:John Nielsen (Bildet), født 9. september 1858 i Hegra Død 2. september 1936
Lensmann i Øvre Stjørdal 1900 – 1928

 

Hentet fra: Historisk ÅRBOK 1996 – Historielaga i Stjørdalsbygdene. På side 107 i denne boken, kan vi lese følgende: Lensmann John Nielsens etterlatte skrifter –
”Nogle erindringer fra min Lensmandstid”

 
John Nielsen, f.09.09.1858 i Hegra, var lensmann i Øvre Stjørdal i 28 år, fra 1900 til han gikk av i 1928. Som ”gammellensmann” skrev han
”Nogle erindringer fra min lendsmandstid”. Med tillatelse fra etterslekt, gengis her hans erindringer. Språket er noe modernisert, men en har hatt som utgangspunkt at stilen skulle mest mulig beholdes.

Min første bedrift – om jeg skal kalle den så, fikk jeg anledning til å utføre først i nittiårene, og den skyldtes min kones iaktagelsesevne.

Det gikk i all sin enkelhet slik til: Hun gikk en dag til sitt gamle hjem for å besøke sine. Jeg var på den tid på kontoret hos min far som var lensmann før meg. Da jeg kom hjem om kvelden fortalte hun at det kom inn en fremmed person til hennes foreldre. Personen hadde svært dårlige sko, og var ellers dårlig kledd. Så vidt jeg husker sa hun at hun syntes synd i han, men ellers ble det ikke sagt mer om dette. Det var sommertid, så han greidde seg vel.

Neste dag kom ”Polititiende”, og jeg var spent på å se om det muligens kunne være noe av interesse. Jeg kasta meg derfor straks over den. Og ganske riktig, her stod det en etterlysning. En noe eldre person hadde voldtatt en sæterjente i Tolga, og i signalementet var det blant annet oppgitt at mannen hadde svært dårlige sko. Jeg kom straks til å tenke på min kones beretning, og da det var stor sannsynlighet for at mannen hadde fortsatt oppover dalen, sa jeg til lensmannen at noe kanskje burde foretas. Han var enig, og det ble bestemt at jeg skulle sykle oppover dalen og undersøke om det var spor å finne, mens han skulle ta toget. Ble jeg var ”viltet”, skulle jeg vinke til toget om dette lot seg gjøre, så han kunne få rede på om jeg hadde ”los”. Jeg var veldig stolt av å være med på å søke etter mannen. Det var min aller første jakt, så det var vel ikke noe å undres over. Senere har det falt i mitt lodd både å oppspore og anholde ikke så få forbrytere, men jeg tror ikke at jeg noen gang senere har vært så begeistret.

På turen oppover var jeg innom flere steder, og nesten alle jeg traff på turen stoppet jeg og forhørte meg om de hadde sett denne nesten skoløse personen. Noe spor fikk jeg ikke, men ivrig som jeg var, sa jeg til meg selv, at å gi opp, skulle bli det siste jeg gjorde, dertil var jeg for ærekjær. Så kom jeg på den tanken at mannen kanskje hadde tatt opp gjennom Forradalen. Det hadde hendt før for folk som ikke var lokalkjente.

Lenger og lenger oppover bar det uten resultat. Var nå kommet helt til Meråker. På gården Haugen gikk jeg også inn. Hvem kan tenke seg min glede da mannen sat der! De dårlige skorne hadde han på seg. Etter å ha pratet litt med husets folk, gav jeg neg i snakk med den fremmede, og ganske straks røpet han at han kom sørfra.

Under denne samtalen kom toget, og jeg gikk ut for å varsle. Straks fikk jeg ivrig vifting igjen fra et kupevindu. Kommet inn igjen, sa jeg til mannen hvem jeg var, og at han måtte følge med til stasjonen. Han hadde ingen innvending til dette. Jeg syntes gjerne at han ha gjort litt motstand. Så fortsatte vi med første tog til Tolga. Pr. telegram hadde jeg varslet lensmannen der om at ettersøkte kom med et nærmere bestemt tog. Lensmannen møtte selv på stasjonen med skyss. Vi kjørte til hans bolig, og etter en stund reiste jeg hjem.

Slik endte denne reisen som jeg den gangen syntes var noe å fortelle om. Senere i livet mitt, har jeg hatt ganske andre og langt farligere ting å utføre, og som setter denne min første jakt i skyggen. Men dette til tross: Denne opplevelsen var i all sin enkelhet en lærepenge og et minne for livet for meg.

Del historien