Internt referansenummer: 15.10.2010 – A
Kilde:
KRIG OG OKKUPASJON I PORSANGER
Emnehefte nr. 19
Tor Schulstad og Anstein Mikkelsen
Skoledirektøren i Finnmark
1984
(Klikk her for å lese informasjon om dette emnehefte)
(Klikk her for å lese Forordet til boken)

Spionerte på tyskerne

FESTUNG PORSANGER». ET AV TYSKERNES BEST BEFESTEDE OMRÅDER I FINNMARK. HER VAR DEN VIKTIGE BANAK FLYPLASS, HVOR FRONTEN PÅ KOLA BLE BOMBET FRA, OG HERFRA KUNNE TYSKERNE RETTE KNUSENDE BOMBETOKTER MOT MURMANSK-KONVOIENE.

20.000 TYSKERE BYGDE GJENNOM LANGE KRIGSÅR, KOMMUNEN OM TIL EN HELT UINNTAKELIG FESTNING, STILLINGSVERKER PÅ HVER HØYDE, OG HVERT NES, PIGGTRÅD, KONTROLLPOSTER OG MINEFELT.

MEN DE ALLIRETE FIKK DE NØDVENDIGE OPPLYSNINGENE. DET SØRGET ERLING PLEYM FRA LAKSELV FOR. HAN VAR VERVET ALLIERT SPION FRA 1942. DAGLIG GIKK HAN UT OG INN BLANT TYSKERNE, BÅDE I PORSANGER OG KARASJOK, HAN BLE ALDRI TATT FOR SPIONASJEN. HER ER HANS HISTORIE.

Det var krigsåret 1942. Den tyske stridsmakt holdt sitt jerngrep om store deler av Europa, men de allierte holdt fremdeles stand på flere fronter. Oppe i nord, under den russiske polarhimmel, sloss sovjetiske soldater med dårlig utstyr og lite ammunisjon mot en overlegen motstander. Livsviktige forsyninger i konvoiene til Murmansk ble senket av tyske fly og krigsskip som oprerete fra baser i Finnmark.

Det var nødvendig å få vite mer om tyskernes aktivitet her. Torstein Råby ble sendt fra England med ubåt til Tromsø. Hans oppgave var å danne ei spionasjegruppe i Vest-Finnmark.

VEGVESNETS SPIONASJEGRUPPE

Han kom direkte til Alta, der Kalle Rasmussen, som da var distriktskasserer i vegvesnet, ble vervet. Deres oppgave i Alta ble først og fremst å spionere på krigsskipet Tirpitz, som da var en alvorlig trussel mot de allierte konvoiene.

Jeg var også distriktskasserer i vegvesnet her i Porsanger, og ble spurt om å utføre nødvendige oppdrag her og i Karasjok. Jeg sa meg villig, forteller Erling Pleym, som i dag er ligningssjef og bosatt i Lakselv.

– Noen opplæring ble det ikke tid til, men jeg hadde norsk befalsutdannelse, så jeg visste litt om hvilke opplysninger som hadde verdi. Et lite fotoapparat med 48 bilder fikk jeg også, for å ta bilder på hemmelige tokt, og i tillegg skulle jeg tegne kart.

Mitt første oppdrag i Porsanger var å finne ut hvilke tyske avdelinger som var stasjonert her. Det var ganske lett, for tyskerne var nøye med å merke alle kjøretøyene sine med avdelingsmerker. Opplysningene fikk jeg sendt til Kalle Rasmussen over telefon.

Vi snakket i kode, og om tyskerne hadde lyttet, ville de trodd det var regnskap og budsjett for vegvesnet vi snakket om. Ellers hadde jeg som oppgave å finne ut hvilke høyere offiserer som var her, og tusen andre små oppdrag.

HEMMELIGE OPPLYSNINGER FRA PORSANGER

Etterhvert som spiongruppa fikk etablert seg i vestfylket, fant opplysningene lettere veien over havet til de allierte. I Alta hadde de radiosenderen, og det ble opprettet ei kurerrute over Skibotn og inn i Sverige.

Som distriktskasserer i vegvesnet dro jeg ut hver 14.dag for å betale ut lønn til arbeiderne. Da kjørte vi over hele kommunen, og ble aldri stoppet eller kontrollert, for tyskerne kjente til våre rutiner. Tvert om, tyskerne ble ofte med på turene rundt i kommunen med vegvesnets lønningskasse, forteller Erling Pleym, som den gang i 1942 var 20 år.

Kalle Rasmussen og jeg dro alltid ut på lønningsrundene samtidig, og vi møttes på Skaidi. På meg hadde jeg sorte lange lærstøvler, for de var praktiske å skjule kart nede i. Når vi møttes på Skaidi fikk jeg levert fra meg kartene, og andre opplysninger, og tyskerne fattet aldri mistanke.

På en av disse turene oppdaget jeg «Stella Rosa», en tysk ammunisjonsbåt som lå i Billefjord. Jeg fikk sendt melding, og ikke lenge etter ble den bombet og torpedert. Men det var skjelden vi fikk vite om opplysningene vi ga, virkelig nådde fram.

På kontoret hadde jeg laget et hemmelig rom bak bordkledningen på veggen. Der lagret jeg opplysninger og kartskisser. Vi var forsiktige, meget forsiktige. For å få gitt skriftlige beskjeder, hadde jeg og gruppa i Alta avtalt at de skulle sende brev til et oppdiktet navn her i Lakselv. Postmannen kjente til dette, og fikk lurt brevene over til meg. Til han hadde jeg fortalt at det var ei dame nede fra Alta som sendte meg slike glødende kjærlighetsbrev. Jeg tror ikke han fattet mistanke, han heller, forteller Erling, som var med på flere farefulle oppdrag uten å bli tatt.

Banak_Aerodrome
Dette engelske kartet over Banak Flyplass er sansynligvis utarbeidet blant annet på grunnlag av opplysninger som Erling Pleym skaffet til veie.

PA TOKT I MØRKET

Men det var Banak flyplass de allierte manglet mest opplysninger om. Hvor mange fly var det der, og hvilke deler av flyplassen burde bombes? Hvor var luftvernet? Hundrevis av spørsmål ble formdlet til kontaktmannen i Porsanger. Han måtte prøve å finne svar.

Mesteparten av det som foregikk, kunne jeg finne ut av ovenfra. Jeg var ofte på «spasertur» i fjellene ovenfor Lakselv, og der brukte jeg kikkerten flittig. En del fant jeg også ut ved å dra inn på flyplassområdet. For vegvesnet hadde grupper av arbeidere også der inne

Likevel var det deler av flyplassen jeg ikke klarte å komme til på vanlig måte. Derfor bestemte jeg meg for å dra inn der i ly av høstmørket.

– Det var mørkt og regn da jeg svømte over Lakselva helt nede ved flyplassområdet. Og i nattemørket krøp jeg langs alle stiene, forbi vaktposter, og i veggrøftene. Fant flakkbatterier, piggtrådsperringer, lagre og depoter, som var gjemt i krattskogen. Minefelt var det også nok av, og de var vanskelige å se i mørket. Men det gikk bra, og i grålysninga krøp jeg tilbake til elva, svømte over, og kom meg i sikkerhet med opplysningene. De ble dagen etter sendt den vanlige veien mot vest.

ORGANISASJONEN SPREKKER

Spionasjegruppa fikk utført oppdragene sine, men tyskerne begynte å bli mistenksomme. De forsto at noen måtte få ut opplysninger, særlig etter flere bombetokter mot Tirpitz. Og i 1944 ble Kalle Rasmussen tatt av tyskerne.

Jeg fikk nesten med det samme beskjed om at han var tatt og ført ned til Tromsø av Gestapo. Nå fikk det bære eller briste, så jeg flyktet til en liten jordbunkers syd for Lakselv, der jeg gikk i dekning. Sprakk Kalle Rasmussen under forhørene, ville både Torstein Råby og jeg bli tatt. Men vi hørt senere set som hadde skjedd i Tromsø. Han ble torturert og forhørt på det mest grusomme, men i et gitt øyeblikk klarte han å kaste seg ut av vinduet i 2. etasje. Han ble drept da han traff bakken.

TATT AV TYSKERNE

Dette reddet oss andre, som da måtte stoppe hele virksomheren, sier Pleym, som høsten 1944 flyktet sammen med flere andre oppover i Stabbursdalen. De hadde husdyra med, og bygde gamme i Njakkajåkka.

Men så slapp vi opp for får til dyra. Vi visste det var høy nede i Lombola, så jeg og Waldemar Eriksen dro nedover dit med hest. Vi fant får og overnattet i en gamme. Så fant vi ut at vi skulle dra ned til Valdak, for å se om noe var igjen etter tyskernes brenninger. På vei tilbake skjer det en misforståelse pg vi kommer bort fra hverandre. Jeg blir sittende på en elvebåt og venter på Waldemar.

Mens jeg sitter der, bryter plutselig en tysk patrulje seg gjennom skogen. Jeg får kastet pistolen ned i snøen, og forteller tyskerne at jeg er reindriftssame og på vei innover vidda med reinen. De trodde litt på den historia, men da de sjekker med troppssjefene over radio, får de beskjed om å ta meg med.

Jeg blir kjørt til Kistrand, og blir sperret inne i ei brakke der. Først trodde de jeg var lappefogden, men når den misforståelsen blir oppklart, blir jeg ført til Kjerringnes og videre til Fægfjord hvor jeg blir satt til å losse evakueringsskipet «Karl Arp». Senere kommer en bil med noen tyske feldtgendarmer, de henter meg til forhør på Skaidi. Derfra blir jeg ført til Alta, og satt inn i ei fengselscelle sammen med flere andre.

«KUTT PULSÅRA ERLING!»

Sammen med flyktningene øverst i Stabbursdalen var det også en russisk flyver og en russefange. De ble senere tatt og sendt til forhør i Alta.

– Han satt i ei celle rett ovenfor meg. Den muntre russiske flyveren, var fryktelig torturert, og jeg tror han hadde sprukket under forhørene, og at det var grunnen til at de tyske troppene kom opp i Stabbursdalen. Men forhøres, det skulle også jeg, sier Erling.

– Jeg forsto fort at tyskerne ikke mistenkte meg for annet enn å ha stukket av fra evakueringsordren. Men for å beskytte de andre koker jeg i hop ei historie. Lenge går det bra, til tyskerne plutselig får tak i kompromitterende opplysninger. Jeg er nettopp blitt ført tilbake til cella, da den tyske forhørslederen kommer stormende sammen med en norsk nazist fra Hammerfest. Han raser inn og tar strupetak på meg. Hever knyttneven og slår, men bommer og treffer nazisten. Det er noe av det siste jeg husker før jeg våkner igjen noen timer senere. Forslått, og med noen tenner mindre i kjeften.

Ved siden av cella til Erling Pleym, hadde tyskerne et kjøkken. Her jobbet en tysk desertør, som ble kjent med Erling.

– Han kom ofte med sigaretter til meg, og siden jeg kunne tysk, ble vi ganske godt kjente med hverandre etterhvert. Sent en kveld kommer han bort til celledøra og hvisker til meg at han har hørt at jeg skal skytes neste dag klokka sju. Han spør om han kan få reinskinnspesken min, siden jeg likevel ikke har bruk for den mer.

Han kommer med en kniv til meg. -Du kan jo kutte pulsåra, Erling, sier kokken til meg og begynner å lure kniven inn kikkhullet. Men kniven kiler seg fast. Kokken sliter, og jeg sliter, mens vi hører den tyske vaktpostens skritt i den lange korridoren. Kniven sitter bom fast, men like før tyskeren kommer fram klarer kokken å få røsket den ut, og han forsvinner for godt. Kniven kunne det nå være det samme med, for selvmord var det siste jeg tenkte på der i cella, sier Pleym.

RØMNINGSFORSØK

– Jeg bestemmer meg for å forsøke å rømme. Ved å stå på cellebrisken klarer jeg å bryte et hull i taket. Det kommer jeg meg igjennom og opp på hemsen. Jeg kravler i mørket og leter etter et svakt punkt i taket for å komme meg ut. Men det er nytteløst. Helt utkjørt kryper jeg tilbake til cella, for i det minste å få litt søvn før tyskerne henter meg neste morgen.

Men klokka blir både sju og åtte neste morgen uten at det skjer noe. Først utpå formiddagen kommer tyskerne. Jeg og to andre blir ført til Bukta der vi blir sperret inne i lasterommet på ei fiskeskøyte.De to hadde kommet sydfra for å kjøre for tyskerne, men hadde forelsket seg i to jenter fra Alta. De ville ikke følge med tyskerne videre, og kjørte derfor likegodt lastebilene utfor et stup.

KRØKEBÆRSLETTA FANGELEIR

I Tromsø blir de ført i land, forfrosne, men i livet. Neste oppholdssted blir Krøkebærsletta der tyskerne har en stor fangeleir. Der traff Erling Pleym flere kjente fra Porsanger.

Fra Krøkebærsletta ble Pleym sendt til Vollan ved Tronhjem og videre til Grini. – Det var nok meninga at jeg skulle til en av leirene nede i Tyskland, men krigen sluttet før det ble aktuelt. Og tyskerne fant da heller aldri ut at jeg var spion. Hadde de det, hadde ikke jeg sittet her i dag, sier Pleym.

Erling_Pleym

Erling Pleym var alliert spion under krigen, og endte til slutt i tysk fangenskap
Fotograf ukjent.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *