skal et moderne nåtidsmennske si til slikt. Er det et utslag av overspent fantasi? Eller er det en evne som de gamle hadde og som vår moderne kultur har tatt frå oss? Vitenskapen famler også med spørsmålet. Jeg tenker da på Munken i Nidarosdomen. En ting må være sikkert. Ho Skul-Maret dikta ikke sammen noen historie. Det ho fortalte, var sjølopplevd sannhet. Og var det ikke like utenkelig på Skul-Maret si tid at vi i ei fjern framtid kunne sitte inne i huset vårt og både høre og sjå ting som foregår i andre verdensdeler i samme øyeblikk som det hender? Kanskje vil det i ei fjern framtid bli apparater som viser oss det som har hendt, så vi får sjå fedrene våre lys levende på en skjerm.

Ho Skul-Maret døde 1. november 1887 og vart gravlagt 6. november. Et enkelt lite kvardagsmenneske var gått bort. Men såkornet ho sådde omkring seg spira og grodde, og ho fortjener fullt ut at namnet hennes blir tatt vare på.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *