Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Tida etter krigen

Intervjuobjekt:    
Gudrun Oddan (1912) f. Klungervik

Intervjuer:
Berit Skarild

Rosemarie Nelz («Rosie»)

Ca. ti år etter krigens slutt var det mange norske familier som tok i mot barn fra Tyskland. Gudrun og Lars Oddan m/fam. var en av dem. De tok til seg Rosie som var av tysk herkomst. Rosie var bare fire år, tynn og utmagret og med merkelapp rundt halsen, da Lars og hans datter Lise hentet henne på togstasjonen i Trondheim for å ta henne med hjem til Sundlandet i Snillfjord.

Rosie tålte ikke mat til å begynne med, alt kom bare opp igjen, og om natta tisset hun ofte i sengen. Fra Tyskland hadde hun med seg noe som skulle forestille brød – det var noe svart og hardt noe, og hun hadde bare dårlige klær. Rosie ble hos familien Oddan i ca. seks måneder.

I dette tidsrommet ble hun mye sterkere og begynte å snakke litt norsk. De ble veldig glad i Rosie, og hun i dem. Da hun forstod at tidspunktet for å reise tilbake til Tyskland nærmet seg, gjemte hun bort kofferten sin og ble veldig innesluttet. Alle naboene på Sunde var veldig snille mot Rosie og gav henne masse gaver og klær.

Den dagen hun reiste fra Sunde var hele bygda møtt opp på kaia for å ta avskjed. På den tida var det ingen vei, så de måtte ta fosenbåten inn til Trondheim. Avskjeden på togstasjonen var trist da Rosie atter en gang fikk merkelapp om halsen.

Grunnen til at mange tyske barn kom til Norge var som regel at familiene hadde dårlig mat, eller at de rett og slett var for mange i familien og hadde for lite penger til livets opphold. Det kom puljer med barn til stadighet, og mange returnerte ofte tilbake til Norge etter bare en liten tid hjemme i Tyskland.

De fleste ungene hadde oppholdstillatelse i tre måneder, men det gikk an å søke om å få være lenger. Det var på denne måten Rosie fikk være på Sunde i seks måneder før hun måtte vende hjem til Tyskland igjen.

Kjære familien Oddan

I forgårs 21.2 kom Rgsemarie vel tilbake til oss. Vi vil takke Dem hjertelig for pleien De har gitt Rosie. Også mange takk for klærne og de fine sakene som de har gitt Rosie. Tusen takk for bildene og kortene.

Rosie forteller mye om dere, hun snakker til og med noen norske ord; hun har kommet seg svært hos dere, og hun har likt seg svært godt. Var hun også snill?

Rosie, Uwe og Siegfried leker mye med dukkene og Hampemannen og apen. Hvem har laget den lille apen?

Rosie sier bestandig at det var tante, men hun vet ikke, hvilken tante. Hun forteller også at hun har fisket med onkel Lars, og at julaften var det en virkelig nisse der.

Da jeg spurte henne hvem som har svart på brevene, pekte hun på bildet. ”Onkel som studerer ved Den Tekniske Høysklen”, men vi vet ikke det riktige fornavnet hans. I hvert fall vil vi hilse ham så meget og takke mange ganger for brevene.

Vi legger ved et bilde av Rosie, et familiebilde sender vi senere. Vi må først ta ett. Uwe drar den 14/3 fra Wick ved Føhr til Kur. Var deres sønn Jens her i Berlin en gang som soldat, ansiktet forekommer oss kjent, vi var nemlig sett en U.S. soldat som ligner ham.

Hvis det var noen mulighet for at noen av dere noen gang kommer til Berlin, så ville vi glede oss svært over besøket.

Nå må jeg slutte. Vi må ennå en gang få takke, riktig, riktig hjertelig for alt de har gjort for Rosie.

Hjerterig hilsen fra Eberhard, Erika, Uwe, Siegfried og Rosmarie sender ekstra tusen hilsener til alle.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *