Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Menn forteller
Innsamlingsleder:Knut Ottem
Utgitt i 1995
(Klikk her for å lese Forordet til boken)

Tyskere i tømmerskogen

Intervjuobjekt:    
Jon J. Stornes (1920)

Intervjuer:
Marthe Stornes og Siv Hugås

Singsås skole

Jon J. Stornes, som var 20 år da krigen brøt ut, gikk på Skjetlein landbruksskole og bodde på internat da krigen startet. Etter eksamen flyttet han hjem til Singsås og resten av familien.

Tur til Trondheim

Jeg gikk første året på Skjetlein landbruksskole, og det var morgenen 9. april 1940. Jeg og flere av kameratene mine gikk ned på leserommet for å høre nyheter. Plutselig fikk vi høre at store tyske styrker hadde gått i land i Trondheim. Vi var nysgjerrige på hvordan tyskerne så ut, så derfor dro jeg og tre av mine kamerater til Trondheim den kvelden. Vi gikk til Heimdal, som ikke ligger langt unna Skjetlein. Derfra tok vi et godstog til sentrum av Trondheim. Vi løste ikke billett, men vi fikk lov til å sitte i konduktørvogna. Vi stod av godstoget på stasjonen og gikk til Lilletorget. Der gikk vi på restaurant. Vi gikk inn og satte oss og bestilte mat, for vi var veldig sultne etter turen. Plutselig kom en flokk mennesker inn døra. Det var tyskere. De hadde uniformer på, og lua var såvidt synlig der den lå under de store klaffene på skuldrene. De kastet et raskt blikk over de som satt der inne og gikk rolig ut igjen. Da vi hadde sett tyskerne på nært hold, tok vi godstoget til Heimdal igjen.

Uka etter krigsutbruddet

Vi gikk på Skjetlein ut den uka som var eksamensuka. Omkring den 10. april dro jeg og kameratene mine hjem til Singsås. Vi fulgte med på nyhetene i dagene fremover, og rykter spredde seg fort om hva som skjedde i bygda. En dag da vi hørte nyhetene, fikk vi høre at tyskerne hadde tatt flere ungdommer. Tyskerne tvang ungdommene foran seg slik at ingen tys kere skulle bli skutt av motstandsfolk. Hvis noen avfyrte et skudd, var det fare for at noen av de unge norske ble truffet. De jaget også kvinner og barn foran seg oppover Gauldalen. Mennene måtte arbeide for dem eller bli satt i fengsel.

Jeg og mine kamerater Jon, Ingmar og Oddmund dro opp på Sevilltjønnvollen for å komme unna. Vi var der i en uke. Etter en uke på setra, rente vi på ski ned igjen. Da vi kom til Hugås, var mesteparten av snøen smeltet, men det ble først bart nederst i skogen og på jordet. Derfor bar jeg skia på skuldrene helt hjem. Da jeg kom gående bak gården og under lembrua og skulle til å gå bort i stallskjulet med skia, fikk jeg sjokk. En tysk soldat sto vakt ved nabogården. Han hadde et gevær på ryggen. Jeg gikk rolig, men skjelvende bort i stallskjulet med skia og gikk nervøs inn i huset. Soldaten la såvidt merke til meg, men fortsatte å stå vakt. Jeg våget meg ikke ut igjen den kvelden. Dagen etter kom det mange tropper med offiserer som red på hester gjennom dalen. Neste dag kom det kjørende store grupper tyskere. De kjørte hester som dro noe som lignet på prærievogner. I gården vår ble det fullt med prærievogner og hester. De sto bare en meter fra hverandre. Vi kom oss såvidt frem når vi skulle i fjøset. Tyskerne plasserte hestene på fjøslemmen og i stallskjulet. De dro etter noen dager.

Skogbruket

Vi prøvde å sabotere mest mulig for at tyskerne ikke skulle fa det lett. Vi skulle drive frem ved og tømmer, men hver enkelt av oss ble pålagt å drive frem så og så mye av tyske myndigheter. En dag kom det to tyskere til gården vår, og ble pålagt å drive frem noen favner ved til dem. Jeg måtte være med, og de hadde skaffet en tolk. Vi gikk sørover i marka til vi kom til Hugås. Tyskerne spurte hvor langt det var igjen, og jeg lurte dem og sa at det var ganske langt. Vi gikk og gikk, og til slutt ble tyskerne slitne og sure, og vi snudde og dro ned igjen.

Vi var fremdeles nødt til å drive ut litt tømmer Tyskerne ville drive ut noe tømmer selv og tok sine egne hester med opp i skogen. De var ikke vant til tungt skogsarbeid. Tyskerne var nokså dumme som ikke brukte truger på hestene, og det var altfor mye snø til at de kunne gå uten.

Da tyskerne kom opp i skogen, ble det så tungt for hestene at tyskerne tok frem spader og begynte å måke vekk snøen foran hestene. De måket helt til spaden nådde ned på mosen. Dette var veldig tungvint.

En annen dag måtte jeg være med dem opp i skogen igjen. Vi brukte den samme veien som sist. Jeg satt bak på tømmerlasset. Snøkanten var nå blitt så høy at jeg såvidt så over den. Det var lett å kjøre, men lasset var så tungt at kjelken gikk i stykker. Det lå deler strødd over alt. Tyskerne ble til slutt leie av dette, og etter noen dager med flere problemer, sluttet de.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *