Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Tyskere i kirka under vielsen

Intervjuobjekt:    
Aasta Dagsvik (1907)

Intervjuer:
William Mitei Dagsvik Adsen

Aasta stod utenfor porten på Vahl og så utover leia. Da så hun en kolonne med skip som kom seglende. «Jeg ventet bare på at skipene skulle løsne skudd og begynne å skyte.» Men den gang hadde de ikke tid til å sørge, så hun dro for å gi dyra i fjøset mat. Plutselig kommer søster Klara springende. Hun roper og skriker: «Det har brotte ut krig, mamma, høre du dundre fra Agdenes.» Da hørte vi dunderet. Far til Aasta, Kristoffer, gikk rolig inn og ut, men han var tydelig svett. Han hadde tre sønner i krigen. Den eldste var adjuntant hos en offiser. Den andre var telefonvakt og kjørte mat p.g.a. at han ikke klarte å løfte våpen. Den tredje var på Lofoten sammen med en flokk folk.

Så begynte de å ringe i telefonen. De fortalte at det kjørte så mange biler nordover til Vallersund fulle av rare folk. Det var tyskere i full mundur. De hadde god fart. De ringte i telefonen for å spørre, men så ble det helt slutt på det. Nå var det ikke lov å gi noen opplysninger over telefonen.

Det var en trist dag, sukker Aasta og tar seg en kopp vann før hun begynner på igjen. De skulle ut og kjøpe mat, men de klarte ikke å spise. Sola skinte og det var godt vær, men det var dyster stemning i bygda. Da flyene begynte å fly, ble det stille i fjøset Dyrene sluttet å spise får, de stod bare og hørte duret fra flyene.

Folk hadde hest som de brukte når de skulle på butikken, og de fikk mat etter hvor mange familiemedlemmer det var. Det lønte seg å ha små barn, for da ble det mest mat. Som sagt ble det lite mat, så folk kom fra byene, blant andre noen halvsøsken. De kom og hentet mat.

Aasta giftet seg i bedehuset Betania. På veg til bryllupet fikke ikke folk lov til å klynge seg sammen når de gikk til Betania. Flyene fløy nokså nært, men de gikk for å gifte seg likevel. Det var tyskere som kom for å se på vielsen i Betania. Tyskerne oppførte seg overraskende pent, de tok av seg alt av våpen og gikk og satte seg på bakerste benk. Nå var det lite med mat, så gjestene tok med seg litt mat hver (vafler av heim-mel). Etter en stund flyttet mormor til Ratvika, mens hun bodde der møtte hun på Rinnanbanden som lette etter Venæs. Det var en mann som hadde rømt fra korpset sitt (militærtroppen). Han hadde flyktet til Stoksund.

Det var tyskere over alt på Ratvika. Aasta satt bortgjemt på kottet i en krok med sitt første barn med redsel for at tyskerne skulle komme på besøk, men tyskerne kom ikke.

Nabo Olaf Larsen ble tatt av tyskerne p.g.a. at de hadde mistanke om at han hadde radio. Olaf fikk slippe da de ikke fant noen radio. (Den var gjemt på loftet). Like før krigens slutt fikk ikke folk gå fritt som før, tyskerne holdt stadig mer vakt.

Da krigen var slutt, hadde mange vanskelig for å tro det med det samme, men krigen var slutt! Tyskerne ble sendt med fangetransport hjem igjen.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *