Internt referansenummer: 30.01.2011 – A
Kilde:
HÆRTA TA HÅRT – Muntre historier og historikk fra Nannestad
Samlet og redigert av Asbjørn Tunold
Utgiver: Lions Club, Nannestad 1987
Klikk her for å komme til hjemmesidene til Lions Club Nannestad
Klikk her for å lese Forordet til boken

Umyndiges makt

I gamle dager var det ofte stor fattigdom, fortalte Hans Rustad. Mange hadde det så elendig at de så seg nødt til noe så nedverdigende som å tigge. Det var virkelig ydmykende for mennesker som satte sin ære i å greie seg selv. Men livet er kjært, samme hvor usselt det er.

De fleste omvandrende tiggere ble stort sett godt mottatt. Folk kjente dem og forsto deres situasjon.

Tiggerne måtte være totalt undermålere om de ikke etter hvert lærte en viss teknikk for å markedsføre sine elementære behov. Ikke få av dem hadde i tillegg ervervet seg en dyp livsvisdom midt i sin elendighet. De personifiserte seg med sin herre og mester i Det hellige land. Deres talemåter var ikke tillært. Det de sa, kom fra hjertedypet, og merket de at noen manglet forståelse for disse som alltid stanset i kjøkkenkroken, kunne de si profetiske sannheter, for det går nemlig et nemesis gjennom livet. Det bekrefter nedenstående.

En dag korn en av disse aller fattigste, krøpling var han også, til en av disse som hadde rikelig av alle materielle goder. Han traff husets herre ute på gårdsplassen. Ydmyk og med bøyet hode sa han sin vane tro: «Takk for det jeg skal få av din kone». Mannen ble rasende, løste elghunden og jagde den haltende og hinkende ut porten. Han torde ikke en gang hente knortekjeppen som han mistet i beflippelsen.

40 meter fra huset stanste han, vendte seg mot bygningen — og idet han satte det friske benet fast i bakken «messet» han med bedrøvet stemme:

– Herre, jeg ønsker det ikke, men jeg vet at om noen år skal intet bli tilbake på dette sted. Hver tøddel vil brenne ned.

Frustrert og lei seg og enda mer lut, vendte han mot nord og vandret videre.

Få år senere måtte en like bøyd mann erindre tiggerens utsagn. Hus, dyr og avling endte i en gloende ildmørje.

Dette var Hans Rustad alvorlige beretning. Som den fine mann han var, fortalte han ikke om tid eller sted for begivenheten.

«Det är synd om människorna». Verden er ikke bare god.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *