Internt referansenummer: 30.01.2011 – A
Kilde:
HÆRTA TA HÅRT – Muntre historier og historikk fra Nannestad
Samlet og redigert av Asbjørn Tunold
Utgiver: Lions Club, Nannestad 1987
Klikk her for å komme til hjemmesidene til Lions Club Nannestad
Klikk her for å lese Forordet til boken

Ulvegraver i Nannestad

I Bærum hadde jeg en vaktmester fra Solør. Han fortalte meg at hans bestefar fanget ulv på Holtermoen frem til ca. 1850. Ulvegravene kan påvises den dag i dag. De ble fylt igjen da ulven forsvant – for å hindre at de ble feller for husdyr. På grunn av jordarten er konturene imidlertid skarpe og lett synlige. På søppelplassen, Isi i Bærum er en ulvegrav lokalisert og restaurert. Det kostet 20.000 kroner å ta vare på dette verdifulle kulturhistoriske fortidsminne.

Ifølge Aschehougs leksikon var de eldste dyregravene ca. 2,5 meter i kvadrat med samme dybde. Yngre dyregraver er større. På Holtermoen er de samme mål som nevnt foran fordoblet, på Isi var sidene 3-4 meter. Det virker noe underlig at det skulle være nødvendig å grave ut så mange kubikkmeter masse, men ulven er en spenstig herremann og gjorde store anstrengelser for å komme fri. Midt i graven var reist en stolpe, forsynt med et løst brett på toppen der lokkedyret ble bundet fast. Straks ulven hoppet utpå brettet, veltet det. Ulven fikk således ingen sjanse til å få spenntak for å komme på fast grunn. Ulvejegerne hadde ikke råd til å la «åtet» falle i dyregraven, derfor var det festet i brettet med et kort snøre. Den vanligste lokkematen var gjess, ender eller høner, men hunder, lam eller killinger ble også brukt.

Når de skrek fortvilet i vinternatten, lokket de villdyr til seg. Hvis «åtet» ikke hadde frosset ihjel i kulda, ble det tatt hjem om morgenen, varmet opp og gitt mat, men hadde livet ebbet ut, brukte de det til menneskeføde.

Nærmest kantene var ulvestua dekket med relativt sterke kvister for å virke tillitsvekkende. De hindret også ulven fra å komme seg fri ved fortvilede hopp nedenfra. Nærmest «åtet» var det dekket med tynt ris og bar som gav lett etter for vekten av det sultne dyret som med grådig, siklende munn anet en lekkerbisken. Beste fangstiden var på barfrosten om høsten, særlig etter et lett snøfall som skjulte fellene. Men åtet ble som regel ikke satt ut – før jegerne visste at det var kommet ulveskreier til bygds.

Var ulven først falt i graven, ble det sjelden spandert kuler og krutt. Et tau og en lang staur var som regel brukbar redskap til avlivingen.

Det var forbundet med store praktiske problemer å grave en brukbar dyregrav. Den måtte for det første være på et sted som ulv kunne ventes, og jordsmonnet måtte være av en slik beskaffenhet at veggene ikke raste inn. Det måtte heller ikke samles vann i bunnen. Av lett forståelige grunner egnet tørre morener seg best. (kfr. Gåserabben).

Ulven ble bekjempet for å gardere buskapen, men selve fangsten var også økonomisk innbringende, til tross for at det tok mange ukers arbeid å grave ut ca. 100 kubikkmeter jordmasse. Det hendte dessuten ofte at store steiner eller grunnfjell gav skuffelser som satte stopp for gravingen. Skuddpremien for voksen ulv var etter forordningen av 1730 to daler for voksne dyr og halvparten for ungdyr. I 1864 ble den forhøyet til tre spd., året etter til fem. Bare skinnet var «en masse verd». Det bruktes til reisepels, muffer, fotposer, sledefester, sko og tøfler. Ulvetennene ble som regel brukt til barnerangler:

Men hva var hensikten med å la barn leke med tennene av et slikt udyr? Det ligger igjen gammel overtro til grunn. Barnet skulle ubevisst få del i ulvens styrke. Dessuten var de klar over at tennene var til stor hjelp for barnet i den tid deres egne tenner var i ferd med å bryte fram. Ulvetennene er i dag avløst av en beinring. Den romerske naturgranskeren Plinius som levde i I. hundreåret etter Kristus, er far til denne skikken for å råde bot på tannkløe. Om den er til noen hjelp, har jeg ingen forutsetning til å bedømme.

La meg slutte denne beretningen om ulv og ulvegraver med en begravelsessang over ulven etter et «manne-raid» for å fordrive den i 1840.

Ja, nå er tiden kommen at ulven den er daud,
han haver senderrevet en fireogtjuge sau.
To hunder og to bikkjer dom haver han oppspist,
e lerhud og to høgjer og rompen av en gris.

Del på sosiale medier