Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

To små barn og en mann på sjøen

Intervjuobjekt:    
Gunnvor Hegvik (1910) f. Amundsen

Intervjuer:
Gunn Kari Hegvik

Gunvor Hegvik var i Narvik da krigen brøt ut i 1940. Mens ektemannen Bjarne lå på sykehus med isjias, bodde hun på et pensjonat oppe i byen. Det var ikke vanskelig å vite at noe alvorlig var på gang. Vi fikk høre at flere båter var blitt torpedert på vei hit, og at alle i båtene hadde vært likt kledd. Den natta lå Gunvor med klærne på i tilfelle flyangrep.

Da hun våknet neste morgen, smalt det. Fra rommet der hun bodde, kunne hun se hele Narvik. Det var fult av soldater i byen, og omsider ble det røde naziflagget heist. Nede i bomberommene var det fullt kaos. Folk skrek og bar seg, og det var stappe fullt. Etter den opplevelsen sverget Gunvor på at hun heller ville stå på åpen mark enn å gå ned i et bomberom igjen. Uvissheten var kanskje det verste. Vi visste ikke hva som skulle skje med oss mens byen ble bombet sønder og sammen rundt oss. Det verste var allikevel da alle sjødyktige nordmenn ble bedt om å melde seg. Bjarne møtte opp med isjias og det trodde han skulle gå bra for han skulle bare arbeide i maskinen. Selv ble Gunvor smuglet ut av Narvik i en fiskebåt. Flere personer ble stuet sammen under dekk, og på dekk ble det lagt fiskegarn. Bak seg så de Narvik i en eneste lys lue, og hvor Bjarne befant seg var uvisst.

Men det viste seg at de ikke hadde noe bruk for ham på båten, så da var det bare å komme seg hjem. En båt med norske soldater ga dem skyss nedover, og sankthansaften var de hjemme på Storlia.

Flyttet fra tyskerne

I Ervika var det tyskere over alt. De kontrollerte nesten hvert veikryss. Uansett hvor man passerte, ble det krevd pass, og man risikerte å bli skutt hvis man beveget seg ut på jordene. Tyskerne ble for mange for oss, så vi restaurerte et hus i Søtvika og flyttet dit. Og det var ingen problemer med å skaffe materiale til byggingen. Folk var helt ville etter tobakk så vi som ikke røykte, brukte tobakken som betalingsmiddel. Både elektriker og byggmester ble finansiert på den måten.

Men omsider kom tyskerne etter til Søtvika. En dag kom fire offiserer kjørende med to hester. De gikk rundt huset noen ganger for å se om det var noen hjemme, men de fant ingen Inne i gangen sto Gunvor og gjemte seg i garderobeskapet. Det første hun tenkte var: «Nå kommer de og tar meg.» Bjarne hadde tidligere sagt at hvis han ikke kom hjem, så var han rømt til Sverige. Jeg hadde ikke gjort noe galt, men jeg visste at han var mellommann for frakt av radioer, og nå kom de vel for å ta meg. Til slutt begynte tyskerne å hamre på døra. De ble sluppet inn, og der dro de fram kjøkkenbordet og satte seg og noterte. De sa ingenting, og på samme måte dro de, uten å si noe.

Jeg fikk aldri vite hvorfor de var der. Tyskerne holdt til i forsamlingshuset i bygda, og om kveldene gikk de og patruljerte rundt på veiene. Folk flest var ganske redde for dem så de brukte blendingsgardiner slik at det skulle se mørkt og tomt ut, fortalte Gunvor.

Hadde dere noen kontakt med tyskerne?

– Nei, egentlig ikke. De fleste av dem oppførte seg så arrogant at vi avviste enhver form for kontakt med dem. Jeg sverget på at hvis jeg møtte en tysker etter krigen, så skulle jeg spytte på ham.

Hermetikk og sjokolade

Da krigen begynte, ble de tildelt rasjoneringskort for alle matvarer. De som hadde små barn og som ikke ammet, fikk ekstra med sukker og melk. Andre fikk bare ekstra med sukker til jul. Siden Gunvor hadde to små barn og en mann på sjøen, kunne hun ikke møte opp hver gang det var utdeling på rasjoneringskortene. Derfor holdt butikkene av varer for henne, slik at hun skufle slippe å møte opp. For å få melk måtte hun sette ut meierispann på gården hos Åse og Bjarne Nilsen, slik at meieribilen tok den med seg. Gunvor og nabokjerringa hadde melk sammen, slik at det til enhver tid var nok melk til de to familiene. Melka ble som oftest brukt til « klæppsup» om kveldene. Men mel var det verre med. Melet var dårlig og umulig å bake av. Det eneste de fikk utlevert var litt byggryn. Så det ble for det meste spist potetkake og vaffelkake. Best kornhøst i Bjugn var det på Nes. En kjenning la i all hemmelighet av litt korn til dem, og en annen på mølla malte kornet, som egentlig var forbeholdt tyskerne. Kornet ble delt opp i hvetemel, gluten og kli og dette levde de lenge på.

