Internt referansenummer: 30.01.2011 – A
Kilde:
HÆRTA TA HÅRT – Muntre historier og historikk fra Nannestad
Samlet og redigert av Asbjørn Tunold
Utgiver: Lions Club, Nannestad 1987
Klikk her for å komme til hjemmesidene til Lions Club Nannestad
Klikk her for å lese Forordet til boken

Tekniske framskritt på to hjul

Sykkelen_1910

Sykkelen, 1910 til 20-årenes statussymbol. Det var moter i herreklær på den tid.
Fotograf er ukjent, men bildet ble utlånt til boka «Herta ta hårt» av R. Ruud.

Sykkelen, som engang var allemanns eie, holder på å bli antikvert, dessverre. Av alder er den ikke noe videre eldre enn automobilen. (Bi-cycle – egentlig to hjul). Den første sykkelen bestod av to hjul, forbundet med en plate. Framdriften foregikk ved at en sparket i veien med føttene. Så fulgte en løpemaskin med vribart forhjul, dernest kom pedaler på forhjulet som også ble forsynt med massive gummiringer. For å oppnå større fart ble forhjulet laget med en diameter på 1,5 meter. I 1876 fikk sykkelen en kjedeanordning slik at begge hjul kunne gjøres forholdsvis små, og endelig fikk begge hjul luftfylte ringer og frihjul (1895). Den eldste norskbygde sykkelen kom fra Westby i Kongsvinger i 1897.

De første virkelige syklister i Nannestad var etter hva jeg har hørt brødrene Mikal og Lars Homble. De deltok til og med i konkurranseløp. For øvrig var sykkelen statussymbol i de to første ti-år etter hundreårsskiftet. Gifteferdige jenter og gutter økte sine muligheter på ekteskapsmarkedet ved å la seg fotografere med en blank, forniklet tohjuling med stang og bagasjebrett.

Men en god tid før brødrene Homble trådte innpå arenaen med den moderne sykkel, hadde velocipeden, med et stort og et lite hjul, vist seg i vår bygd. Den første eier av et slikt vindunder var – etter hva jeg har hørt, Hermann Toftner senior.

Følgende episode illustrerer godt vår enfoldige frykt, blandet med lykkelig uskyld. Tidlig en søndagsmorgen skulle Hermann prøvekjøre sitt fartsklenodium. Det ble nok mange velt i førstningen. Det var ikke for ingenting at typen ble kalt «Veltepetter». Men til slutt fant utøveren balansen. Det gikk nok litt i sik-sak, men det gikk framover. Endelig kom han til en helling, og det bar lystelig utover, inntil han fikk øye på en skapning på andre siden av dalen – da bar det resolutt «uti naturen» nede i dompa.

Mannen han hadde sett, var en nabo som skulle i hamnehagen for å se etter ei øksin ku. Han ble forferdet da han så det merkelige vesenet som kom farende med et stort hjul under. Hva i all verden? Det lignet intet som hadde med et kristent menneske å gjøre. Heller ikke så han noen hov, men ifølge skriften kunne Hin mannen opptre i mange hånde skikkelser. Det riktig snørte seg inne i han. Han snudde resolutt hjemover. I bestyrtelsen følte han nesten ikke at beina berørte bakken. Straks han kom innpå gårdsplassen ropte han pesende: «Je har sett djevelen, han forsvant i dompa der borte».

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *