Kilde
SLOTTSFJELLSKOLEN – og vi som gikk der
Erling Dittmann
Klikk her for å lese ”Forordet fra 1982”
Klikk her for å lese ”Forordet fra 1999”
Opprinnelig utgitt i papirutgave av Cicero a.s. trykkeri og bokbinderi, Tønsberg, 1982.
Vev-utgave tilrettelagt av
Jarle Haugen, Lars Egeland og Kjell Ove Jahr for Høgskolen i Vestfold, 1999
Hentet fra Biblioteket ved Høgskolen i Vestfold – Digitale lokalhistoriske tekster.

Tildeles en passelig korporlig avstraffelse


Forseelser og straff for den første generasjon av Slottsfjellskole-elever
«… åsså tok'n gutten i nakken og buksebaken og hivd'n gjennom døra og ut på gangen» 
Hvem kjenner ikke igjen redselsbeskrivelsene fra skoledagene? Lærerne som hadde spesielle grep – en tok fatt i øreflippene, en annen i håret, mens en tredje sparket og slo. 
Terrormetodene for å skape disiplin i skolen er legio. Etterat skoletiden er over, har alle erfaringene med avstraffelser en tendens til å vokse, de blir store og heroiske. Man formelig soler seg i egnes og andres avstraffelser, og det som den gang det skjedde, var en stor ydmykelse og kjentes sårt langt inn i sjelen blir, bare en god historie, velegnet til å skape munterhet i selskaper. 
De enkelte lærere manes frem i minnet. De som var snille blir enda snillere, rene helgener, mens de strenge utvikler seg til uhyrer med Frankensteintrekk. Noen av dem har en tenders til å dukke frem i form av mareritt, mange, mange år etterat skoletiden er over.
 
Den onde skole-sirkelen

Selvsagt er det meste overdrivelser. Virkeligheten er helt annerledes. Og likevel — selv vi trekker det meste ifra, blir en grell sannhet stående: For ikke så rent få var tiden på folkeskolen en vond tid som kom til å sette varige, såre merker i sjelen og ble bestemmende for en utvikling i en smertefull og gal retning. 

Og det verste var (og er) at det var de elevene som savnet varme og ømhet hjemme, som også ofte møtte kulde og ofte brutalitet i skolen. Der hjemmet ikke kunne gi trygghet, der ble skolen bare et sted hvor vanskelighetene tårnet seg opp og ble enda verre. Den onde sirkel var et faktum. 

Heldig var den som hadde gode evner, for da kunne en liten gutt eller jente kompensere for alt det andre de ikke hadde med seg hjemmefra. Evnene var nøklene til en god og lykkelig skoletid, men når evnene ikke strakk til, da la straffemetodene nær, for om mulig å få dem (evnene) til å strekke seg enda lenger.
 
Den gang det var ris – og Bastøy


slottsfjellskolen_ris_001.jpgVår egen sagnomsuste Slottsfjellskole danner intet unntak når det gjelder disiplinære forseelser og straff. En egen protokoll som tar for seg disse forhold fra 1897 til 1925 forteller om en skole som var langt mer autoritær enn den vi har i dag. Korporlig avstraffelse – ris – var akseptert både av skole og hjem. Det var ansett for å være en relativt mild straff. Verre var det når Toftes Gave og Bastøy spøkte i bakgrunnen. Vergerådet kom ofte inn i bildet, og resultatet var ofte at barnet ble bortsatt. Protokollen gir også inntrykk av et langt nærmere samarbeid mellom politi og skole enn hva tilfellet er idag. 

Det var bare i de eller groveste tilfelle at det ble snakk om Bastøy eller Toftes Gave. Avstraffelsen skulle stå i forhold til «ugjerningen». Som oftest dreide det seg om bagateller, og da ble det gjensitting, advarsel eller melding hjem, men ikke så rent sjelden får eleven ris «i hjemmet», eller det ble utført på skolen i nærvær av en av de foresatte. Protokollen beretter også om at noen ble satt på «fangekost» i 30 dager. Hva som ligger i dette, er uklart. I en egen protokoll er det så angitt hvor mange slag og utført av hvem.
 
Bråk på «Frels'ra'men»

Men, den gang som i dag, er det meget langt fra skøyerstreken til den kriminelle handling. Protokollen beretter også om skøyerstrekenes lokale geografi.
At en gutt blir grepet på gaten syngende av full hals en vise hvor «lærer N. N.s navn var flettet inn», kan i beste fall tyde på et talent. At endel 5. klassinger blir straffet for å «ha smelt» i dørene på Frelsesarmeen, er straff verdig, og slett ikke å unnskylde, men forteller klart at Frelsesarmeen i Tønsberg har lidd samme skjebne som i landet forøvrig. For oss som bodde i Fjerdingen i guttedagene, og som ikke hadde noen full forståelse av det arbeid som ble utført, var det ofte ansett for alminnelig underholdning å ga på «Frels'ra'men», som vi sa. Det var bare sjelden at det kom skolen for øre. Frelsesarmeen fant seg i sin rolle.
 
Skar hull i teltduken på sirkus


«Gamle dagers» Slottsfjellskole skilte skarpt mellom piker og gutter. Det var jentebakke og det var guttebakke. Jentebakken var adskillig penere og mindre bratt enn guttebakken. Men også i skolegården gikk det gjerde mellom pikenes del av gården og guttenes, og det sier seg selv at det var fristende for guttene å irritere pikene med snøball og steinkast over gjerdet. At guttene gjennom tidene har fortsatt baglertradisjonen med å «pælme stein» fra fjellet, går også frem av protokollen. 

Hver høst gjentok så det samme seg: Epleslang. Og det er klart at det var både klanderverdig og alvorlig når 22 guttunger inntok skipsreder Wilhelmsens frukthave, eller advokat Christiansens eller kjøpmann Aarvolds. Det måtte føre til melding til hjemmet. 

Når en gutt skaffer seg gratis adgang til sirkus på Stensarmen ved å skjære hull i teltduken, er det klart at både skole og politi får beskjed. Protokollen forteller intet om hvorvidt gutten syntes forestillingen var verdt det. 

Skulking er et vedvarende skoleproblem. Tønsbergelevene var mestere i å skulke, ikke så mye i senere år, og heller ikke i så utpreget grad etterat Slotts-fjellskolen ble bygget, men i den tid almueskolen holdt til i Anders Madsens gt. og enda mer, den gang man holdt til i Vinmonopolets gård i Storgaten, var skolefravær, eller skulking, selve hovedproblemet. En rapport fra den tidens skolegang forteller at den disiplinen elevene gjorde det best i var skulking. En hel del gutter dro rett og slett til sjøs når sommeren nærmet seg, og de innfant seg ikke til undervisning for utpå høsten. Men det var, som sagt, før skolen kom inn i ordnede former.
 
Stjal matpakke på skolen

Jernbanen og havnen var spennende tilholdssteder for Tønsberg-elever før som nå. En dag utpå vinteren i 1906 kommer det melding til skolen fra politiet om at det er stjalet kål fra Eidsfoss-banens stasjon. I alt 14 gutter har forsynt seg med 2 til 3 kålhoder hver. Så viser det seg at en liten gutt i 1. klasse har fått lyst til å imponere, eller kanskje var det hjertet som løp av med ham – ihvertfall forteller han de 14 guttene at det er hans far som eier all denne kålen, og at «far har sagt at jeg kan få lov til å dele ut kål til fattige barn». 

I de årene som her er omtalt, var fattigdommen i byen til å ta og føle på. Svært ofte er det snakk om tyveri av mat, ofte matpakker som de andre elevene hadde med seg. En dag straffer foreldrene, etter skolens råd, en pike fordi hun har "stjålet kaloger på skolen, hun har dessuten skulket en dag og har utøi." Det ble ris, 6 slag ris vanket det også for de 10 guttene som i 1905 stjal syltesukker fra en varebod. Pikene dannet ingen unntagelse når det gjaldt straffeutmålingen: «Stjålet på skolen noen øre, en appelsin og – et stykke brød. Moren straffet henne med ris.»
 
Menneskets natur forandres ingenlunde

Menneskets natur forandres ingenlunde sier et gammelt ord. Men tidene forandrer seg, og dagens folkeskoleelever ville kanskje finne det mer spennende eller utfordrende å stikke av med en hest enn en bil. I 1908 tar en 12 åring "med foreldrenes lov deres hest og karjol og kjører avsted. På foranledning av politiet ble han paagrebet av lensmanden i Sande. Han var da på veien til Drammen.» Gutten var vant med hester, og sikkert en dyktig kusk. Dette visste foreldrene, men at han skulle dra til Drammen, var kan hende noe lenger enn de hadde ventet. Om fartsgrensen var brutt, forteller ikke protokollen, men han kom altså i politiets register.
 
Spanskrøret tilbake?

Dermed lukker vi vår protokoll over «Anmeldelser af klasseforstander og politi», tenker på våre egne skoledager der oppe og våre barn som gikk der – siste året. Vi er i grunnen de samme elevene i hver eneste generasjon. Noen mener alvorlig at vi bør få spanskrøret tilbake. Engelskmennene har det jo fremdeles. Og i dag er det ofte lærerne som terroriseres. Bildet er totalt forandret, hevdes det. Pendelen har slått ut den andre veien. 

Når vi minnes «den gamle skole» og sammenligner den med dagens, bør vi ta hele bildet i betraktning. Da kan det hende vi sier med en far jeg møtte: «Jeg tror mine barn har mindre vondt i maven når de går på skolen om morgenen enn det jeg og mine foreldre hadde». 
Det er da, hvis det er sant, noe å være takknemlig for! 

§ 6 i «Instruks for lærere og lærerinder ved Tønsberg folkeskole fra 1905» innbyr til en interessant sammenlikning med situasjonen i dagens skole:

§ 6
Det er enhver lærers pligt at vaage over elevernes opførsel og påse, at de utviser opmerksomhed, flid og et sommeligt forhold. Han skal ogsaa have tilsyn med at de overholder de gjældende skoleregler. Naar et barn udviser dovenskab, ulydighed eller anden slet opforsel, er læreren berettiget til, naar formaninger har vist sig frugtesløse, at anvende de sedvanlige skole-straffe, dog kan legemlig revselse kun allvendes efter samrand med og i nærvær av bestvreren klasseforstander eller medlærer. (Lov  § 65). Enhver straf der rammer hovedet eller dets organer, er forbudt. Legemlig revselse tildeles med spanskrør eller ris og i regelen ikke i klassens paasyn. Læreren er anvsvarlig for at han ikke ved afstraffelsen tilføier barnet skade paa helbred og lemmer. og at han ikke sætter hensyn til sømmelighed og velanstændighet tilside. Han bør nøie vaage over sig selv at han altid forholder sig med upartiskhed —og naar han straffer viser sindighed og aldrig bruger usømme]ige udtryk. Legemlig straf maa kke tildeles piger over 10 aar. (Lov. § 65). Ethvert tilfælde af legemlig revselse indføresres i den dertil bestemte bog. Gjensidden maa ikke anvendes, uden at der sørges for et af skolens bestyrer godkjendt tilsyn med børnene.

Ogsaa paa børnenes opforsel udenfor skolen bør læreren have sin opmerksomhed henvendt, og hvis han kommer til kundskab om nogen usømmelighed, paatale denne. Under sit arbeide med det enkelte barns vanart, ber læreren sætte sig i forbindelse med barnets klasseforstander og i tilfælde med barnets hjem. Mere graverende tilfælde ber straks anmældes for bestyreren.

Er nogen lærer ved sygdom eller anden tvingende grund hindret i at komme paa skolen, maa han ved et sikkert bud underrette bestyreren derom i betimelig tid, førend undervisningen begynder. I sygdomsforfald, der varer længere end en uge bliver lægeattest at indsende til skolebestyreren

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *