Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Menn forteller
Innsamlingsleder:Knut Ottem
Utgitt i 1995
(Klikk her for å lese Forordet til boken)

Spennende var det også

Intervjuobjekt:    
Gudmund Eide (1928)

Intervjuer:
Anita Eidsaune

Botngård skole

Da krigen i Norge brøt ut den 9. april 1940, var Gudmund Eide bare 12 år gammel. Sammen med foreldrene og fem søsken bodde han på den samme gården som Gudmund bor på i dag, Eide. På gården bodde det også ei eller to tauser og en dreng. Det var de nødt til å ha for det var så tungvint med arbeidet da i forhold til det det er i dag. Selv om Gudmund bare var 12 år da krigen brøt ut husker han mange episoder, og han har mange minner fra krigens dager.

Hvordan opplevde du det som 12 åring at nå var det plutselig krig?

Da vi fikk vite over radioen at det var krig, forstod jeg ikke fullt ut det som hadde skjedd og hva vi kunne ha i vente. Men etterhvert fikk vi vite det.

Kan du fortelle litt om din krigshverdag?

Jeg gikk på Eide skole i Høybakken mesteparten av krigsåra, fortalte Gudmund og fortsatte. Skolene fungerte stort sett på samme måte som for. Det fans ingen busser på den tida som kunne kjøre oss til og fra skolen. Nei, det fans knapt veier, sa Gudmund og lo, bare spor etter hest og vogn. Om vinteren husker jeg at det var mye snø og dårlig brøytet,fortsatte, så da var det greit å ha ski som fremkomstmiddel. Gudmund fikk sin første syklet rundt konfirmasjonsalderen, så foruten skia, var føttene noe som ble flittig brukt. Ellers hjalp vi til mye med gårdsarbeid i fritida, særlig i slåttonna. Da var vi med hver dag.

Hester

Under krigen skrev tyskerne ut hester som folk måtte levere inn til dem. Familien på Eide ble også utsatt for å måtte levere inn hesten, noe som var en stor sorg for oss unge minnes Gudmund. Dette var det ingen råd med.

Til sko kan man bruke mye rart…

Kan du fortelle litt mer om skoene dere brukte?

Om vinteren brukte vi noe som vi kalte «såla-labba» Det var sko som vi laga sjøl, sa Gudmund ivrig. Såla-labbene var av vanlige strikka labba med vadmelstoff sydd på under og litt rundt. De var veldig fine å gå med på tørr snø, men på bløt snø gikk det ikke lenge før vi var gjennomvåte, fortalte Gudmund. På skolen var det en stor ovn som vi la såla-labbene inntil når vi kom til skolen og i friminuttene. Når det var på tide å gå hjem var de tørre, men når vi kom hjem, var de som regel våte igjen.

Fisken var redninga for mange…

Under krigen var det rikt med sild i Stjørnfjorden, noe som Gudmund er sikker på reddet mange. Det var svært mange som drev fiske under krigen, så det var ikke noe problem å få tak i fisk for de som ville kjøpe.

I 1942 og 1943 husker jeg spesielt det var mye sildefiske De fleste som fisket brukte petromakser, som lyste for å få silda til å gå på garna, og da var det nesten som en by utpå fjorden her i mørket, utbryter Gudmund. Ja, det var voldsomt. Inne på havna i Høybakken lå det så mange båter at som regel var havna full av båter.

«Hjølp, det legg ein serber gjømt i høye»

Om sommeren ble det hesjet på den gode og gammeldagse måten, og hesjinga var alle med på, både stor og liten. Siden de hadde for liten plass til alt høyet på låven, ble også naustet på Eide brukt til lagringsplass. Om våren var det å kjøre høyet opp fra naustet og inn på låven. Det var han far og søstera mi, hu Astrid, som trødde høylasset denne våren, men det ingen visste var at det lå en serber gjemt nede i høyet. Han far skulle akkurat til å sette høygaffelen i høyet da han plutselig oppdaga at det var noen som lå der. Det viste seg å være en serber. Familien på Eide visste godt at det kunne være livsfarlig å hjelpe eller gjemme flytninger. Men noe måtte vi da finne på, sa Gudmund, så vi gjemte han til kvelds. Om kvelden pakket de serberen ned i en grisekasse, og sa til dem som ikke visste noe om serberen at de skulle til galten for å parre ei purke. Istedenfor å gjøre som de hadde sagt kjørte de til Søtvika med «purka» til en mann som het Bjarne Nilsen. Det var mange serbere som tok inn hos Bjarne under krigen for Bjarne fikk flyktningene videre innover mot Rødsjø’n og mot Sverige.

Jeg visste faktisk ikke noe om denne hendinga før etter krigen, fortalte Gudmund videre. Det var fordi at dette var jo veldig farlig og det var viktig at så få som mulig visste om det.

Så dere ellers mye til flyktninger i løpet av krigen?

De fleste serberne flyktet over skogen for å unngå veier og hus mest mulig, og siden vi bor så nær sjøen, var ikke serbere noe de traff ofte. Men det var jo en og annen, og da prøvde vi å hjelpe dem så godt vi kunne. Det var blant annet en serber som kom gående etter veien ikke så langt fra oss en dag, midt på lyse dagen! Heldigvis for han var en av naboene i nærheten for han skulle til skomakeren en tur. Da han fikk se serberen skyndte han seg inn med skoene, og sparket serberen innover til Søtvika. Bare en time etter kom det tyskere etter veien, og det er ikke vanskelig å tenke hva som ville ha skjedd hvis serberen hadde fortsatt etter veien. Tyskere så vi heller ikke så mye til, fortsatte Gudmund. En må si vi var heldige sånn for det var ingen tyskere stasjonert i umiddelbar nærhet. De nærmeste var på Ørlandet og i Bjugn. Men, vi så dem og fikk da føle dem av og til.

Spennende med flymotorer…

På Eide ble de pålagt å lagre noen flymotorer for tyskerne. Tyskerne var utsatt for å bli bombet på Ørlandet, så de ville plassere flymotorene litt spredt omkring. En flymotor ble plassert i vognbua og en ble plassert borti «Midtigården». Far forlangte at det skulle settes hengelås for dørene, fortalte Gudmund, fordi hvis det kom noen og gjorde sabotasje, ville jo vi få skylda.

Men det de ikke visste, sa Gudmund lurt, var at det var ei luke ned til vognbua. Så vi ungene gikk ned og fikk sett på stasen. Ja, det var spennende for oss, og heldigvis ble vi ikke oppdaget. Av og til måtte tyskerne overhale flymotoren. Da heiste de den opp ute i gården her i et stativ, og så så de over den. Og det var nesten like spennende å se på som å snike seg ned i vognbua.

Pass, det måtte alle ha….

Alle måtte ha et pass hvor det stod hvem en var, fødselsdato osv. Etter et visst klokkeslett på kvelden fikk man ikke være ute, og hvis man ikke hadde med seg passet, kunne en komme opp i farlige situasjoner hvis en traff en tysker eller to…

En dag, fortalte Gudmund, fikk vi se mange tyskere utenfor huset. De hadde full utrustning med våpen og det hele. Mor og far var hos «Klokkar’n» på bursdag akkurat da, og vi visste at de ikke hadde med seg passa sine. Gudmund og ene søstera sykla bortover med passa, så det gikk heldigvis bra. Men vi var veldig redde akkurat da ja. Denne dagen ble to menn i omegnen arrestert og ført bort, Torleif og Sivert. Det var en tysker som hadde desertert og rømt. Han hadde blant annet stjålet forskjellige varer fra kantina på Ørlandet. Tyskeren hadde fått ligge på låven til Torleif og Sivert, Men da dette ble oppdaget av tyskere, var det ingen nåde, sa Gudmund Heldigvis skjedde dette på slutten av krigen, så de slapp ut like etter. Men det var på hengende håret at de ble sendt til Tyskland.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *