Kilde
SLOTTSFJELLSKOLEN – og vi som gikk der
Erling Dittmann
Klikk her for å lese ”Forordet fra 1982”
Klikk her for å lese ”Forordet fra 1999”
Opprinnelig utgitt i papirutgave av Cicero a.s. trykkeri og bokbinderi, Tønsberg, 1982.
Vev-utgave tilrettelagt av
Jarle Haugen, Lars Egeland og Kjell Ove Jahr for Høgskolen i Vestfold, 1999
Hentet fra Biblioteket ved Høgskolen i Vestfold – Digitale lokalhistoriske tekster.

Slåssfjellet

Skolen i ly av «Tunsberghus»

Skolen het Slottsfjellet, men vi sa «Slåssfjellet», og for alle ungene som bodde rundt denne kolossen, enten det nå var i Fjerdingen, Nordbyen eller «Møllabakken», så var «Slåssfjellet» i grunnen nærmere sannheten. For Fjellet, som skolen hadde fått navn etter, var stedet der baglerne og birkebeinerne engang hadde slåss, og vi unger gjorde det vi kunne for å holde på den tradisjonen. 

«Tunsberghus» har vært inntatt mange ganger av Tønsberg-gutter siden Sverres beleiring i 1201, og baglerne var ikke de siste som måtte overgi seg til en sterkere motstander. Fra fangehullet i Kastellet har det lydt skrik og jammer gjennom mange Tønsberg-generasjoner, enten det nå var en 10-årig bagler fra Nordby'n, eller kanskje rett og slett en gjenglemt «kjerregårds-indianer». 

Så var det klart at skolen måtte overta denne betegnelsen og denne funksjonen. Og når vi tenker etter, så var slåssingen, ihvertfall for oss gutter, en del av skolegangen. Det å klare seg i skolestua var i grunnen lettere enn det å skulle hevde seg i frikvarteret, for ikke å si utenfor skolen, eller «uttafor», vi sa: «Byr'æ uttafor!» Da var det alvor. Glemmer aldri en av mine klassekamerater, som raget minst et hode høyere enn jeg, knyttet neven under min arme nese og sa: «Virru se Tønsberg fra lufta, eller … Jeg slår bare en gang!» 

Etterhvert som vi fikk satt navnet i pennen noen ganger, så gikk det jo opp for oss at det var Slottsfjellet skolen het. Og på mange måter kunne det se ut som om våre forfedre den gang for nær 100 år siden da de bygde denne skolen, gjorde et forsøk på å skape et slott eller en festning, noe i likhet med gamle «Tunsberghus», en nærmest uinntagelig bastion. Skulle man finne på å rive skolen, og i skrivende stund er det ikke fattet noe vedtak om det, så vil selv dagens bulldozere få noe å bakse med, for denne skolen var ment å skulle stå langt utover den relativt korte funksjonstid for en skole – bare nær 100 år. 

For skolefedrene, de som allerede i 1870 årene planla dette bygget, var det ment å skulle stå som et Soria Moria-monument over byen. Og de var ikke alene om å tenke slik den gangen. Reis langs kysten, eller i våre innlandsbyer, så vil du finne «Slottfjellskoler», og du vil nikke gjenkjennende; et monumentalt tre-fireetasjers skolebygg, nærmest demonstrativt på byens høyeste punkt. Det er som om de ville si: «Her skal vi vise hva vil vil gi våre små – det beste, det største og det dyreste.» 

Og slik ble vel også Slottsfjellskolen til, som et slags monument over gamle tønsbergenseres fremtidsdrøm. Nesten som et fortidsminne ligger den der og gjør krav på oppmerksomhet i trafikk-maskinen og markedsbyen Tønsberg, en oase, et menneskelig trekk i et byansikt som har forandret seg i en retning ikke alle er like glade for, men som tilsynelatende ingen kan rå med. For den gang skolen ble bygget, var den enda mer dominerende. Rundt den lå store og små trehus, og inne i hvert hus bodde det familier med mange barn. Den gang var det «byen som pa tunet står», det kan de gamle skoleprotokoller fortelle. Det vrimlet av barn i Fjerdingen, i Nordbyen, på Møllebakken, ja, selv i Storgaten, Nedregate og Øvregate bodde det familier med mange barn. Alle strømmet de opp til Slottfjellskolen, og alle fikk sine merker der for livet, noen gode, noen ikke så gode. 
 
I dag er barna borte, de fleste av dem. Familier har flyttet ut og blitt semsokninger og nøtlendinger, eller de bor i villaer og boligblokker i strøk som i gamle dager var «løkker» der tønsber-genserne hadde sine små sommerhus – på «landet».

Det var både fryktinngydende og spennende å begynne på storskol'n, kan jeg huske. Og det var en spennende skolevei. Ja, når jeg tenker tilbake, så var faktisk skoleveien en del av skolegangen. Veien var ikke trafikkfarlig, slik som i dag, men spennende, med to bakerier som de siste fristelser før oppstigningen: «bakær Larsen, kjent for sine "kakehestær" og «10 øres kakepåsær». Kom du tidlig, kunne du være heldig å få en med «bløtt i», bløtkake-rester. Noen ganger hadde de en lett syrlig smak, men hva gjorde vel det.

Og så var det Røed og Eldre, like ved Frikirken og melkeutsalget i Danakleven. Der hadde de verdens beste skole-brød, kjent for ikke å spare på det gule i midten. Det dreiet seg om tre pris-trinn hos baker'n: 5 øres kakehest, med rødmalte seler. Noen la toøringer på jernbaneskinna og lurte seg til en fem øres kakehest når toøringen ble presset sammen og så ut som en femøring. Så var det tiøres kakepåse, dernest kom det 15 øres skolebrød. Det siste måtte en nærmest spleise på. Men generasjonen før meg, vil sikkert kunne fortelle om helt andre priser og kaker.

Det gikk mange år før jeg skjønte at fjellet, noe som folk besøkte i påsken, (det var forresten ikke så mange som dro på påsketur den gangen) var noe annet enn Slottsfjellet. Den dag i dag ligger «bakær Larsen» der og dufter nystekte brød og kaker, og ikke den fi-neste kake i verden kunne måle seg med det wienerbrød en koselig brød-kjører kunne gi en smågutt, hvis han tilfeldigvis stod der når han tok bret-tene ut av brødvogna. Noen ganger blandet kake og brødlukt seg med andre ferske varer fra hesten, der den stod tålmodig og ventet. Var det noe rart at gressløken trivdes godt i bakgårdene i Farmannsveien, så mange hester som daglig  hadde sin gang der. 

Men det var jo skolen vi skulle skrive om.. 

Bestyreren den gang het Muldahl, Sylfest til fornavn, og det fulgte i grunnen både «syl og fest» med han. Oss ungene kom han sjelden i nærheten av, hvis det da ikke dreide seg om de store forbrytelser, så som sneballkasting, skulking, eller det som i dag kalles mobbing, og som ingen den gang kjente navnet på. Han hadde bukke-skjegg og sort spaserstokk med sølv-håndtak. Vi så han bare nå han kom og gikk. 

I korridorene hang det en eim av grønnsåpe hver morgen når vi kom på skolen. Det slår meg at vi i Norge må ha verdens reneste skolebygninger. Men jeg kan også huske en annen "lukt" fra 30 årenes skole – fattigdom. Den var til å ta og føle på. Tønsberg var tradisjonelt en by med dype sosiale skiller, men på Slottsfjellskolen ble de brakt sammen, redersønnen og gutten fra hjemmet hvor arbeidsløsheten hadde lagt sin klamme hand. Her ble ofte skillelinjene utvisket, fordi det var andre kvaliteter som tellet i skolesamfunnet, styrke, dristighet, ja, selv evnene kunne være merkelig likelig fordelt der hvor klesdrakten markerte forskjellen i den sosiale bakgrunn.

Det hørte med til rutinen at en skulle innberette hver skolestart om en hadde «fløtta» i løpet av sommer'n. Jo da, «Hans» hadde «fløtta», «og hvorhen har du flyttet da, Hans?» «Til bakgår'n» var svaret.»

Det lå en liten tragedie i det svaret, en familie som ikke lenger maktet hus-leien i «framgår'n», og som sa seg nødt til å gå ned et hakk på boligstigen. Den samme karen hadde visse vanskeligheter ined regning når det nærmet seg 7. klasse, og det dreiet seg om «dags-verk», for ikke å snakke om innkjøp av diverse dagligvarer, så som kaffe, sukker etc. Lærer Hassum, som var en støvandes regnelærer, sa klart fra at alle som ikke skjønte «regninga», måtte bare si fra til han. Den samme «Hans» forkynte med stor frimodighet at «jeg skjønner ikke detta med kaffi og sukker, jeg, lærer.» – «Men har du aldri kjøpt kaffe og sukker for mor i butikken da, Hans?» – «Jo'a, men mora mi, hu handlær på bok!» 

Det var befriende når en lærer fra tid til annen kunne sette i en gapskratt i klassen, selv om det gjaldt et svar som kunne være helt bort i natta. Bare det ikke hadde ironiens brodd, så kunne selv «offeret» være med å le. Verre var det når det ble stille på kateteret, stille før stormen. 

Men sløyd'n var gøy. Det var liksom en annen atmosfære der, en liten flik av den voksne verden. Å holde i et hoggjern, gav en helt annen følelse enn en blyant eller pennskaft. 

Men også her var evnene ulikt fordelt. Navnet mitt hadde dårlig klang i så måte. Broren min hadde høvla og høvla til det ikke var noe mer igjen av den brødfjela han hadde tenkt å gi mor til jul. Men så kom vi også fra et slags «kontorhjem» hvor vi på ei kjøkkenhylle hadde en tom Sætres kjeksboks til å ha husets redskap i. Det bestod av en delvis defekt hammer, en knipetang som såvidt hang sammen og en syl, som ble brukt bare når vi skulle henge opp bilder, men den var så butt at det bare ble et altfor stort hull i tapetet. Og så var det å bruke en spiker til å lage et nytt hull over det gamle. Hjemme hos oss var det alltid to hull bak bildene. 

Derfor var det en stor triumf både for meg og familien den gangen jeg «fikk til noe» på sløyd'n. Lærer Wittersø bad meg hente en bjerkekubbe fra det enorme vedlageret i skolegår'n. «Lag ei tre-sleiv,» sa'n, og på en eller annen merkverdig måte blei det tresleiv av det, riktig fin og rund i formene blei den også, selv om jeg vel brukte et års tid på å lage den. Siden, når jeg tenker på det, så må det ha vært vel så mye Wittersøs produkt som mitt eget, men jeg fikk «Meget» i sløyd på grunn av den sleiva. Det har jeg siden i livet brukt som alibi når den praktiske verden har gått meg imot: «Jeg fikk «meget» i sløyd i 7. klasse!» 

Mor foreslo at jeg skulle gi bort sleiva i bryllupspresang. Hun som fikk sleiva, ble skilt like etterpå, men jeg vet ikke om det var sleiva som var skyld i det.

I min skoletid, ble det også innført skoletannlege. Som alle andre velferdstiltak, ble også skoletannlegen møtt med en del motvilje og mistanke, og det var ikke alle som benyttet seg av det, men for de aller fleste hjemmene, var det mer enn kjærkomment. Men betegnelsen «skoletannlege» gir meg en støkk den dag i dag. Jeg kan se for med de avlange, gule konvoluttene med de røde datostemplene utenpå. Av og til kom de tilbake til klasseforstanderen med en bemerkning: umulig! Det fulgte en viss terror med det å bli innkalt til skoletannlegen. Det foregikk alfabetisk, og den som var foran deg, skulle gi beskjed og innkalle nestemann. Så du hadde rikelig anledning til å grue deg, dager i forveien. Når så dagen kom, var det ikke annet som opptok tankene enn døra som snart ville gå opp, og han som stod foran meg i alfabetet, ville komme inn og forkynne mitt navn. 

Han som skulle innkalle meg, hadde trukket to jeksler, og så mer ut som han kom fra slakteren enn fra tannlegen. Kjakene var delvis bedøvet, han hadde siklet blod nedover jakka. Likblek stod han i døråpningen med det gule kortet i handa og sa: «Erling Dittmann skal til tannlegen.» Jeg har fremdeles vonde tannlege-drømmer.

Hvor det biter merke i deg alt det som skjer i de første skoleårene. En dag stod en pult tom, og vi fikk høre fra en dypt beveget lærer at «nå er ikke Knut med oss lenger. Han er blitt overkjørt og drept. Hva tenker og føler tredve skolegutter i en sånn situasjon? Begrepet sorg var ukjent for oss, men vi kjente at det gjorde vondt, og når vi så lekte videre i frikvarteret, kjente vi at nå var alt annerledes. Men så gikk det liksom ikke an å snakke om det heller.

Det ble bestemt at hele klassen skulle være med i begravelsen. Vi sto oppstilt i to rader foran kapellet på den gamle kirkegården. Vi så en mor som gråt sårt, og vi så søsken som alle liknet på skolekameraten vår som nå lå i den hvite kisten. Klokkeren stanset foran oss, tok av seg de gullinnfattede brillene, så på oss og sa noe om hvor farlig det kunne være hvis man ikke passet seg i trafikken. Det lød så alminnelig midt opp i all høytiden. Så begynte de å synge en salme, som jeg trodde var laget for anledningen fordi den passet så godt for Knut og det som var skjedd med han: 

«Lykksalig, lykksalig hver sjel som har fred!
Dog ingen kjenner dagen før solen går ned. » 

Siden forstod jeg jo at det var en vanlig begravelsessalme. Når jeg en gang i mellom tar turen innom vår gamle kirkegård, stanser jeg alltid opp ved den lille barnegraven. Jeg har vært i mange begravelser siden, men ingen har festet seg som denne, den aller første, og Wildenveys ord fra «Eventyret til lille Ellen» om «angsten for den blomster-hvite kiste» blir mer enn bare poesi.
Men Slottsfjellskolen var noe helt annet om ettermiddagen. Da var det guttemusikantene som inntok skolen, og de som om formiddagen hadde stått som tente lys ved siden av knaggen i korridoren og pulten i klassen, de herjet nå i korridorene. Hvilken triumf det var for en guttepjokk å kunne stå i den ene enden av korridoren og blåse, blåse tuba så det skrallet i de gamle veggene. Fra hver sin side dukker de opp med barsk ansikt, vaktmesteren og lærer'n, og så kunne si med verdens mest troskyldige mine: «Jeg bare øvde, jeg!» Men guttemusikken og minnene som knytter seg til den, vier vi et eget kapittel.

Barneskolen i byen eller bygda blir pa en merkelig måte et slags hjem for alle som har gatt der – på godt og vondt. Det var der vi ble kjent, det var der vi hadde våre første seire, det var der vi fikk nederlagene som satt som dype merker resten av livet. Noe av det vil vi kanskje helst glemme, men skoleårene og vennene fra disse årene trekker som en magnet. Over hele landet går det som en bølge av protest mot dagens fremmedgjøring, er lengselens båt tilbake. Denne bølgen har nå også nådd oss i Tønsberg, og vedtaket om å nedlegge Slottsfjellskolen som barne-skole gir oss anledning til å finne tilbake og hegne om de røttene og den arven som fire generasjoner av tønsbergensere har del i.

Måtte lesingen, gjensynet med ansiktet og situasjoner vekke tillive de gode minnene, de som du kanskje var i ferd med å glemme.
 
Tønsbergs almueskole, før den flyttet over til Slottsfjellskolen i 1884. Bygningen var dårlig allerede da den ble tatt i bruk som skole, og ble etterhvert for liten, helsefarlig og uegnet. I dag er den besluttet revet.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *