Internt referansenummer: 13.08.2011 – BOK
Kilde:
Sagn og halvglømte navn.
(Fortellinger om folk som satte farge på bygdemiljøet)
Reidar Blokkeskar
Tegninger: Otto Lie
Nidaros forlag 1983
Utgitt i samarbeid med Meldal Historielag
ISBN: 82-990804-2-8
Klikk her for å lese ”Forordet” med bilde av forfatter Reidar Blokkeskar.

Stor-Mikkel Jerstom

Stor-Mikkel
Stor-Mikkel som gammel mann, sammen med Arnt Reberg som var en nær slektning.
Fotograf ukjent.

Han var født på Rigstad i 1836, og døde på Jerpstad den 10/4 1909. Han Stor-Mikkel var en kjempekar som det gikk gjetord om, Stor og sterk med lange hender som nådde ned til knea. Han var nokså «skrytin» og ville gjerne fortelle om sine karstak. Endre Jerpstad skriver om «Stor-Mattis forteller» i boka Mennesker. Det er nok han Stor-Mikkel han mener på. Men det er mange flere historier enn de han Endre nemner. Jeg har nemnt et par historier i stykket om Skomakerkroken. Men her er det ei om en gong han var på martnan.

Når de var på martnan, var Sårkstadkjelleren et vanlig samlingssted. Der vanka det både øl og kjøpskål. En kveld satt det en stor svenske inni kjelleren. Han sa at den som greide å ta han på ryggtak skulle få 10 daler, men hvis mot¬parten røk, så skulle svensken få 10 daler. Det var ingen som våga å prøve. 10 daler var mye penger det den tida. Men så var det noen meldalinger som fikk tak i han Stor-Mikkel. «Dæ æ itjnå gagn ti å prøv for me», sa’n Mikkel. «Hain tæk me, å e har itj pæng å betal mæ heill». «Åss ska betal for dæ viss du ryk, du må berr’ kom no». «Dæ ha no verre rart å sjett kroppen», sa’n Mikkel, og ga seg med.

Best det var fikk han Mikkel tak på svensken, klemte han i golvet og vart liggende oppå. Det bars i hop att enda en gong, «vær å itj bær». Men svensken vart liggende under også denne gongen. Han tok opp pengboka og ville betale Mikkel. «Du må berr jøm pengain din. Detta va itj nå å hå betaling fer dæ. Men du kain nå ta ti ei skål øl fær tøstam», sa’n Mikkel. Svensken helte i øl til gagns, og disse karene vart riktig gode «bussa». De fulgtes åt hele martnan. De fikk sikkert gå i fred for andre «klåfoill» kara.

Da han Mikkel vart gammel, satt han ofte ned på Å-bu’n hos Gammel-Mauam. Han ville gjerne fortelle om karstykkene sine. Og kom det folk heim åt han, så var han meddelsom da og, han Mikkel.

«Nei, da e va ong, va dæ itjnå så stoppa. Skoill e over elva, fainn e me ei rekster å hoppa. E kjem i hau en gång e va uti Dållåm på samling. Dæ va en stor, langbent svænske så’ for på garom å preka. Å, e tøkt dæ va rart å hør ‘n. E fann e rekster å hoppa over Resa uti dalom, å gikk borti Dållån. E tykkje e sjer dinna lang kroppen da han rest se opp borti høgsete å bynda å låsså. Dæ va slikt mål ti kroppen at e kain itj sett på anna einn at lere råss tu mura». «Nei, Mikkel, du må da itj sei slikt om svenskin», sa kjerringa hans. «E ha itj sagt nå gæle om svenskin e, e sa berr at hamn va langbent å gild i snøa», sa’n Mikkel. Det var hans måte å være på. Lite vett, skrytin og stor i ordom. Men det var sagt at broren Ole, som var klokker og skoleholder i Rennebu, greide å holde han Stor-Mikkel når han vart for «baillstyrin».

På Grut var det mange engelskmenn som drev laksefisking uti elva. Det var ikke fiska stort uti fjøra den tida, så elva gikk stinn av laks. Et år hadde de med seg et lykkedyr, en hane, en riktig stor svær en, av en sort som ikke var sett i Meddala før. Denne hanen kalla de Jakob. Han var nesten folkevond, han Jakob. Etter at engelskmennene reiste heim, så vart han Jakob att. Det var meininga at de skulle hakke hodet av han og lage til steik. Men så vart det slik at han Stor-Mikkel fikk høre om denne hanen, og så møtte han Anders Grut en dag. «Kålles æ dæ, ha itj du en son åvelag te hane du, så engelsmæin ha mæ?» «Hamn Jakob, ja, dæ æ hanbruk dæ», sa han Anders og smålo. «E kainn vel itj få kjøp tå dæ dinna hanin, dæ æ berr en tufs te hane e har. Hanain på Jerstogarom banka’ n når’ om vill, å ta lika e itj . E ha ailder ligge på røgga poin nåin stol, å e ha itj villa at hanin min skoilla jort dæ heil». «Du må berr kåm Mikkel, så ska du få hanin. E ha nå tenkt å dråppå’n lell», sa Grutin.

En dag kom Mikkel med ei korg med lokk, og skulle hente han Jakob. Han fikk han Jakob inni korga og batt et hossoband over lokket. Og det var en glad og lykkelig Stor-Mikkel som gikk «tu gartona» på Grut denne dagen. De hørte kor han snakka med hanen utover hele Grutagjerdet.

Ei stund etterpå traff han Anders Grut han Stor-Mikkel og så spurte han kordan han var fornøgd med han Jakob. «Jau, ta gikk godt dæ», hikra’ n Mikkel. «No ha’n banka aill hanain på Jerstogarom, å i går banka’n bortstugguhanin så gæle at kvinnfolka i bortstuggun sto i glasa å gret».

Han Jakob gikk sikkert en sorgfri alderdom i møte hos han Stor-Mikkel og ho Ane Jerstom.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *