John Nielsen (Bildet), født 9. september 1858 i Hegra – Død 2. september 1936
Lensmann i Øvre Stjørdal 1900 – 1928

Hentet fra: Historisk ÅRBOK 1996 – Historielaga i Stjørdalsbygdene

På side 107 i denne boken, kan vi lese følgende: Lensmann John Nielsens etterlatte skrifter
”Nogle erindringer fra min Lensmandstid”

John Nielsen, f.09.09.1858 i Hegra, var lensmann i Øvre Stjørdal i 28 år, fra 1900 til han gikk av i 1928. Som ”gammellensmann” skrev han
”Nogle erindringer fra min lendsmandstid”. Med tillatelse fra etterslekt, gengis her hans erindringer. Språket er noe modernisert, men en har hatt som utgangspunkt at stilen skulle mest mulig beholdes.

For en del år siden ble det på kort tid foretatt et større antall tyverier med oppbrudd av verktøykasser og dressinlås. Dressinen ble benyttet på kortere og lengre strekninger. Dette skjedde på jernbanen oppe på fjellet. Lenger nede ble stabburene besøkt. Foruten mat, ble det også stjålet klær. På et stabbur ble det således tatt en ny sort dress tilhørende hr. Busch på gården Øvre Brende. Og overalt hvor man hadde besøk, var nøklene borte. Til tross for iherdige undersøkelser var tyven som sunket i jorden.

Andre pinsedag kom en mann fra Torvstrøfabrikken i Leksdalen og ville absolutt ha meg med opp gjennom dalen for om mulig å ta tak i mannen som hadde stjålet sykkelen hans. Han mente tyven var en svenske som for en tid siden hadde hatt arbeidet på myra med å bryte torv. Og han mente at tyven var reist oppover.

I den nokså milde vårlufta syklet vi oppover. Dette var før bilens tid, i alle fall for min del. Det stod den gang flere høylader som flittig ble benyttet av omflakkere. Disse måtte vi selvfølgelig undersøke. Den første var Gammelgardslåven tilhørende Einang. Der fantes ingenting. Så hadde Østkilgardene hver sin oppe i Bonsletten der Fremstad nå bor. I en av dem stod det et par avskjæringer foran høystålet. Oppe i høyet fant jeg et par ben, og straks hørtes en nokså sint mannsstemme. Mannen tenkte visst å skremme oss. Men da vi ikke ble redde, eller vi kanskje ikke hadde så mye vett at vi ble redde, ba vi han ta det med ro. Vi skulle verken ta ballskorne eller kutte føttene som vi fant. Uten å si hvem vi ellers var eller hva vi ville, drog vi videre. Da vi kom forbi Volden skysstasjon møtte vi en del ungdom. Jeg kjente en del av disse, og da vi fortalte i hvilket ærend vi for, kunne de opplyse at en fremmed person hadde spurt dem om veien til skysstasjonen. De trodde at han var der ennå.

Med denne beskjeden vendte vi om til skysstasjonen og fant gjestgiveren som sammen med sin kone lå i dagligstuen. På spørsmål om de hadde en fremmed mannsperson der, svarte konen at der var det ingen. Jeg gjentok spørsmålet og da sa hun:

–    ”Du må da skjønne at vi hadde sagt det hvis her var noen.”

Vi svarte at vi likevel ville undersøke loftet, men da fikk pipen en annen lyd. Det var sant ja, at det i går kveld kom en fremmed kar dit, og denne lå på loftet. Hun fikk en faderlig formaning om for mulige senere tilfellers skyld å holde seg til sannheten. I motsatt fall ville det ikke komme til å gå så fredelig for seg.

Manne fant vi på loftet, og mitt reisefølge kjente han straks igjen. Han ble nå tatt i forhør om hvor sykkelen var. Den hadde han solgt til en mann lengre oppe i bygden. Ved å undersøke i lommene hans, fant vi en hel del nøkler, og da skjønte jeg at her hadde vi tyven fra fjellet. Han måtte nå opp, og bli med til sykkelhandleren. Denne, som lå og sov, ble purret ut og på forespørsel erkjente han at han kvelden før hadde kjøpt og betalt sykkelen med 15 kroner av mannen vi hadde med oss. Han hadde den innelåst i stabburet. Den kom nå fram og ble gjenkjent av eieren.

Tyven hadde tidligere oppgitt at han en natt på tur nedover dalen hadde ligget på høyloven på en liten gård ved veien et stykke lenger opp i dalen. Turen gikk nå dit. Det var hos Anton Funtaunet på Lillemo. Her fant man den stjålne dressen som han hadde hengt igjen. Grunnen var at eieren, hr. Busch, var en meget tykk herremann, mens tyven var nokså tynn. Nå gikk turen til stasjonen og veien videre med første tog til Levanger.

Del historien