Kjøtt var det som var vanskeligst å få tak i. Fra båten hvor Bjarne jobbet, kunne han en sjelden gang fa tak i kvalkjøtt, og dette ble hermetisert. Kyllinger sørget for julematen et år, ved at eierne ikke visste hvor de skulle gjøre av dem. Gunvor fikk noen til å hugge hodet av dem, og slik ble det spist kokt, stekt og hermetisert kylling i lang tid framover.

Det ble også utlevert rasjoneringskort for sjokolade, men det var sjelden at den kom. Kortene hopet seg opp, så når sjokoladen kom, ble det mye å få. For å terge ungene litt, stilte Gunvor seg opp i vinduet, og viftet med sjokoladen. Og like etter sto alle barna i kjøkkenet. «Har du sjokolade?» sa de. «Nei.» «Ja, men hva var det du sto og viftet med i vinduet, da?» Og så måtte alle barna få seg en bit, for sjokolade var sjelden vare.

Moskitonett til dåpskjole

På senhøsten i 1944 ble datteren Solveig født. Jordmoren måtte skaffes bil, men det gikk greit. Maten til babyen var enkel, men næringsrik, og den bestod av melk og sukker blandet med maltekstrakt som var å få kjøpt på apoteket. Fra deres egen lille kjøkkenhage fikk Gunvor gulrøtter og kålrabi som ble silt igjennom et klede. Honning ble også blandet i noen ganger. Og ungen holdt seg frisk hele tiden.

I påsken var det barnedåp og et lite selskap for fadderne. Slakteren skulle først og fremst selge kjøttet til tyskerne, men da han fikk høre at det skulle være barnedåp, fikk hun et stort stykke kjøtt. Av det laget Gunvor «kjøtt i mørket», og resten av kjøttet ble hermetisert.

Etter at presten i bygda ble fengslet, måtte en prest fra Rissa holde gudstjenestene i Bjugn. Så det var mange som ble døpt i Hegvik kirke den dagen.

Dåpskjolen var et lite kapittel for seg selv. Det var vanskelig å skaffe stoff, men FruHegstad hadde vært i Trondheim og fatt tak i noen rester, og blant dem var det litt rød silke som ble til en liten underkjole. Moskitonett fra den tida Bjarne seilte utenriks ble bleket og vasket og sydd kjole og kyse av. Det var mange som syntes at Solveig var den fineste ungen som ble døpt i Hegvik kirke den dagen. Til dessert ble det servert riskrem laget av hirse. Det ble kalt erstatningsris. Saft og syltetøy ble laget av bær fra skogen, og fløten fra melka ble til krem på bløtkake.

Portforbud

Ordføreren i Bjugn var nazist, «men på folkets vegne», ble det sagt. Alf Amundsen, bror til Gunvor, hadde radio, og dette hadde tyskerne fatt greie på. Men ordføreren fortalte ham at tyskerne var på vei for å ta radioen, så han måtte kvitte seg med den snarest mulig. Så radioen ble lagt i ei tønne og gravd ned. Og da Alf mente at faren var over, ble den gravd opp igjen.

På Storlia, der foreldrene til Bjarne bodde, holdt tyskerne hus under hele krigen. De testet våpnene sine i skogen ovenfor huset, slik at det smalt og larmet mye. De bygde bunkere og brakker over hele Ervika, så da krigen var over, var det tydelige spor etter dem. De la ned portforbud etter mørkets frembrudd. Å ferdes ute om natten var det samme som å be om å bli fengslet.

Rik på minner

Ute på Bjugnholmen bodde Gunvors foreldre. Der brukte folk å lagre våpnene sine. Samtidig som tyskerne hadde byggeplaner på Sauberget der ute, utsatte de seg for stor fare ved å lagre våpnene. Siden holmen lå midt i fjorden, lå den også midt i skuddlinjen. De kunne ofte se skuddene når de fløy forbi. Jeg synes at jeg var midt i skuddlinja uansett hvor jeg befant meg. I Narvik gikk flyalarmen hele tiden. Og da jeg besøkte mine foreldre på holmen, ble vi beskutt fra Tarva. Da freden endelig kom i mai 45, torde ingen å feire noe særlig siden tyskerne fortsatt var i bygda. Det var naturlig å samles på kaia for å møte krigsfangene da de kom hjem.

Hvis jeg hadde fått velge, ville jeg selvsagt ha vært krigen foruten. Jeg så ingenting positivt med den, og det som irriterte meg mest, var de overlegne nazistene. Men når tidene ble trangere, vokste også omsorgen for hverandre. Mange skal ha en takk for det de gjorde, det kunne være småting, men i virkeligheten betydde det mye.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *