Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Menn forteller
Innsamlingsleder:Knut Ottem
Utgitt i 1995
(Klikk her for å lese Forordet til boken)

Storfosna under krigen

Intervjuobjekt:    
Eivind Stranden (1921)

Intervjuer:
Tove Ruud og Ane M. Jenssen

Ørland ungdomsskole

Eivind Stranden jobbet på Storfosna Gods under krigen, som lærling fra Skjetlein arbeidskole. På Godset jobbet han med forskjellige ting i fjøset, stallen, hønsehuset og grisehuset. Han harvet og sådde.

Det var 17 – 18 mann i jobb på Godset, det var en svær gård, smiler han.

Hvordan fikk du vite at Norge var i krig, og hvor var du?

9. april 1940 hadde vi på Skjetlein arbeidskole en ettårs-eksamen. Vi hadde akkurat fått utdelt arkene da vi hørte fly utenfor. Alle så ut av vinduene, og vi kunne se at hakekorset var malt på flyene. Da skjønte vi det, sier han og nikker Eksamen ble avbrutt, og alle som ville kunne melde seg som soldater. Det ville jeg, men jeg var 19 år da, og for ung. Derfor ble jeg sendt til hjemstedet mitt Storfosna, som lærling på Godset. Han tar en pause.

Vi vet at det ble bygget en festning på Storfosna under krigen, har du noe kjennskap til det?

Tyskerne kom til Storfosna umiddelbart etter krigsutbruddet, og de begynte byggingen av festningen med en gang. De hadde ca. 100 fanger til a hjelpe seg.

Hvorfor ble det bygd festning?

Hvis noen prøvde å ta tyskerne, kunne de iallfall ikke ta sjøveien. På kysten passet tyskerne på å ha kontroll. Fem svære kanoner ble det utpå Storfosna, sier han.

Hvilke land kom fangene fra?

Det var mest russere og en del serbere også, sier han ettertenksomt. De ble veldig dårlig behandlet. De hadde ikke sko, og nesten ikke klær. På vinteren var det mange som døde. Maten deres besto av nepe, kål og vann. De hadde det fælt. De ble slått av tyskerne også, sier han litt sint.

Husker du noen spesielle episoder i forhold til fangene på festningen?

Ja, hver dag hentet fangene vann nede på gården i en svær tankvogn. Jeg og noen andre ville gjeme hjelpe fangene, vi så at de hadde det vondt. En dag fikk vi sjansen. Tyskeren som fulgte fangene tok seg en tur rundt gården mens fangene ventet på at tankvogna skulle fylles opp med vann. Da trakk vi på gården med oss noen av fangene inn i stallen. På forhånd hadde vi lagt litt brød og annen mat under høyet. Vi viste fangene maten, og de kastet seg selvsagt over det. Han humrer litt og forsetter: Hver dag etter det, mens tyskerne som fulgte dem var ute av syne, stakk en av fangene inn i stallen. Ofte hadde vi stukket unna noe til dem. Han smiler De ble så takknemlige for maten.

Hva skjedde med fangene etter krigens slutt?

De ble sendt til byen i båt. Det var ikke så mange igjen forresten, det var mange som døde. Det ble en hel kirkegård av døde fanger, sier han, og tar en slurk av kaffen.

Leste du aviser under krigen?

Nei jeg kan ikke si det. Han drar på det. Det var jo bare propaganda laget av nazistene. Det var ikke mulig for oss å skrive i avisene om vi ville, nazistene kontrollerte avisene. Avisene skrev jo at tyskerne vant kamp etter kamp, noe som slett ikke var sant. Forresten, like etter krigens begynnelse, samlet tyskerne inn alle våpen og radioer på øya. Vi fikk kvittering for varene, slik at vi kunne fa dem tilbake etter at Tyskland hadde vunnet krigen. Det skjedde heldigvis aldri sier han og smiler.

Jobbet det noen nordmenn på festningen?

Ja, men ikke noen fra Fosenområdet. Det var noen østlendinger med familier som jobbet som anleggsarbeidere.

Jeg har en artig episode her: På ei eng med masse blomster hadde tyskerne «plantet» mange miner. Dette hadde de gjort for hvis fienden kom ville de komme på land akkurat der. Enga var inngjerdet. Ei kone fra Østlandet var en dag ute og gikk. Da fikk hun se noen blomster som hun ville plukke på den enga. Hun kløv over gjerdet, og gikk utover for a plukke. Enga var bevoktet, og da vakten fikk se kona, ropte han: «De e min» (Det er miner) «Det skal nå bare mangle at denne også er din,» sa kona forbauset og holdt opp blomsten. Han ler. Heldigvis gikk det bra med kona, men hvis hun hadde tråkket på en av de minene da, sier han og rister på hodet.

Hvordan opplevde du 8. mai 1945?

Vi fikk ikke vite at krigen var over før dagen etter. Vi arbeidet da vi fikk vite det. Vi ble selvsagt veldig glade, og jeg husker at vi fikk fri resten av dagen. Leiren ble oppløst, og fangene ble satt fri.

Det var fortsatt rasjoneringskort en del år etter krigen. Jeg fikk et eggeglass smør, og et med sukker for ei uke. Det var veldig lite. Det var ikke bare å slakte dyr heller. Vi måtte søke forsyningsnemda på Ørlandet om det. Ingen kunne nekte oss a dra ut på sjøen og fiske, så fisk ble det mye av, avslutter han med et smil.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *