Internt referansenummer: 13.05.09 – A
Kilde:
”NÅR VI SITT’ HER OG PRATE’”
Folk i Laksefjord forteller
NORSK FOLKEMINNELAG SKRIFTER 122
Av:Richard Bergh
Oslo 1980
ISBN 82-03-10187-9
Klikk her for å lese føreordet

 

Tjærra-Abraham

Tjærra-Abraham var en god sjømann. Det hendte ikke ulykker med den karen. Men han var fæl til å drikke.

Han seilte en gang fra Skjervøy i sønnavindsrokk, han skulle til Breivik. På Kvenangen møtte de en godsbåt. Godsbåten praide dem og sa det ikke var vær på Alta. Båten kom så nær opp til dem at de måtte stryke seil. Han bød dem slep tilbake til Skjervøy. Abraham var finlender og kunne dårlig norsk. Han sa bare «Guss mæ i ræva!» Godsbåten seig unna, og Abraham satte seil igjen.

Da de kom til Alta, spurte Abraham om ikke noen av mannskapet hadde brennevin. Ja, så var det en kar som hadde en femliters kagge. Og Abraham satte spunsen for munnen og tømte kaggen. Men mens han drakk, brøt det en sjø inn i båten, så blikk-kanna fløt. Da satte Abraham i å banne om ikke sjøen hadde andre steder å bryte! Da var han allerede så full at han måtte stå på kne i akterrommet. Men han passet sine ting, og ikke en skvett med sjø kom inn i båten mer.

Ifra Breivikbotten så folk at det var en seiler på Sørøysundet. Så skjønte de at det kunne ikke være andre enn han Abraham. Og de stilte seg i fjæra for å ta imot båten. Og Abraham kjørte opp i fjæra med stående seil, og der tok de imot og satte opp båten med en gang. Da lå Abraham ennå på kne ved styrvollen og styrte — enda båten var på land. Og det første han spurte om var om de hadde brennevin.

Tjærra-Abraham brukte å fiske, om våren fór han like til finskekysten. Finsk var morsmålet hans, og han kunne russisk også. Og det han fisket for sin egen lott, kjøpte han brennevin for av russerne. Men mannskapet fikk hva de skulle ha. Og som skikk og bruk var i den tida, brukte de å rulle seil rundt råa og dra det opp i masta, så det ikke skulle være i veien.

Da de kom til Vardø, rullet de opp seilet, og inne i seilet la Abraham brennevinsankeret på førti liter. Og så hadde han en åtteliters kaffekjele, og den fyllte han også med brennevin. Den stod på ovnen da tolleren kom. Så slapp han å betale tollen.

En gang var han på tur ifra Lofoten. Full var han som vanlig. Stille og fint vær var det. Mannskapet rodde — men høvedsmannen lå altså full! En jolle lå kvelvt på storplikta, og under den lå han.

Så ble mannskapet kaffetørste. En av dem het Ola, han ga ordre om å koke kaffe. Ja, de satte kaffen over ovnen, og da den var kokt, kom Abraham fram. De andre trodde at han også ville ha seg en kaffetår. Men før noen visste av det, spente han til kaffekjelen så den veltet. Så krøp han under jollen igjen.

Så var det ikke annet å gjøre for mannskapet enn å fyre opp på nytt og koke ny kaffe. Men det samme hendte oppatt igjen da kaffen var kokt! Abraham kom krypende fram, spente til kjelen så den veltet, og la seg til å sove igjen.

Da gikk han Ola selv og kokte kaffe. Da kaffen var kokt, kom Abraham krypende fram fra jollen. Men da røk Ola i nakken på ham og hivde han framover igjen! Abraham hadde skinnjakke på seg, den bar fast i en dreggklo i ryggen. Og sånn fart hadde han at jakka klovna fra øverst til nederst. Men da firte han også av, ble god mann og drakk kaffe sammen med de andre.

Ja, han drakk mye, han Abraham. Og mest sterkere saker enn kaffe. Kona hans sa at det luktet brennevin av ryggen hans når de lå i senga.

Men til syvende og sist ble han en troende mann, han også. Han sluttet å drikke og levde mange år i troen. Og mannskap fikk han alltid, for han var flink til å fiske.

Når han sjøl fortalte de hårreisende historiene, så gråt han. Han bodde i Nord-Reisa, var nordreisvaering.

Sønnen til Tjærra-Abraham het Johan. Johan kjøpte seg en åttring. Abraham var gammel da.

Så drev de søkkenotfiske etter sei fire båter i lag. En dag var de på Råsa for å vente på seien. Da kom plutselig nordvestkulingen, og de fleste båtene tok laust. Johan mente å ta laust, han også, men nei, mente gamlingen, han Abraham, de skulle ikke ta laust enda! Og han tok juksa og begynte å fiske. Han dro ei brosme og la den i gryta. Han ventet til det var godt med varme, så stirret han ned i gryta. Ja, sa han, nå kunne de ta laust.

De dro opp varpet. Abraham stilte seg sjøl i akterrommet, og enda hadde han svullhand. Så sa han: «Snu varpet enda opp, for her blir det bruk for tau!»

Og det var sant. De måtte sejte over to hvelv, og berge mannskapene med taukveilen. De dro dem opp. Den ene båten var en av deres egne kameratbåter. Den andre hørte et annet lag til.

Noen båter hadde tatt fast bak en holme i nærheten av Rafsbotn. Men de hørte man ikke mer til. Året etter fant man likene av mannskapene på holmen.

Men han Abraham seilte inn til Bustadhamn med de tolv mennene han hadde reddet.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *