Internt referansenummer: 30.01.2011 – A
Kilde:
HÆRTA TA HÅRT – Muntre historier og historikk fra Nannestad
Samlet og redigert av Asbjørn Tunold
Utgiver: Lions Club, Nannestad 1987
Klikk her for å komme til hjemmesidene til Lions Club Nannestad
Klikk her for å lese Forordet til boken

Vardene – vår første «telefon»

Mange steder rundt i landet vårt kjenner vi de gamle vardeplassene… De er vårt eldste vars-lingssystem som hørte med til landevernet. De eldste varder skriver seg etter hva Snorre forteller fra 900-tallet – fra Håkon den godes tid, men har trolig sin rot helt tilbake til folkevandringstiden. Ifølge Eidsiva- og Gulatingsloven påhvilte det bøndene å samle stokker av tørre trær, reise dem i pyramideform og fylle den indre kjernen med never og fet tyri – «så den om fornødiges med Hast kunne antendes».

Varden skulle plasseres på en knaus eller fjelltopp slik at den skulle lyse i videst mulig omkrets når den ble tent, og selvfølgelig slik at neste varde i systemet med en gang oppdaget at nå gikk budstikka, og snart lyste vardene over hele landet. «På 7 døgn før hærbudet fra den sydligste Vete til det nordligste Tinglag i Hålogaland», sier sagaen. Hærpilen ble brakt fra nabo til nabo, den hadde en vidje i den ene enden og var svidd i den andre. Det betydde at den som ikke tok dette alvorlig ble hengt, og huset hans brent. Innen fem døgn skulle de stridende være fremmøtt på samlingsplassene med øks, sverd og pil og bue, dessuten skjold og hjelm. For øvrig var utstyret noe forskjellig alt etter økonomisk evne.

Denne ordningen ble fornyet og utbedret flere ganger i tidens løp – således både i Magnus Lagabøters og Kristian 4. tid. I Sverres saga fortelles det at varslingssystemet var i bruk,. I det 17. og 18. århundre tentes vardene både under Hannibalsfeidene og Guldenløvefeiden under den store nordiske krig og under felttogene i 1808-14. Det vi med sikkerhet vet er at ordningen ble fornyet i 1814. Ja, enda senere har det vært på tale å brenne varder i spesielle anledninger.

Ved hver varde skulle være en vaktstue med utsikt i alle fire himmelretninger. I Blakset i Stryn står ennå en slik varde intakt, stokkene er av einer. På Heksebergfjellet fortelles det at eventyrfortelleren, Asbjørnsen, hvilte i en slik vakthytte på veien fra Sørum til Gjerdrum, hvor hans elskede bodde. Hytta er borte i dag. For Nannestads vedkommende vet vi at det i oktober 1709 (under Den store nordiske krig) kom ordre til futen på Øvre Romerike, Lars Riis, om at «de varder som i forrige Tider hafuer været oprejst og indrettet» skulle settes i stand, «tillige med fornøden Vardehus derhos».

I 1710 svarte futen at det var en vedvarde på Vardåsen, samt et vakthus «hvor udj de som hadde Vagt sig for Reign og Slud jndsticker». (i= j, v = u). I Ullensaker har det så vidt meg bekjent, aldri vært noen varde. Derimot på Heksebergfjellet i Gjerdrum og Mistberget i Eidsvoll, samt Eievarden på Funnifjellet og på Smedboddingfjellet i Nes.

Forskjellige synonyme uttrykk:

Baune, gn. bakn, poetisk for signalild.
Vete, gn. viti, tegn, merke = signalild.
Varde, stabel av ved eller tømmer.

Varde går igjen i navn på mange topper, eks Vardåsen hvor det var to i tallet. Vete har vi i Vettakollen i Oslo, Våttakammen ved Trondheim og Veten.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *