Internt referansenummer: 30.11.2014 – BOK
Kilde:
Bjørn og varg i Selbu og Tydal
Utgitt av Selbu og Tydal Historielag
Illustrert av Kolbjørn Lien
I kommisjon hos F. Bruns Bokhandel Forlag
Trondheim 1963
Klikk her for å lese ”Forordet”
Klikk her for linking til Selbu og Tydal Historielag

 

Ulvetider i Trøndelag

Nedskrevet av Peder Sæther

 Ulv ved Dragsetsjøen

Illustrasjon: Kolbjørn Lien.

Det var en sprengkald vintermorgen i året 1876. Just og Per Dragsten sto med hestene forspent hver sitt lass med plank, som de skulle kjøre den lange veien nordover Dragstsjøen og Heinfjorden og gjennom Mostadmark, for endelig å levere plankene ved et skipsverft nede i Hommelvik.

Dagen før var noen dragstbygger kommet på ski fra Mostadmarka, og de hadde fortalt at inne på Heinfjorden hadde de sett spor etter en veldig rusk av en ulv.

Det hadde gått tidende om denne ulven før på vinteren, og det var ikke en alminnelig norsk ulv. Det var en sibirisk ulv, som var kommet gjennom Nord-Russland, gjennom Karelen og Finnland, gjennom Sverige og over fjella hit til Norge. Disse ulvene er mye større enn ulver her i landet, og er meget farlige rovdyr. Just, som var en flink jeger, tenkte å ta rifla med, men i siste liten ombestemte han seg. Da de kom inn på Heinfjorden, var det blitt nesten fullt dagslys, og de stoppa hestene for å hvile litt. Det var rett vest for Heinfjordstuggun, et lite stykke før de kom til veien som kommer fra Amdal. Just sa at han syntes det hadde vært moro å se denne ulven, hvis den ikke hadde vært så farlig som ordet gikk. Per, som kjørte foran, snudde seg for å svare. Han ble stående en stund. Så sa han: «Du kan begynne å spekulere på’n med det samme.» Og nå fikk de se dette uhyre av en ulv komme settende i lange kut framover Otersundet og inn på veien, hvor de nettopp hadde kjørt. En av hestene hadde et lite stigsår på den ene foten, så den blødde litt. Ulven stoppet av og til og slikket nedi sporet. Og nå kom den riktig i krigshumør. Den kom helt inntil enden av lasset, og litt etter tok den til å bli nærgående mot hesten.

Just gremmet seg veldig over at han ikke hadde tatt rifla med, men han hadde ei nyslipt øks på lasset, og den fikk han tak i. Neste gang ulven kom opp på sia av hesten, slengte Just øksa av all kraft etter ulvens hode. Men ulven gjorde bare et hopp til siden og glefsa etter øksa med kjeften. Men heretter ble den litt mer forsiktig og holdt seg mer på avstand.

Da de kom innover til Småholmene, sprang ulven opp på land og forsvant oppi åsen på østsiden av Heinfjorden.

Da Per og Just kom til Hommelvik, traff de to karer fra Amdal. Det var Anders Amdal og hans bror Ola. De fortalte dem om sitt møte med storulven oppe på Heinfjorden og bad dem være forsiktige, for Amdalskarene sto ferdige og skulle kjøre heim.

Amdalskarene kjørte oppover Foldsjøen og Bonaunmarka. Det var klart måneskinn og kanskje ennå kaldere enn dagen før. Da de kom oppå Heinfjorden, så de sporene, men ulven viste seg ikke. De kjørte over Storholmen og Stordragstsjøen, og de hadde ikke langt igjen før de nådde sydenden av sjøen, Helda som det kalles, der veien går over til Amdal. Her tok de en liten hvil, og de syntes det var bra at de hadde unngått å møte ulven. Men da de skulle til å kjøre, fikk de se den. Den kom i veldig fart forbi Måsholmen, som ligger på østsiden av Dragstsjøen, rett ut for Akadalen, der kvernveien gikk i disse tider. Amdalskarene hadde to svære, eple-grå hingster, som var navnspurt for sin villskap og hurtighet. De ga hestene et kraftig rapp av sveipene, og nå ble det fart. Men de hadde ikke kjørt langt før de hadde udyret helt innpå bakerste sleden. De holdt samme fart helt til de kjørte inn på gårdsplassen på Frampåjari Amdal. Ulven ble stående litt da den kom nær husene. Så ruslet den langsmed stua og oppå taket på utkjelleren, og der satte den seg. Karene ropte inn at de ikke måtte slippe ut hunden.

Da de hadde satt hestene på stallen og skulle gå inn, tok Anders en lang, kvass kornstaur, og den sendte han med veldig fart opp på taket der ulven satt. Men han traff ikke, og ulven satt like rolig som før. Med det samme de skulle gå inn, fikk de høre en hund gjø. Det var hunden på gården Hammer, som ligger på sørsida av Selbusjøen. Det var sterk is på sjøen, og nå var ulven ikke sen. I lange kut satte den i vei nedover mot sjøen. En liten stund senere hørte de et iltert gaul fra hunden, og så ble det stilt.

Dagen etter fant mannen på Hammer igjen rompa og noen skinnfiller nede på jordet. Det var alt som var igjen av hunden.

I løpet av en ukes tid var ulven framme på. to forskjellige gårder oppe i Vikvarvet. Og begge steder rev den i hjel og åt opp hunden.

Sist var den framme på en gård oppe i Flora, og der tok den også hunden.

Nå satte den over Nea. Noen florbygger som kjørte høy fra fjellslåtten, så sporene etter den.

De gikk østover mot Fongen.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *