Internt referansenummer: 13.08.2011 – BOK
Kilde:
Sagn og halvglømte navn.
(Fortellinger om folk som satte farge på bygdemiljøet)
Reidar Blokkeskar
Tegninger: Otto Lie
Nidaros forlag 1983
Utgitt i samarbeid med Meldal Historielag
ISBN: 82-990804-2-8
Klikk her for å lese ”Forordet” med bilde av forfatter Reidar Blokkeskar.

Sukkerbrød-Jørgen

Sukkerbrod-Jorgen

Sukkerbrød-Jørgen i Brustuggu laget drops som han gikk omkring og solgte.

Sukkerbrød-Jørgen var namnet han gikk under så lenge han levde i Norge. Men hans rette fosterland var Sverige, og han kom hit til landet under falskt namn. Hans rette namn var Karl Jønson.

Kva år han kom hit til lands vet jeg ikke. Jeg minnes han som liten guttunge frå omkring 1915. Men han var nok kommet lenge før den tid. Han hadde sikkert ført et hardt liv «hemma i fosterlandet». Han bar svære arr etter både brannsår og knivrisp. Det er vel temmelig sikkert en eller annen uheldig historie som var årsak for at han drog over Kjølen og kom hit til Norge.

I en gammel heim attmed Lossbrua i Meldal fikk han slå seg ned hos et kvinnfolk som het Mette Brustuggu. Ho hadde også en sønn, Sivert, som var på Meldal Sygehjem det meste av sin tid på grunn av tuberkulose. Og der, borti Brustuggu, bodde han Jørgen tett attmed skulstuggu, der jeg gikk på folkeskolen i sju år.

Han Jørgen var «sokkerbrøbakar», altså han laga drops, og greide virkelig å oppholde livet med denne gesjeften uten å ligge samfunnet til byrde. Jeg var mange ganger inne i Brustuggu og såg på denne prosessen. Til tross for sin ganske høye alder, så var han Jørgen svært renslig i denne produksjonen. Han vaska bordskiva rein, og likedan gryta han brukte til kokinga. Han tømte sukker opp i gryta sammen med litt vatn, og koka det sammen til en seig masse. Så tømte han i anisdråper og sukkerkulør, enten grønn eller rød. Han hadde ei stor jarnhylle som var innsmurt med fett nesten ut til kanten, og der vart sukkerdeigen tømt utover og jamna til. Han vaska alltid hendene og bretta opp skjorteermene når dette arbeidet stod for tur. Oppå bordskiva var det tømt en haug med grovt strøsukker. Når massen var stivna så passelig, tok han ei saks og klipte smale strimler som vart avklipt til passende drops, disse vart rulla i sukkerhaugen. Kremmerhus, eller «pikpåsså», laga han av firkantete papirbiter som han vred rundt fingeren på venstre hand. Vi fikk 11 drops for 5 øre. Og de var merkelig gode å syge på.

No var det mange som mente at dropsa hans Jørgen var ureine. Det var nemnt både tobakkssikkel og nesedråper. Dette var vel helst for at vi ungene ikke skulle kjøpe bort de ørene vi hadde. Naturligvis kunne det hende at en dråpe brun tobakksaus kunne dette nedpå et drops av rein vanvare. Men det var uhyre sjelden. Distriktslege Støren tok prøve av dropsa hans Jørgen og sendte til gransking, og resultatet var svært bra.

Men jeg minnes en gong jeg hadde tjent 5 øre i «grindpæng» og kjøpte suk-kerbrød for dem. Det var att to drops da jeg gikk heim frå skolen. Jeg tok det ene av dem og der var det tydelig tobakksmak. Jeg nemnte dette til skolekameraten min, han Mikkel. «Få kjeinn», sa han og dermed fikk han låne dropset. Vanligvis var det han Mikkel som hadde både penger og drops, men denne dagen var han blakk. Jau, han Mikkel foretok en grundig smaksprøve. Han smatta lenge og omstendelig. Knep det ene øyet sammen og såg betenkt ut i lufta med det andre. Og den endelige konklusjonen lydde på at det var tobakksmak på dropset, og den vart sterkere jo lenger inn i dropset han kom. Det er en påstand jeg tviler på den dag i dag. Men resultatet vart at han Mikkel fikk beholde dette sukkerbrødet, så tok jeg det siste sjøl, og det «småkkå» det anis tå.

Han Jørgen la stort arbeid på å markedsføre sine produkter. Om sommeren brukte han ei barnevogn som han trilla framfor seg. Oppi vogna stod to blikk-kasser fulle av drops, og en bra haug firkanta, kvite papirbiter som han laga «pikpåsså» av. Om vinteren brukte han spark. Han var den første i bygda som brukte dette kjøretøyet. Det var tre meier på denne sparken, med jarnbeslag under. Det var rimeligvis noe han hadde hatt med frå Sverige. Ordet spark var forresten ikke oppfunnet enda. Oss sa det var en kjelke med skaft på.

Han Jørgen var å finne på alle tilstelninger innen rimelig rekkevidde, slikt som fotballkamper, auksjoner og dyreskue. Om det så var en vanlig prekesøndag i Meldalkirka, så tok han Jørgen barnevogna og rusla hele mila oppover dalen og stilte seg opp under låven på Mesteigen, tett attmed kirkestallen. Når så kirkefolka kom forbi, stoppa de opp og kjøpte en strut med sukkerbrød som de smetta innpå barmen eller i trøyelomma. Om det kom på ei «host-fauk» under preika, så var et sukkerbrød godt å ty til.

Han Jørgen hørte med i bygdemiljøet. Når en satt på skolebenken og venta på «meddagstia», (langfriminuttet) så satt jeg alltid og lyttet etter fottrinn på trappa. Og fem minutter før tolv kom han Jørgen opp trappa med en tom tallerken i handa og gikk inn på kjøkkenet åt ho Mari, kona til læreren. Der fikk han fylt tallerkenen med middagsmat og rusla ut igjen. Så letta ho Mari på døra og sa: «mat», og dermed fikk vi «meddagsti». Dette hendte kvar dag i alle de år jeg gikk på skolen. «E koka gryta mi lik full e, om han Jørgen tæ en båt-tå», sa ho Mari.

«Det er många som bakar socker, men inte nogon som bakar socker som jag gjør», var Jørgens reklame for egne varer. Jørgen var en smålåten mann som ikke gjorde noen fortred. Men han var svak for brennevin. Det var sjelden han hadde råd til å kjøpe slikt sjøl, men når noen spanderte, greide han ikke å bremse. Da kunne det hende, om enn sjelden, at både han sjøl og vogna bikka ut i grøfta. «Dæ var fylla som gjorde at jag åka i grøfta ser du. Denne jædrans fylla». Han la aldri skjul på sine svakheter.

Jeg har gjort meg stor umak for om mulig å finne et fotografi av han Jørgen, men det har ikke lykkes.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *