Kilde
DEN GAMLE BY

C.BORCH-JENSSEN
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY

Klikk her for å lese forordet

FRA GREVETIDEN
Utdrag av Larviks første Tingprotokoll
Ant. Anderssens trykkeri
Larvik 1960

SMÅBØLGER

Den som aldri har gjestet Larvik, og som kanskje heller ikke har
studert byens historie utover hvad en mer eller mindre kjedelig
geografitime har villet skjenke ham, vil sikkert være utsatt for den
fristelse å forkorte lærebokens avsnitt om Larvik til følgende
ekstrakt: byen med Bøkeskogen og Badet. — Og det er ingen dårlig
karakteristikk. Det får tilgis ham om han glemmer Herregården,
jernverket, sagbrukene, beddingen, skibsfarten og — skråtobakken, at
han ikke har fått øie på det livfulle og farverike maleri, men bare
festet sig ved den skjønne og dyrebare ramme —.

Det er nok så, at vår lille by har større søsken, som overgår den både
i virksomhet og velstand og brede spor, men Bøkeskogens bladhang svaler
en vandringsmann og gyder fred i hans sinn, og Badet tar i sin favn
alle lidende, som søker helsebot i dets kilde, og gir dem trøst og håp.

Vi lar Bøkeskogen slumre ennu en stund i vårens korte drøm, og vi lar
Badet bre sine grønnende tepper ut over parkanlegget, mens vi ruller op
igjen den bortgjemte film om sommerens friluftsbad ved fjordens mange
strender.

*     *     *

Det er neppe en by i vårt land hvor der bades mer enn i Larvik.

På hver eneste knatt og strandstrimmel fra Gonslandet innover til
Kirkeodden og fra Bordhusstranda til Agnesodden lyser brune
gutteskrotter og broget badetøi fra den tidlige morgen til sene kveld.
Guttane begynner i mai — noen hardhauser ganskje ennu i april — mange
i juni, og alle bader i juli, for så å ta av mot september.

Byens 3 offentlige sjøbad: Karistranda, Hospitalsbuktens og
Langestrands (Grisebu) åpnet som regel den første juni efter behørig
kunngjørelse i avisen med takst og timeplan for kuld og kjønn, og
stadfestet åpningen ved almindelig flagging.

Det koselige gamle Strømbadet — som lå mellem de to elvene — og hvor så
mange av byens smårollinger tok de første svømmetak i første basseng,
det er ikke mere —
En viselig bystyrebeslutning har voldt at der er satt bolt og jern for
den strandpromenade og adkomstvei, og så — ja så kunde det gamle bad
ikke overleve dette, og så lukket det landgangsporten, tok ned skiltet
med det hederkronede navn, og møtte resignert tilintetgjørelsen fra
land og sjø.

Men ennu svaier en grunnpillar her og der og vidner om noget som engang var, men måtte vike.

Vi langestrandsguttær hadde egen strand, vestenfor «Grisehu». Byguttane
var henvist til stranden vestenfor vår igjen. Jentene gikk til
Jordfaldstranda eller til Tenvik, men de aldeles voksne av dem måtte ta
til takke med den steinete Effen.

Det er visst få langestrandinger av mannkjønn som ikke har gått i laua
på vår lille strand. Vi sa ikke bade, dengang. — Hvis noen sa bade,
måtte de høre hjemme på by'n, og da fikk de værsegod gå lenger vest,
til den mer skyggefulle stranda, eller så fikk de gå til bassengene på
Strømbadet. Og der måtte de betale!

Nei, vår strand var optatt av oss guttær fra Langestrand den utslagne
dag. Vi hadde jo så rundelig tid, og vi måtte i vannet alt i ett. Der
kom jo stadig nye guttær! Ja, det forekom ikke så sjelden at vi snudde
på hjemveien, når vi møtte en ny flokk, og slo følge med dem til
stranda. Og så gikk vi i laua igjen. Og det kunde bli mange ganger det!

Jeg var vel 5-6 år gammel da jeg første gang fikk lov å slå følge med
min eldre bror og hans jevnaldrende, for å gå i laua, og jeg visste så
inderlig vel hvad der ventet mig, når jeg hadde vasset en stund: Da
vilde han, da måtte han dukke mig! Det var ikke til å unngå! Han lot
mig vasse en stund, mens han selv og de store guttane gikk på hue fra
Storeodden og tok en svømmetur til Skjæret og inn igjen. Men da slo min
skjebnetime! Å, den kjølige, våte armen over skuldren og det klamme tak
om livet! Et skrik, et sus og et glitter, et gisp og — et smil, både
fra han og mig! Men nu var jeg overstridd, og nu kunde jeg plaske
uhindret og uten frykt for blidelige og velmente overfall. Ja, jeg
våget mig sannelig til Lilleodden, for å prøve å gå på hue liksom de
middelstore guttane!

Og så var det å strekke sig i den fine, varme sanden, da, eller ligge å
steke sig på alle sider bortover det rødbrune, hete fjellet.

Fra først av var kroppene hvite og skjære som spede drivhusplanter, efterhvert blev de røde og såre, siden som kanel.

Vi begynte tidlig på våren, ja så tidlig at det ikke var helt
lovmedholdig hjemmefra, men hvis torna hadde slått, og gauken hadde
galt, ja så skulde vi gå i laua, enten det var grått eller kalt. Og
dersom vi hadde våre private betenkeligheter, men alikevel hadde vært
så dumdristige å kneppe knapp, så måtte vi gå, for ikke å bli
strandslipa veggelus.

Slik drev vi på, sommeren igjennem, på den gamle strand.

Akk, den har varmet og svalet så mange! Og den har vekket apetitten på
det medbragte skjælværsbrød, som vi med våre blåvite fingre hentet frem
fra klæsbylten, og som vi nøt med klaprende tenner under påkledningen
av de 2 eller 3 sommerlige plagg.

*     *     *

Da jeg sist så Storeodden på nært hold, fra fjorden, loddet jeg en snau
favn vann der ute, og Lilleodden stod så langt inne på stranda, at den
knapt hadde tærne i vannet.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *