Internt referansenummer: 13.08.2011 – BOK
Kilde:
Sagn og halvglømte navn.
(Fortellinger om folk som satte farge på bygdemiljøet)
Reidar Blokkeskar
Tegninger: Otto Lie
Nidaros forlag 1983
Utgitt i samarbeid med Meldal Historielag
ISBN: 82-990804-2-8
Klikk her for å lese ”Forordet» med bilde av forfatter Reidar Blokkeskar.

Snarke-Pær

Snarke-Per

Snarke-Pær.
Tegnet av Otto Lie.

Snarke-Pær var gudbrandsdøl . Han var en av de mange som for rundt i bygdene for å oppholde livet. De fleste hadde et eller annet håndverk, nærmest et påskudd for ikke å bli anholdt som «svermere», eller som de senere er blitt kalt, løsgjengere.

Det var så forskjellig betegnelse på de som for etter veien. Var det en hel familie som reiste rundt og tagg og ba, vart de kalla tatere, fantfølge eller sigøynerfølge. Var det en enslig mann som for rundt i bygdene uten håndverk, vart han kalla «fusse». En som for rundt med småhandel, vart kalla «kramkar», ellers fikk de navn etter handverket sitt eller andre personlige særegenheter, enten de for rundt i bygdene som heimlause, eller de drev et handverk og var fastboende.

Det kan nevnes namn som Skomaker-Kroken, Krok-Ola, Målar-Pål, Kost-Lars, Skomfussin, Skuffelmaker ‘n, Pi Brumann, Graffen – fotograf  Brun som bodde i Lerdalen ved Ree, også kalla «Brunsin». En tusenkunstner i oppbygda vart kalla «Skinnfellmakerskreddar-målar ‘n». Det var Kløbben og ho Svart-Synnøve, Tatl-Per-Johannes, Tappen, og ho Tapp-Ain, Toill-Jo og Legda-Anders. Gesell var navnet på anleggsfolk som reiste tilfots mellom anleggene, eller arbeidet i gruvene.

Snarke-Pær hadde navnet på grunn av en spesiell snarkelyd han hadde, kanskje en slags sanktveitsdans. «Det kan nokko vera dei kalla meg Pær, når berre ikke denna stygge snarken hadde van med, – snark – », sa Pær.

Pær var hektemaker, laga «krok» og «hekto» som kvinnfolka brukte i trøyene og kjol-liva sine. Han hadde verktøyet sitt i en liten trekasse. En liten ambolt, en hammer, ei lita tang, og en liten bunt med stiv, grann, jarntråd som han laget hekter av. Om vinteren brukte han kjelke, og om sommeren ei lita handvogn.

Snarke-Pær var en snill og godlyndt kar, og i all sin fattigdom var han stolt av sitt yrke og følte seg høgt hevet over en vanlig landstryker. Han kunne skrøne og skryte noe rent forferdelig, men sa aldri et vondt ord om noen.

Når han Pær kom på en gard og fikk overnatte, så kom hele grenda om kvelden for å høre Pær fortelle historier. Og det var de store lyspunkta i Pærs liv, når han fikk sitte god og varm og mett framfor peisvarmen og være midtpunkt med sine mange historier.

Han hadde mange historier frå Kongsgården Tofte på Dovre, og om de store forholda som var der. Han fortalte om høyonna og lang-skåren på Tofte.

– «Mealders» og unge folk kom no vanligvis att, men gamle folk kom aldri att når de la ivei på den lange skårgangen,» fortalte han. «Har du aldri vært onnakar på Tofte, du Pær», var det en unggutt som spurte. «Nei, ikke dæ just. Men eg og ein annan kar sto på låva å trøska søillbrø i fjorten-dåggå før onna et år».

«Det er ikke greit å lage hekter som man mener. Eg har gått to år i hektelæra og verktøyet kosta 50 daler. (Til sammenligning kan det nevnes at ei ku kosta ca. 4 daler på den tida).

«Denna kjelken er veldig god, den går hele fjerdingen av seg sjøl når det berre halda unda».

En gang hadde oldefar vært oppi Rennebu og var på tur nedatt. Da traff han Snarke-Pær frampå Ramlo-stigningen. Det var vinterføre, og Pær hadde som vanlig kjelken med. Da det begynte å halle unna, satte Pær seg på kjelken for å «renn sæ» nedover. Da han hadde fått opp noe fart, tørna han på ei spekt «hestskit-rus» så kjelken bikka og kallen trilla kant om kant nedover veien.

Dette var så komisk at oldefar flira og lo. Men da vart Pær fornærmet, satte seg på kjelken og rente avgårde uten et ord.

Mens oldeforeldra mine var på Hove, tok Pær ofte inn der når han for forbi. En vinterdag han kom inn hadde han to frakker på, men de var så fillete at en såg igjennom begge to på sine plasser. Den ene støvelen hadde et stort hull på ene sida, og der hadde han trødd inn en halmdott. «Du er godt klædd, Pær», sa oldefar. «Ja, eg er klædd som en kar, og eg vandra som en kar, men eg frys læll. Støvlan er bra dom og, men det mangler ei skråbot på dom».

Han var fornøyd med si armod han Pær. Så satt han framfor glaset og laga hekter hele dagen. Dem tredde han på en trådstubb som ei lita hank. Et dusin på kvar, som han sia solgte på gårdene han for forbi. Men det vart bestandig en stump igjen på verkstedbenken som ho bestemor fikk for mat og husrom. «Du skal få rensk verkstedbenken, du», var de vanlige orda. Om kvelden kom naboene innom og satt framfor peisvarmen og hørte Pær fortelle sine mange historier. En gang han var i byen, traff han mange kjenninger etter eget utsagn. «Da eg gjekk etter gato, så rofte det Pær! Pær! Kven kan det vera som kjenner meg her? tenkte eg, og så glåmte eg att. Å jau, det var mange som kjente meg, og eg kjente mange. Men det skal du tru vart kalas om da’n, e fekk neppe tid te slå eld på pipo».

En sommerdag kom han inn på Holan hos han Sivert og han Gammel-Jo. Som vanlig var han Pær svært fillete. Særlig var buksene i dårlig forfatning. De hadde revnet i skrittet, så det var med nød han skjulte sine mest intime le¬gemsdeler. Underbukse var det ingen som brukte om sommeren den tida. Han satte seg på en låg krakk framfor peisen og begynte å karve i pipa. Det for en kattunge og sprang på golvet, og den vart oppmerksom på feilen med buksene hans Pær. Den retta seg opp og berørte Pærs nakne kropp med framlabben. Pær vart irritert og slo etter katta med handa. «Kyst, katte! Det er ingen leke for deg!»

Han Snarke-Pær var av de små i samfunnet, både legemlig og sosialt. Men han var stolt av sitt yrke og ville ikke ligge noen til byrde. Jeg vet ikke hvor han endte sine dager.

Kan hende vart han så skral tilslutt at han kom på legd i heimbygda si i Gud-brandsdalen. Kanskje endte han sine dager i en vegkant, alene med kjelken eller handvogna. Men også han var med og spredde lysstreif på sin veg med de mange fortellinger og skrøner som er fortalt fra slekt til slekt i hundre år. Måtte’ disse orda bære hans minne videre til kommende slekter.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *