Internt referansenummer: 25.08.2011 – BOK

Kilde:
SKUVVANVÁRRI
(Det susende fjell)
Richard Bergh
NORSK FOLKEMINNELAGS SKRIFTER 116
Universitetsforlaget 1976
OSLO – BERGEN – TROMSØ
ISBN 82-00-27128-5
Utgitt med tilskott fra Norsk Kulturråd
Klikk her for å lese ”Innledningen” til boken.

 

Svømmeopplæring i Skuvvanvárri

 

Det var ingen i Skuvvanvárri som kunne svømme, nei, ingen i hele Porsanger eller Kárášjåkka. Sverre hadde lyst til å lære. For han la merke til at dyr kunne legge på svøm, og når en ku, en hund og en rein kunne, så måtte det vel også være mulig for ham å lære å svømme?

Men hvilket dyr var nå mest menneskelignende og som han kunne lære av? Jo, frosken! Derfor fanget Sverre en frosk og bar den med seg til den lange, flate, fine sandstranda ved Fjellstuenesset. Der slapp han frosken i vannet. Og så studerte han den mens den svømte. Han la merke til at med det samme den la på svøm, kavet den med forbena. Men da den var kommet i fart, la den forbena inntil kroppen, og bare sparket med bakbena. Men Sverre forstod at å svømme på den måten ville likevel ikke et menneske klare. Han forsøkte riktignok, men hodet hans falt ned i vannet. Nei, han måtte bruke hendene hele tiden, for at hodet skulle holdes oppe.

Han passet på å holde armene slik at hodet kom høyt over vannet. Og med føttene svømte han på den måten han hadde sett frosken gjorde. Etter hvert som han ble stødigere og mindre engstelig for vannet, begynte han å bruke armene til å få fart med. Da fikk han hele brystet nedi vannet — munnen også — men han passet på å puste gjennom nesen, for han fikk bedre fart på den måten.

Men så var det frosken og bakføttene! For det skjønte Sverre fort at å spenne med en fot av gangen som frosken gjorde, det ble det ikke rare farten av. Han måtte bruke begge bena på en gang. Han skjønte jo at det var lettere for frosken å svømme — den hadde jo svømmehud mellom tærne og fikk bedre kraft i sine spenntak — derfor kunne den klare seg med å sparke med ett ben av gangen. Hadde Sverre hatt slik svømmehud — tenkte han — så kunne han også ha svømt bare med bena og hatt armene langs siden.

Og hvordan var det frosken holdt ryggen? Jo, ingen kryl på den, men bein rygg. Så gjorde Sverre det på samme måten. Og ikke slippe knærne ned, det ville bremse på farten, det også. Det var mye å passe på når en skulle lære seg å svømme!

Og Sverre øvde seg på den lange, slette sandstranda, dag ut og dag inn, ivrig og metodisk. Der på badestranda var det god grunn. Han vasset uti helt til vannet gikk opp under armene. Så svømte han innover mot land! For han tenkte som så at når en lærer seg å svømme, skal en ikke svømme langs stranda. Man skal innover mot land!

For svømmer man langsetter og ennå ikke er helt stø i svømminga, så kan det være fordypninger i bunnen som man ikke vet om. Og så plutselig når man kanskje ikke bunnen lenger. Og skvetter og blir redd. Det kan bli panikk utav det. Men så lenge en ikke er redd, er det ikke farlig. For til nød kan en svømme som en hund, og klare seg på den måten med å kave med armene. Men blir en redd, går det galt.

Så holdt Sverre på å øve seg i å svømme Han gikk ut til vannet nådde opp under armene, og svømte mot land. Til slutt følte han seg stø nok. Da gikk han helt ytterst på nesset — den nessetangen som kalles Greinernesset — der hvor Siei’disuolo ligger utenfor. Der skrår bunnen langsomt utover et stykke, men så kommer en til en bratt mare-bakke omtrent midtveis mellom nesset og holmen.

Nå vasset Sverre ut mot marebakken. Så ga han seg til å svømme. Han tok en liten sving — en halvmåne — utenfor marebakken, og så inn til stranda igjen. Og så på nytt! På nytt og på nytt! Det ble mange forsiktige halvmåner før han våget seg enda lenger ut. Men til slutt tok han og svømte en stor, rund måne utenfor marebakken, for å venne seg til den mørke fargen på vannet som viser at der er det dypt.

Men sistpå svømte han over til Siei’disuolo. Da passet han på at han ikke stirret ned i vannet, men så bare rett fram. Han kom fint over. Så satt han en stund på holmen før han svømte tilbake. Nå hadde Sverre lært seg å svømme, og han var den første i Porsanger som kunne det.

Ja, Sverre kunne svømme! Og han fortalte lillebroren Trygve det. Han tok broren med seg gjennom furuskogen bort til sandstranda og begynte å lære ham også. På den metodiske måten han selv hadde lært seg, lærte han nå Trygve å svømme.

Da teknikken omsider var i orden inne på grunna, skulle Trygve forsøke seg på dypet. Det gjaldt bare at han ikke ble redd! Derfor formante Sverre: «Nu har du teknikken i orden! Vær ikke rædd for det. Nu skal vi ta en svingom, æ og du, ut på dypet. Vi tar en halvmåne. Men du må ikke se ned! Du skal bare se ette’ vannet som vanlig — at du ikke ser at det e dypt. Og klare’ du ikke, så e æ i nærheten — det e ikke farlig. Ikke nokka farlig i det hele tadd! Det e ikke nokka som e farlig nu.»

De prøvde. Det var ingen stor halvmåne de tok, men Trygve svømte. Han svømte den halvrundingen, og de svømte den om igjen. Det ble flere og flere halvmåner de svømte, og hver gang ble halvrundingen større.

Det gikk noen dager. Så sa Sverre: «I dag skal vi svøm’ helt ut til holmen!» Med de halvmånene de hittil hadde svømt, hadde Sverre lært Trygve å se ned, så han ble vant til å være på dypet. Men nå da de skulle helt over til holmen, så sa han at han ikke skulle se ned i vannet. «For nu vet du at du kan svøm’, så det e ikke nokka nødvendig å træne dæ sjøl til det. Det e bare å se mot land, og hugge tak i steinan når du kommer fram! Og da sitt man jo der.»

Det gikk fint! De svømte ved siden av hverandre. Og så satt de på holmen en stund. Mens de satt der, formante Sverre: «Du må alltid være forsiktig. For vannet e sånn at om så kor god du e til å svøm’, så blir du mer skvetten der som andre steder. Hvis du svømme’ for eksempel ette’ et land, og du kjenne’ det e trygt, og du vet det e trygt, og hvis du plutselig skulle kjenn’ nokka som tar i foten — som kommer uforvarandes — så straks får du mer fart! Du e mer skvetten i vannet. Det kan være en ved eller sånn som e kommen rekandes, som ikke har vært der før. Ja, sånn e det, det e rart!»

De svømte tilbake til nesset. Og nå svømte guttene daglig til holmen utover sommeren. Ja, turene ble enda lengre!

En dag er lærer Nilsen på fjellstuen. Mens han spaserer en liten tur nede ved vannet, ser han plutselig noe som svømmer der ute — noe stort! Det er Sverre som har startet fra sørspissen av Siei’disuolo og mot Veinesset, eiendommen til Pikku-Jussa. Lærer Nilsen springer langs stranda og stirrer. Han vifter med hendene og roper. Det er første gang han ser et menneske som svømmer.

Da Sverre kom hjem igjen, sa Nilsen: «Nå, du kan svøm’!» «Ja, æ kan jo alltids!» «Ja,» sa Nilsen, «det hadde vært artig å kunne. Men æ e nu for gammel naturligvis.»

Fjellstueguttene ble flinke til å svømme. Om somrene var de stadig i vannet. Var de midt i Bajit Læv’dnjajáv’ri i båt, hoppet de uti, dukket under båten og klorte seg fast til kjølen. Der hang de og keik opp. Båten var som en sky over hodet. Over Bajit Lævdnjajáv’ri — fra bredd til bredd — svømte de fram og tilbake.

Så ville de ha han Lars i vannet! For Lars påstod at han kunne svømme, han også, men de visste at det kunne han naturligvis ikke. For hvem skulle han ha lært av?

De planla en fisketur hvor han skulle falle i vannet. For Lars var stadig med dem på turer, han kjente jo de beste fiskeplassene i hele området. Mest fisket de i Gutko. Der stekte de harr og laks på spidd.

Til denne turen valgte de en spesielt lett båt de hadde fått av noen tømmerhoggere fra Læv’dnja. Den var lang og meget smal.

Sverre pakket sekken. Men istedetfor mat puttet han mose i den. Det var en varm sommerdag med nordavind. Bølgene var drøye, litt vel drøye for en smal elvebåt.

De brukte å stake langs land, da gikk det fort. En stod framme og staket, og en stod bak. Når begge stod slik og staket, gled båten raskt langs sandstranda.

Sverre og Trygve var blitt enige om at når båten passerte den nord¬ligste nessespissen — Greinernesset — skulle de stake langs stranda bortover til de igjen kom under land der det var grunt. Der skulle de ha Lars i vannet, i nærheten av stranda.

Trygve står framme, og han skal miste balansen først. De passerer Greinernesset og kommer til stedet de har sett seg ut.

Der faller Trygve i vannet! Og der faller Sverre! Og der går båten rundt! De ligger alle tre og plasker, men vannet når dem ikke høyere enn til livet. Men Lars har ikke oppdaget hvor grunt det er.

Da båten gikk rundt, svømte Sverre under den, og kom opp på den andre siden. Der kunne han se ansiktet til Lars Helander.

Og der står Lars og tviholder i båten. Øynene er skarpe i hodet hans «Herregud, vi drogner!» Øynene er som syler mot Sverre. «Det går nok bra!» roper Sverre.

Ranselen og de andre sakene som var i båten, flyter i vannet. Guttene tar tak i båten, trekker den på land og tømmer vannet ut av den. Lars kommer vassende etter.

Så berger de sakene som flyter omkring. Sverre åpner ranselen og sier: «Nei, denna maten e ikke nokka tess! Det e ødelagt alt sammen. Det e bare å gå og hænt’ ny proviant. Nu kan du bare vænt’ her til æ og han Trygve kommer tilbakers.»

Lars sa ikke noe til det. Guttene staket tilbake til fjellstuen, kastet mosen og fyllte proviant i sekken. Så dro de tilbake til Lars, og fortsatte turen til Guotko. Der fisket de laks.

Men de var snille mot Lars også, ja oftest var de snille! Fra stabburet på fjellstuen lurte de kjøtt og ost og ga ham.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *