John Nielsen (Bildet), født 9. september 1858 i Hegra – Død 2. september 1936
Lensmann i Øvre Stjørdal 1900 – 1928

Hentet fra: Historisk ÅRBOK 1996 – Historielaga i Stjørdalsbygdene

På side 107 i denne boken, kan vi lese følgende: Lensmann John Nielsens etterlatte skrifter
”Nogle erindringer fra min Lensmandstid”

John Nielsen, f.09.09.1858 i Hegra, var lensmann i Øvre Stjørdal i 28 år, fra 1900 til han gikk av i 1928. Som ”gammellensmann” skrev han
”Nogle erindringer fra min lendsmandstid”. Med tillatelse fra etterslekt, gengis her hans erindringer. Språket er noe modernisert, men en har hatt som utgangspunkt at stilen skulle mest mulig beholdes.

Under de store utbygningene i Meråker, både i Kopperåen, Turifoss og Vaskeriet, og senere i gruvene, var man stadig på farten. Dette ikke minst i smuglertida. Det strømmet inn anmeldelser nærsagt i massevis. Når man i tillegg skulle ha alt det øvrige gående, fikk man så visst ikke sitte hjemme og la det skure, eller si at ”man skulle klare det på beste måte.”

En dag ringte politimesteren opp, og på stemmen hørte jeg at han ikke var i godt lune. Vanligvis var han en hyggelig mann å omgås, så jeg har ingen ting å utsette på han. Men denne gangen var han ilter. Jeg tenkte straks at jeg muligens hadde gjort en bommert, men jeg kunne i farten ikke komme på noe slikt. Det kunne hende en eller annen gang at en etterforskning ble forsinket, men jeg trøstet meg med at det under disse forhold ikke kunne være så mye å sette fingeren på.

Som sagt, jeg syntes bestemt at han var sint, og dette fikk jeg umiddelbart bekreftet da han plutselig utbrøt:

–    ”De sender inn så forferdelig mange anmeldelser. Det er faktisk flere fra Dem alene enn fra alle de andre lensmennene i distriktet til sammen!”
–    ”Det er mulig,” sa jeg, ”men det er ikke jeg som oppfordrer folk til å melde av om snart den ene, snart den andre. De har jo rett til å kreve sakene undersøkt av det offentlige. Jeg har ikke oppfordret noen til å melde noe, og heller ikke kommer jeg til å si at de ikke skal gjøre det.”

Under samtalen brant det av for meg, hvorfor jeg kort og godt sa at jeg ikke tok mot noen reprimande over telefon.

–    ”Skal jeg ha noen, så kom med den skriftlig,” avsluttet jeg.

Jeg hengte så på røret uten å ringe av. Noen reprimande fra han har jeg til dags dato ikke fått.

Samme dag som dette hendte, var en luffer inne på Okkelberg og stjal en del penger. Jeg fikk straks noen til å sette etter tyvene – det var nemlig en annen i følge med han som stjal. De tok dem igjen ved Almo. Jeg for straks nordover, og etter å ha fått nærmere greie på saken, ringte jeg til politimesteren og forklarte hva som var hendt og ba om forholdsordre.

–    De må komme med tyven hit,” sa han, ”og hvis den andre ikke har deltatt i tyveriet, kan de la han gå.”

Han inviterte meg også til å spise aftens hos seg. Fangen ble innsatt i fengselet, hvorpå jeg gikk opp til politimesteren med rapport. Her var aftensmat satt i stand, og straks etter at jeg hadde spist, kom politimesteren hjem fra en teaterforestilling. Han var nå elskverdigheten selv, og ville absolutt ha meg med i teateret. Jeg unnskyldte meg så godt jeg kunne, bl.a. med at jeg ikke var således kledd. Men det nyttet ikke: Jeg måtte være med. Etterpå ville han ha meg med hjem for å ta et glass toddi, men nå sa jeg neitakk, og dermed ble det.

Del historien