Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Steinkjer bombet

Intervjuobjekt:    
Anny Grønset (1924) f Sæterhaug

Intervjuer:
Anders Erlend Slupphaug

Anny Grønset var 16 år da 2. verdenskrig startet.

Hvor bodde dere da krigen starta? Fortell om hvordan dere opplevde og skjønte at krigen starta?

– Jeg var på Steinkjer hos søstera mi da krigen starta. Vi fikk høre over radioen at tyskerne hadde inntatt hovedstaden vår, Oslo. Min søster, som jeg var hos, hadde nettopp fatt en liten baby og hun hadde en liten gutt på tre år fra før. Krigsryktene gikk, og vi fikk vite at det var kommet engelske soldater som skulle hjelpe oss med å forsvare fedrelandet vårt. På en plass som het Steinkjersannan var soldatene i full beredskap. Vi fikk plutselig melding om at vi skulle evakuere. Jeg skjønte at noe var på gang. Familien dro til en gård som lå ca. 3 mil fra Steinkjer. Det var slektninger av søstera mi som eide gården. Vi var 70 mennesker i alt de dagene vi var der. Da, blant 70 mennesker på et lite gårdsbruk, gikk det opp for meg at nå var krigen igang. Det var ikke noen god følelse.

Hva var ditt første krigsminne?

– Det var da tyskerne bomba Steinkjer. Det gikk ikke mange dagene etter at vi hadde evakuert for tyske fly begynte å fly over Steinkjer og bombe. Det var fælt, virkelig fælt. Jeg vil fortelle om en episode som utspant seg da. Det var en dag jeg skulle til byen og gjøre forskjellige ærend. Da jeg kom til byen, stakk jeg innom leiligheten til min søster. Da jeg stod der og pakket veska mi, slapp tyskerne en bombe. Den traff jernbanebroen. Jeg skal si det ble fart i meg. Jeg pakket med meg alt mellom himmel og jord i en fart og var på vei ut. Da midt oppe i alt det kaoset det var fra før, smalt det. Naboens hus ble truffet og stod i brann! Jeg ble livredd! Kasta meg på sykkelen og dro hjem. Vi ble etterhvert mange mennesker som flyktet fra bomberegnet i byen. Da merket jeg at krigen og tyskerne ikke var noe å sløke med.

Bomba de hele Steinkjer?

– Ja, Steinkjer ble helt utbombet. Det ble satt opp luftskyts og engelske soldater skjøt ned tyske fly, dermed ble byen så utbomba som den ble. Dess mer motstand vi ga, dess mere bomba tyskerne.

Var det noen plasser like ved der du bodde som ble bombet?

– Ja, tyske fly bomba en gård like ved oss. Den brant helt ned med både kona og alle husdyrene hennes. Hun var fra før av blitt krigsenke. Vi registrerte det der vi bodde også. Klokka som hang i stua ramla ned. Bilder og kaffeservice også. Vi ble så redde at vi gjemte oss i ei jordgamme inne i skogen. Men, det gikk nå bra.

Kom tyskerne til gården der du bodde?

– Ja, det gjorde de. Etter ei tid kom tyskerne og skulle ha hestene og bilen deres. Svogeren min hadde heldigvis vært så forutseende at han hadde gjemt bilen og en gammel buss han hadde i et kratt og kastet jord og greiner over. Tyskerne fant ikke bussen.

Du bodde ikke i Steinkjer?

– Nei, der bodde jeg bare da krigen starta. Min faste bopel var på Haugen på Staurset i det som var Vinje kommune (nå Hemne).

Hvordan var det å komme hjem igjen?

– På en måte godt og på en annen måte vondt. Godt å se mamma og ungene igjen, vondt å se at hjemmet mitt var okkupert av tyskere. De var der ikke mange dagene og de var jo greie, men likevel, de var tyskere som hadde inntatt Norge.

Hvordan var det å komme seg til forskjellige plasser som f. eks. Vinjeøra?

– Vi måtte alltid ha med oss pass, uansett hvor vi skulle. Jeg husker en gang far til mannen min var med motorbåten til Vinjeøra for å være med i begravelsen til en kamerat som hadde omkommet. Han hadde uheldigvis glemt passet hjemme. På kaia på Vinjeøra ble alle stoppet og han måtte bli med til øverstkommanderende og fortelle hvorfor. I dag kan vi smile over det, men for dem som opplevde det var det ikke morsomt.

Hvordan var det å være ung under okkupasjonstiden?

– Det var i grunnen ikke så lett. Offentlige dansefester var forbudt, men vi lurte oss til å danse allikevel. Innom Haukvika lå en danseplatt som vi kalte «Jøssingen.» Der dansa og ståka vi i fine vår- og sommerkvelder. Men vi måtte alltid passe på at ikke tyske patruljebiler oppdaga oss. Mange ble forresten arrestert p.g.a. alle restriksjonene som ble gitt som f eks. disse dansefestene. Mange av motstandsfolka var også unge patrioter. Mange av dem igjen ble sendt til fengsel eller konsentrasjonsleirer og også kanskje tortur. En tysk offiser ble forresten sendt til østfronten og måtte kjempe i fremste rekke p.g.a. at han hadde gitt tillatelse til en dansefest for oss unge. Det var trist.

Hvordan var tyskerne mot deg og familien din?

– De oppførte seg greit. Det var jo mange slags tyskere. Noen var nazister, noen var SS¬offiserer og andre helt vanlige tyske mennesker. Det var disse vanlige tyske menneskene som var stasjonert hos oss.

Var du skikkelig redd noen ganger under krigen?

– Ja, mange ganger. Spesielt en gang. Jeg og ei venninne av meg var ute og gikk tur. Vi gikk og plukket liljekonvaller. På hjemveien traff vi et russisk fangetog. Vi kastet liljekonvaller og vinket til dem, men uheldigvis ble vi oppdaga og sendt direkte til øverstkommanderende i området. Da jeg stod inne på kontoret hans, må jeg si jeg ble redd. Vi fikk en masse spørsmål om hvorfor vi gjorde det osv. Vi slapp billig unna sa han, og vi ble satt fri.

Var det noen «slag» her i Hemne?

– Ikke noen store, men kaia på Staurset og kaia på Vinjeøra ble forsøkt bombet, riktignok uten hell. Kaia på Kyrksæterøra tror jeg ble bombet.

Hvordan opplevde du og merket at krigen var slutt?

– Jeg var på Dovre og jobbet med å hjelpe en familie. Plutselig en dag kom det noen motstandsfolk og arresterte mannen i huset. Det viste seg at han var en ganske aktiv nazist. Det var egentlig mange måter jeg merket at krigen gikk mot slutten. Tyske soldater begynte å bli redde og var svært lett å irritere. Så kom de nesten plutselig bort, og krigen var slutt. Det ble mye feiring. Jeg reiste tilbake til Staurset.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *