Internt referansenummer: 25.08.2011 – BOK

Kilde:
SKUVVANVÁRRI
(Det susende fjell)
Richard Bergh
NORSK FOLKEMINNELAGS SKRIFTER 116
Universitetsforlaget 1976
OSLO – BERGEN – TROMSØ
ISBN 82-00-27128-5
Utgitt med tilskott fra Norsk Kulturråd
Klikk her for å lese ”Innledningen” til boken.

 

Telegrafarbeidere i Porsanger

 

Telegrafstolpene mellom Skuvvanvårri og Vålljåksuolo var blitt gamle og gebrekkelige. Nå var mange av dem i dårlig forfatning. De måtte skiftes ut. Et arbeidslag på femogførti mann skulle skifte ut stolpene mellom Skuvvanvárri og Tanadalen.

Det var i 1919. De startet fra Skuvvanvárri og arbeidet seg lenger og lenger innover vidda. Det var jo ingen veier i indre Finnmark, så det var ikke lett å få materiell og matvarer fram. Fra Læv’dnja og opp dalen til Vuolit Læv’dnjajáv’ri kunne man kjøre med hest og vogn, for her var terrenget nokså flatt. Men videre fra Vuolit Læv’dnjajáv’ri mot Skuvvanvárri ble terrenget så vanskelig at enten måtte en gå videre til fots, eller en kunne fortsette med båt over vannet. Vogn kunne en ikke få med seg videre, for enkelte steder stupte fjellet bratt ned i vannet. Varer som skulle til arbeidslaget ble derfor fraktet med hest og vogn så langt det lot seg gjøre — altså til Vuolit Læv’dnjajáv’ri. Derfra ble varene hentet i elvebåt av Sigurd og Sverre som førte dem forbi Skuvvanvárri og helt til Ras’teluobbal på ?ævresguolba. Men lenger enn dette kunne en ikke komme med båt.

Der på moen like ved lombolaen ble det satt opp et stort telt. I det ble varene lagret. Og fra leiren til arbeiderne hentet en mann med jevne mellomrom proviant fra teltet.

Det var bare to mann i hele Porsanger som eide en vogn. Det var Erling Eriksen og Peder Johansen fra Skogende ved Læv’dnja.

Simon Peder fra Balo (Brennelv) skulle være telefonarbeider denne sommeren. Han var nitten år gammel. Og så en dag fulgte han med hestekarene fra Læv’dnja. De kom til Vuolit Læv’dnjajáv’ri, og der var Sigurd og Sverre møtt fram med elvebåt og ventet på varer. Simon Peder fulgte med dem til ?ævresguolba. Der var noen arbeidere møtt fram for å ta imot ham. Sammen med dem gikk han innover vidda til leiren.

Stolpene til arbeidet fikk de fra Alta. To mann med hest og vogn kjørte den lange veien etter stiene i dalførene mellom gaissaene. Men på en av turene gikk den ene vognen i stykker. Arbeiderne ble derfor opprådd da de ikke hadde mer enn en brukbar vogn. Det var langt tilbake til Alta — syv, åtte mil over fjellene.

Da gikk Simon Peder til bestyreren og sa at fikk han kjøring med hest skulle han hente vogn fra Læv’dnja. «Tja», sa bestyreren, «æ har hørt at det går ikke an å kjør’ langs Vuolit Lævdnjajáv’ri med hest og vogn? Ja, hvis man da ikke tar vogna i en båt! Men en vogn rommes da ikke i en elvebåt?» Og andre slags båter hadde man jo ikke der i innsjøene.

Men Simon Peder sa: «Æ skal prøv’.» Han dro tilbake til Læv’dnja etter vogn, spente hesten for, og begynte å kjøre oppover dalen mot Skuvvanvárri.

Det gikk fint helt til han kom til Vuolit Læv’dnjajáv’ri. Men derfra var det umulig å komme videre på vanlig måte. Terrenget var for ulendt. Da tok Simon Peder hjulene av vognen og bar dem over de verste plassene. Og så bar han vognen — del for del — over, til han igjen kom til en kjørbar strekning. Da satte han vognen sammen, og kjørte så videre til terrenget på ny ble uveisomt. Så bar han igjen vognen i deler videre.

Det tok lang tid på den måten! Men omsider kom han seg da til Skuvvanvárri og tok inn på fjellstuen. Stedets folk stirret storøyd på ham. Der kom jo en mann med hest og vogn fra Læv’dnja! Det var første gang det var kommet hest og vogn fra den kanten!

Simon Peder overnattet på fjellstuen. Neste morgen kjørte han videre og kom til teltet på ?ævresguolba. Sigurd og Sverre var nettopp kommet dit med en ny last som de holdt på å lagre i teltet.

Nå var det over hundre kilo kaffe der, og flesk og margarin. Simon Peder spurte fjellstuesønnene: «E det ikke nåen som stjæle’ de herran matvaran?» Der var jo bare teltet, uten lås eller vaktmann.

«Nei», sa de, «det e ikke nåen som tar». Simon Peder lastet vognen full og kjørte videre til leiren. Der stimlet telegrafarbeiderne sammen om ham. Han hadde jo klart å komme fra Læv’dnja med vogn!

Så ble det ordnet slik at Simon Peder skulle ha kjøringen med proviant mellom ?ævresguolba og leiren. Samtidig skulle han helt til fjellstuen etter post.

Ukene gikk. Simon Peder kjørte. Arbeidslaget kom lenger og lenger innover vidda. Simon Peders strekning å føre varene økte fra dag til dag.

Det gikk enda noen uker. Arbeiderne var kommet fram til Våd’devárri, to mil øst for Skuvvanvárri.

Simon Peder hadde fått medhjelper med seg etter proviant. De hadde hver sin hest og vogn. Mens de hadde båtskyss til Skuvvanvárri etter posten, hadde de hestene i beite ved teltet på ?ævresguolba.

Det var kveld da de kom tilbake til teltet. Det var nå blitt høst, og nettene var mørke. De bestemte seg derfor for å overnatte i proviantteltet. Det var jo likevel umulig å kjøre innover den kronglete stien over vidda i mørket.

De bandt hestene ute. Men så begynte det å øsregne. De tok da hestene inn i teltet, for det var stort nok. Så hadde de en hest på hver side, og sov selv i midten.

Den andre karen var fra Alta og het Henrik. Og Simon Peder sa til ham: «Du må bitte hesten godt fast i teltet.» «Ja», sa Henrik, han skulle binde den godt fast. Og så la de seg til å sove.

Om morgenen våknet Simon Peder. All posten lå strødd utover teltgolvet. Hesten til Henrik hadde kommet seg løs og hadde tatt postsekkene. Nå knasket den og tygde på
brev!

I full fart sanket Simon Peder sammen brevene. Heldigvis hadde han talt dem på forhånd. Nå telte han etter, og fant at bare ett var borte.

Men Henrik sov! Da han omsider våknet, fortalte Simon Peder ham at hesten hadde spist opp alle brevene og lønningene! Det var tyve tusen kroner i lønninger! Men de pengene hadde Simon Peder kvelden i forveien stukket under hodeputen. Og Henrik ble da heller ikke forskrekket, han skjønte at nå skøyet han Simon Peder. For så dum var vel ingen at de ikke la pengene under puten når de skulle sove.

Brevet som hesten hadde spist, var en regning fra Alta bakeri.

De lesset matvarer på vognene og kjørte av gårde. Utpå dagen kom de fram til leiren, og Simon Peder leverte posten til bestyreren. Han fortalte at alt var i orden, bortsett fra at et brev manglet.

Bestyreren spurte: «Kossen kom det brevet bort?» Simon Peder sa: «Hesten spiste det!» «Så?» var alt bestyreren sa til det, og Simon Peder forklarte heller ikke mer. Og så gikk hver til sitt.

Bestyreren het Anders Andersen og var fra Rafsbotn. Han var en troende mann. Men de andre spilte kort. Ja, kolossalt spilte de! De spilte om penger. Og det var noen som tapte alle pengene de hadde tjent.

Det var en ifra Laksefjord, Jakob het han. Da han begynte på telegrafarbeidet, hadde han allerede lagt seg opp to tusen kroner. Men før de kom til Våd’devárri, hadde han tapt alle pengene, og alt han i mellomtiden hadde tjent på arbeidet.

Da begynte han å bli litt rar, han Jakob. Og det var mange som tenkte at nå blir han tullat. Og iallfall litt tullat ble han.

Anders Andersen forsøkte å forby kortspillet. Han truet med at alle som spilte kort skulle bli sagt opp. Men de var jo langt til fjells, og det var vanskelig å skaffe nye folk dit opp. Så kortspillet fortsatte.

Så ble han Jakob så dårlig at de måtte passe på ham. Flere netter stod han opp og ville finne tau og henge seg. Men Anders Andersen satte folk til å passe på ham.

Det var en ute fra Porsanger et sted. Han het Per. Han var litt underlig, han også. Men han spilte ikke kort. Lille-Per som de kalte ham, var slik at han trodde han var bas på anlegget, og ikke Anders

Andersen. Per gikk derfor etter linjen og kontrollerte om stolpene var riktig satt opp. Han sa til arbeiderne at når de gikk på arbeidet om morgenen, skulle de konferere med ham først og ikke med Anders Andersen. For han hadde fått brev fra telegrafbestyreren om at han skulle være bas.

Da ungdommen fikk vite at Per var så dum, begynte de å snakke med ham og late som om han var sjefen.

Så gikk noen dager. Da mente Lille-Per at nå hadde han tjent nok penger. Nå kunne han reise hjem, for det var det likeste. Og så dro Per sin vei.

Det var langt ut i september. Og i slutten av måneden var det slutt på arbeidet, og de skulle fare ned til Læv’dnja.

Da begynte ungdommen å ha moro med Jakob. «Nå må du klipp’ dæ og barber’ dæ før du kommer til Læv’dnja. Der e mange pene jenta!»

Jakob ble i godt humør, og sa at det var fint. Han var ikke så gammel, var en førtiårs mann, men hadde mye grått hår.

Så sa han: «Men dæm ser æ har grått hår?» Da var det han Simon fra Kistrand som sa: «Dæm derran grå håran, dæm e lætt å få vækk.»

Så spurte han Jakob: «Kossen?» «Å, det e bare å barber’, så går dæm bort!»

Da Jakob hørte det, sa han: «Herregud, men du må begynne å barber’!» Og Simon barberte Jakob helt snau. Det fantes ikke hår igjen på hodet.

Nå hadde høsten vært fin og mild, og det var kolossalt med mygg ennå. Og myggen bet på skallen hans Jakob, så han fikk sår på hodet. Mye sår! Så ble det leven. Jakob bråket og bar seg. Men hva skulle man gjøre?

Da mente Simon at det var best å tjærebre. Og Simon tjærebredde skallen til Jakob.

Da de omsider startet mot Læv’dnja, hadde Jakob fått litt hår igjen. Men det var ikke mye. Det var så vidt det var kommet litt opp. Jakob måtte ha lue på.

I Ildskog skulle de bade. Der var sauna. De fyrte og varmet opp. Og Jakob ble med. Han hadde aldri vært i sauna før.

Det var tre, fire ungdommer som gikk dit, og hadde Jakob med seg. De lempet flere bøtter vann på badeovnen, og selv sprang de ut. Men stengte Jakob inne!

Så begynte Jakob å rope: «Slepp mæ ut! Her e frøktelig varmt!» De spurte: «E det varmar’ som i helvete?»

«Mye varmar’!» mente han Jakob.

Arbeidslaget ble sendt til Berlevåg. Det var nå toogtredve mann igjen av de opprinnelige femogførti. I Berlevåg ble de innlosjert i en stor brakke med flere rom.

Her gjorde de likedan som før — spilte kort! Både dag og natt, så fort de fikk anledning til det. Når de kom fra arbeidet, begynte de straks å spille. Og det var ikke bare arbeiderne som spilte, men også mange av de fastboende i fiskeværet. Og de sluttet ofte ikke før ved totiden om natten.

Det var sent en kveld. Klokken var mellom tolv og ett. Anders Samuelsen fra Læv’dnja kom hjem til brakken sammen med en annen av arbeiderne. Det var stilt. De andre sov. De to som kom, var sultne og gikk inn i spisesalen for å finne seg mat.

De åpner døren. Og de ser fingre — forferdelig store fingre — ta tak i overkanten av døren og åpner den. Så forsvinner fingrene. De to bryr seg ikke om det, de tror det er noen som vil drive ap med dem.

Midt i brakken går en gang fra den ene kortveggen til den andre. I hver ende går en trapp opp til soveloftet. Og spiseromsdøren er slik at når folk kommer ut av spisesalen, kommer de rett til trappen.

Da Anders og arbeidskameraten kommer ut i gangen, ser de en mann sitte under trappen. Men han mangler hode! Da blir de skremt og rømmer opp på soveloftet.

Neste morgen forteller de til de andre hva de har sett, men arbeidskameratene bare ler av dem og tror ikke på noe av det de sier.

Omsider er arbeidet i Berlevåg slutt, og alle skal reise hjem. Kofferter, sekker og kasser er pakket og ført ned til kaia. Det er lørdag, og søndag skal de fare med hurtigruten. Klokken er fem om ettermiddagen, og de har ikke annet å gjøre enn å spille kort.

Så spiller de — og spiller. Time etter time går. Etter hvert blir flere og flere lei og slutter. Til slutt er det bare Simon Peder, Mattis Giock, Smed-Hans, Jakob og Kort-Salomon igjen. Jakob har tapt alle pengene sine, så han er i dårlig humør. Han vil ikke slutte å spille før han har vunnet pengene igjen.

Klokken er blitt tolv om natten. Da hører de en mann trampe utenfor, gå inn i spisesalen og ramle og bråke der. De tror det er en nede fra vågen som kommer, og bryr seg ikke mer med det.

Om litt er det flere som tramper utenfor. Kortspillerne hører de går inn i spisesalen og ramler kolossalt der. Da begynner de å lure og undre seg: Kan dette være folk? Og ingen ser de komme ut av spisesalen igjen.

Da hører de noen komme opp trappen. Det er best å slutte spillet, mener Smed-Hans. Nei! sier Jakob. De slutter ikke! Og hvis de slutter, må de gi pengene sine til ham. De svarer at pengene gir de ikke bort!

Utenfor døren stopper skrittene, og de hører ikke mer.

Men en time senere hører de skritt igjen. Det trør hårdt, og de skjønner at det kan ikke være folk.

De sitter og lytter. Så hører de at det går til spisesalen og ramler forferdelig der. Da sier de: «Nu slutte’ vi!»
«Nei!» sier Jakob, «vi slutte’ ikke!»

De hører skrittene komme på ny opp trappen. Da legger de kortene vekk. Nå er de redde.

Men Jakob er modig. Han vil ta lampen og åpne døren og se. Men de andre tør ikke la ham gjøre det. Og de skynder seg å vekke fire troende arbeidere som ligger der og sover, for at de også skal høre. Og to av dem hører, og to ikke. Men fra klokken tre til klokken fem om natten ramler det i spisesalen.

Det er søndag morgen, og de skal fare hjem. De er rastløse og går bare og venter på hurtigruten. Nylig er det kommet en ny hårmote, som de kaller å klippe amerikansk. Håret skal være langt foran og kort på sidene.

Så spør Jakob om ikke håret hans er så langt at det kan klippes amerikansk? Jo, mener Simon fra Kistrand. «Det e langt nok for det derran. Du bare å klippe!»

Og Simon klipper Jakob. Men han snauklipper han, og lar bare en hårdott midt oppå hodet stå igjen.

Så ser Jakob seg i speilet, og ser at Simon har ødelagt håret hans igjen. Da tar sinnet Jakob. Han griper tak i Simon, og Jakob er en sterk kar! Så mye juling som Simon får nå, har han aldri fått før. De andre må til slutt gå imellom og hindre at han blir slått kav i hjel.

Det er en ynkelig Simon som sitter på hurtigruten og skal hjem til Kistrand.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *