Internt referansenummer: 30.01.2011 – A
Kilde:
HÆRTA TA HÅRT – Muntre historier og historikk fra Nannestad
Samlet og redigert av Asbjørn Tunold
Utgiver: Lions Club, Nannestad 1987
Klikk her for å komme til hjemmesidene til Lions Club Nannestad
Klikk her for å lese Forordet til boken

Vardåsen og krigen i 1716

Selv om de gamle varder i dag hører hjemme i minnenes verden, var de til langt inni forrige århundre det eneste kommunikasjonsmiddel som varslet fientlig angrep. 11716, da Karl den 12. ville ta Norge som erstatning for nedelaget ved Poltava, ble vardene tent. Den 26. og 27. mars så romerikinger og hadelendinger med gru den osende tyrivarmen lyse opp vinternatten fra de høyeste vardetoppene. Det må ha vært en uhyggesnatt – især for Hakadalsgrendene. Røyken fra svenske leirbål på Kirkeby blandet seg med den blåsure røyken fra masovnene på Hakedalsverk.

Tyriveten på Varingkollen flammet rød og osende opp mot den stjerneklare marshimmelen. På alle de vardesteder gjennom Hakadal og Hadelandsbygdene, fra Bislingen, Brandbu og Høykorset lyste baunene. De gav motlys fra Heksebergfjellet, Røverkollen, Holterkollen og Vardåsen i Nannestad. At uhyggen spredte seg i bygda vår, var en selvfølge.

Svenskene rykket, som vi kjenner til fremover Hadelandsbygdene – etter å ha inntatt Christiania uten å ha erobret festningen. Men nordmennene bet igjen. På et sted stanset 60 franktirører 600 svensker i flere timer, og vi kjenner alle begivenhetene fra Norderhov med Anna Colbjørnsdatter som skapte nederlag for svenskene. I samfulle tre netter lyste vardene, og beretningene om nordmenns mot og tapperhet spredte seg på begge sider av Rome-riksåsene.

Det gikk sagn ikke bare om mot, men også storsinn, til og med fra fiendens side. Karl den 12. gav f.eks. to franktirører hver sin dukat istedenfor dødsdom og roste dem for tapperhet. Sikkert en klok handling i fiendeland. Karl den 12. var klar over at viljen til innsats fra hans grenaderer var sviktende. De mange år i felten hadde tæret på kampmoralen, noe Svenskehøla på grensen mellom Holter og Gjerdrum allmenning kan fortelle sin «tause beretning» om.

Noen krigstrette svenske grenaderer hadde, ifølge fortellinger som ennå lever på folkemunne, rømt fra sitt kompani ved armeens omgående knipetangsbevegelse gjennom Nittedal. Avdelingen de tilhørte ble oppsplittet av franktirører, og i frykt og fortvilelse søkte de tilflukt i de mørke Romeriksåsene – vel vitende om at de som dessertører var dødsdømt av sine egne og uglesett av innbyggerne i fiendeland. «Svensk» var nærmest å betrakte som banneord i Norge under Den store nordiske krig.

I denne håpløse situasjon måtte de forsøke å overleve som skoggangmenn inntil hatet mellom naboer hadde lagt seg. De fant omsider ly i en hule som ettertiden har gitt navnet Svenskehøla, men i kampen mot elementene måtte de til slutt melde pass. Det gikk tålelig bra så lenge utetemperaturen var på deres side. Men kuler og krutt ble etter hvert mangelvare. Heller ikke eide de materialer til fangstredskaper, og tilnærmelse til fastboende viste seg som ventet umulig. De ble bare jaget som farlig vilt. Meterdyp snø og sviende nordavind gjorde dem derfor til et lett bytte for elementene. De savnet sårt sine kjære. Men deres liv var forbrudt. Bare i feberhet drømmesøvn kunne de korrespondere med sine nærmeste -inntil den siste store freden viste barmhjertighet og befridde dem for alle lidelser. Tråsøkne, hylende ulveskreier møtte ikke lenger motstand. De forfrosne, utmatta kroppene ble ubønnhørlig føde for varg og ravn i fremmed land. Det var feighetens bitre lønn. Det er funn fra Svenskehøla som bekrefter dette dystre drama fra Karl den 12. felttog i 1716.

Hvor lenge ofrene livberget seg i denne hulen, kan ingen fortelle. Vi kan neppe i vår villeste fantasi ane hva disse forpinte sjelene gjennomlevde av sult, frost, forakt og trolig anger. Selv en ubarmhjertig kule fra fiendehånd var sikkert bedre enn dette helvetet.

Alle er vi i dag enige om at krig er menneskehetens svøpe. Den reiser murer der vi skulle bygge broer mellom landene. Det er likevel ikke vanskelig å forstå at baunene på vardetoppene tente alle gode nordmenns hjerter til kamp for fedrelandet, til tross for sitt illevarslende budskap. De sotrøde flammene sendte en manende appell til hus og hytte i det ganske land og minnet om at frihet ikke er en selvfølge. Uten vilje til forsvar ble vi fort trellebundne av fremmede makter. I prinsippet er det forskjell på forvars- og angrepskrig.

Fremdeles skuer vardene utover byer og bygder, blånende åser og mørke skoger. De minner oss om vår sagaarv utover tid og sted. Vi søker toppene i dag som utfluktsteder for å styrke kropp og sjel. Selv har jeg mer enn en gang – sammen med livsfriske tenåringer – nytt synet fra Vardåsen nordover mot Nipkollen og Marifjellet, vestover i retning Varingskollen og så toppene østover mot Heksebergfjellet. De er så langtfra illevarslende i dag. Allikevel kan vi ikke unngå i vårt stille sinn å gi ett hellig løfte om ikke bare å holde i ære «den saganatt som senker drømme på vår jord», men også å holde baunene i vårt eget sinn tent. Burde i ikke som gode nannedstadsokninger, bygge opp igjen den vaktstua som engang stod på Vardåsen og trolig også på Nipkollen eller Marifjellet. Åpningene som gav utssyn i fire himmelretninger symboliserer ikke bare vår nye frihet, men også våre internasjonale forpliktelser. Det koster lite, men vil minne fremtidige nannestadsokninger om ansvar og vidsyn.

«Og gjev det aldri må verta sagt at Norge står utan vardevakt. Ja, brenn du varde du signa du klåre, bjartare klårare for kvart eit året». Per Sivles velkjente dikt om vardevakt forteller i klartekst hvordan folk som sov den rettferdiges søvn, ble vekket av et årvåkent forsvar. Det høyrdest ved natt eit dunder på dør. Husbonden vaknar, spring ut og spør: Kva er det som bilar? Jau, nå må du ut, for varden han lyser på høge nut. Og kvar mann visste i same ande at no var de kome fiendar til landet».

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *